Det kan knapt finnes ord for hvordan det må oppleves å bli voldtatt som barn og hvordan det former selvbildet.

Men gjennom romanens jeg-forteller gir forfatteren stemme til nettopp det. På en måte som får leseren til å tro at vi forstår denne Charlotte, samtidig som vi strever med å kunne ta inn over oss historien hennes.

Charlottes mamma «dyrket en dame som skrek mer enn hun sang», som kledde seg i små rosa kjoler som dokkekjoler, hadde bustete hår, rød leppestift og røde rusede øyne. Når Charlottes mamma gikk ut om kvelden kledde hun seg som henne. Den skrikende damen er Courtney Love, frontfiguren i rockebandet som på 90-tallet ga ansikt til det mangefasetterte Kinderwhore-begrepet. Hun siteres i romanens intro. Courtney Love var Charlottes vuggesang.

Det er historien om å vokse opp med en mor som, når hun er heime for det meste sover, på sovetabletter. For å kunne få overskudd til å gå ut å forelske seg i en ny mann eller for å komme over at en mann har forlatt henne. Dattera elsker sin mor, tar ansvaret for henne og blir i dobbelt forstand hennes nattevakt.

Med jevne mellomrom får Charlotte en ny «far». En gang er det en som bryr seg om henne og som hun liker, men han holder bare ut med mora ett år. Så kommer det en som holder ut med mora litt lenger fordi han lykkes i å voldta dattera. På nytt og på nytt. Det er begynnelsen på hovedpersonens liv som barnehore. Hun blir som mora. Hun tar hennes medisiner. Tar selv aggressivt initiativ til seksuell kontakt - med stadig flere. For å ha kontroll. I egne øyne er det fordi hun er sterk, og det gir beskyttelse. Hun feiker tilfredsstillelse. Det dreier seg om å «skru av hjertet sitt».

Etter hvert trer barnevernet og behandlingsapparatet inn. I mange år. Med blandet evne til å forstå og til å gi varig hjelp til et selvbilde hovedpersonen kan leve med. Idet hun blir voksen opplever hun en forelskelse som kan føre til tro på at ekte kjærlighet finnes. Det er forløsende. Først da kan hun ta igjen med den første misbrukeren. En litt brå og overraskende slutt, men håpefull.

Det er rått. Det er sterkt. Det er inntrengende. Skrevet med innlevelse. Og uten omsvøp styrt av fortellerens skiftende modus. Ingen kan bli uberørt av å ha lest denne romanen.

Anmeldt av VIGDIS MOE SKARSTEIN