«Tidens korthet» gnistrer når T.P. Stamsø Munch henvender seg direkte til publikum og formidler en historie som både er personlig og universell.
Men når selve historien er på sitt mest dramatiske og teknisk krevende, faller jeg dessverre nesten av lasset.
Dette er historien om Jens Munk, som på 1600-tallet av Christian IV ble satt på oppgaven å gjøre et jomfrutur langs Nordvest-passasjen for å stake opp en vei til østens rikdom. Det ble en dramatisk tur som krevde 65 menneskeliv, mens Munk selv på mirakuløst vis overlevde og kom seg tilbake til Danmark. Der ble han ikke ble mottatt som den helten han var, men levde resten av livet i anonymitet.
Dette er i tillegg historien om Jens Munch, som på 1900-tallet levde et langt liv uten personlig oppstuss, en hederskar som uten å fremheve seg selv gjorde sitt for at de rundt ham skulle ha det bra.
Dette er også historien om Trond Peter Stamsø Munch, som finner Torkild Hansen biografi om Jens Munk i bokhyllen til sin far Jens Munch, og har vanskelig for å skille de to personene.
I forestillingen som han har laget mange år senere, spille han på forskjellene og faktisk likheten i de to Jens-enes livsløp. Som utgangspunkt for forestillingen bruker T.P. diktsyklusen til Lars Saabye Christensen, som igjen er basert på Torkild Hansens bok.
Saabye Christensen skrev «Tidens korthet» før han ble syk. Det er han glad for.
Mer av det samme kan være vidunderlig
Publikum får tildelt øretelefoner ved inngang, og blir møtt av et scenemiljø som til forveksling ligner en musikers hjemmekontor, med Mac og miksepult og noen andre tekniske remedier, en kontorstol, en finurlig stumtjener. Når T.P. entrer scenen henvender han seg direkte og personlig til publikum på en måte som gjør at vi føler oss vel ivaretatt. Han forteller bakgrunnen for stykket, og viser oss også de tekniske aspektene ved forestillingen. Han viser oss hvordan vi skal justere lyd på øretelefonene, forteller at han ved tegn skal vise når vi skal ha dem på og av. Han viser oss maskinen hvor han skaper sine loops der flere og flere lyder legges opp hverandre. Dette er i utgangspunktet et godt grep, han synliggjør og avmystifiserer.
Børge Pedersen ut på salmeturné
Men etter hvert som handlingen skrider frem, han tar frem røykmaskinen og skaper repeterende lydeffektene tiltar, blir det for ofte at effektene overdøver handlingen i stedet for å understreke den. Skjønt; da han som kontrast til det arktiske mørket bruker enkle lyseffekter til å illustrere nordlyset, er det strålende flott.
Om bare lydeffektene hadde vært gjort med like stor selvfølgelighet. De tar for stor plass og det blir for mye kluss. Stamsø Munch er ikke akkurat på nivå med Jarle Bernhof i sin bruk av disse effektene. Kvaliteten på lydeffektene rettferdiggjør ikke plassen de får i en forestilling det ellers er lett å bli både imponert og berørt av.
Praktfull historisk roman av Lars Mytting
Jeg skjønner at det med effektene er en balansegang, en helt nakent fortalt historie ville kanskje blitt for lite dynamisk.
Men når øretelefonene er nede og T.P Stamsø Munch formidler historien(e) om misforståelsens gullalder direkte til publikum, er dette en intens og god historie som berører på mange plan. Og innsatsen til T.P. gjennom en time og 20 minutter alene på scenen er det også lett å bli imponert av.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL