I dag reiser vi til hytta i Oppdal, på Røros, Skatval, Åsen, Fosen - you name it. Sånn var det ikke for borgerskapet i Trondheim på 17 og 1800-tallet. De hadde penger og hestekrefter, men ikke Tesla. Praktisk nok endte de opp med lystgårder i nærhet til byen. Lillegården, som ligger rett under Festningen i Duedalen, er en av byens første og har gått i arv i den mektige handelsfamilien Knudtzon.
Trond Åm ga bort 200 år gamle dokumenter til Gunnerbusbiblioteket.
16-åring slo seg opp
I 1767, bare 16 år gammel, utvandret danske Hans Carl Knudtzon til Trondheim. Han giftet seg med Karen Müller og de fikk åtte barn. Knudtzon ble en av byens rikeste og mektigste kjøpmenn, og familien var blant de første som eide en «lystgård». Lillegården har vært i familiens eie siden 1808.
Blant Hans Carls åtte barn, var Broder, og særlig Jørgen, på farten store deler av livet. De samlet litteratur og kunst på sine reiser, og utover 1800-tallet brukte de Lillegården som sommerbolig. Gårdsanlegget, som ligger under Kristiansten Festning, ble også hyppig besøkt av familiens utenlandske venner.
I dag eies gården av Anne Cathrine Due Aagaard, hennes mann Kaare og datteren Sunniva. Anne Cathrine har bodd her i hele sitt liv.
Gårdsdrift til 1912
- Vi ble nye eiere etter at min mor, Sigrid Due Stang Aas, døde i 2007.
- De første 65 årene gården var i familiens eie, ble den brukt som feriested og lystgård, som vanlig var i borgerskapet på denne tiden. Gårdsdriften ble tatt hånd om av forpaktere, mens eierne nøt godt av avlinger og overskudd av driften. Ettersom sønnene i Knudtzon-familien skulle inn i familiefirmaet, Hans Knudtzon & Co, og døtrene giftet seg til andre forhold, var det ikke naturlig interesse for odel, forteller Due Aagaard.
Broder Lysholm Knudtzon eide og bodde på Lillegården den siste delen av sitt liv, men hadde selv ingen barn. Han testamenterte derfor eiendommen til sin bror Christians barn, og da Broder døde i 1864, flyttet Carsten Due og hans kone Sara Marie Knudtzon inn på Lillegården. Familien drev gården helt til kommunen eksproprierte jorda i 1912.
- Lillegården har en spesialregulering fra 2011, som setter klare rammer for hvordan gården skal forvaltes. Gårdsanlegget består i dag av et hovedhus, en låve med bryggerhus og en forpakterbolig.
Låven er fra 1700-tallet, har flere sjeldne tømmerdetaljer og er blant de eldste i landsdelen.
Døde i barsel
Anne Cathrine Due Aagaard er musiker, og har arrangert mange konserter på gården. Hun har ikke for vane å invitere pressen inn, men i dag er det en helt spesiell anledning. Slektningen Ragnhild (83) og hennes mann fil.dr. Ekkehard Hallensleben, har reist fra Bonn for å donere sin dokumentasjon på slektshistorien til Knudtzon-arkivene i Trondheim.
Ragnhild er sjette ledd i Knudtzon-familien, og hennes far har en spesiell historie.
Følger vi slektsleddene fire generasjoner fra Hans Carl Knudtzon, finner vi assyrologen Jørgen Alexander Knudtzon. Han gifter seg med Erika Johanne Bugge og får fire barn, en av dem er Ragnhilds far.
- Når minstemann blir født i 1902, dør hans mor Erika bare ti dager senere. Jørgen står tilbake uten hustru, og er alene med barna Ingrid (2), Odd (3) Alf (5) og den nyfødte gutten Erik, som ble min far, forteller Ragnhild og fortsetter:
- Min farfar var sterkt religiøs, han var jo også teolog. Jeg tror han må ha hatt en veldig skyldfølelse, som fikk fire barn så tett. Samtidig som dette skjedde fikk han en sykdom i ansiktet som preget ham sterkt – det så grusomt ut, og han hadde store smerter. Det viste seg å være hudkreft.
Vokser opp i Sverige
Jørgen Alexander Knudtzon døde i 1917, 15 år etter sin kone.
I disse årene ble barn og hus ivaretatt av en husholderske. Med unntak av Erik, som ble sendt til sin tante Anna Bugge i Sverige. Anna var gift med Knut Wicksell, og paret var bosatt i Lund. Hit kom Erik, Ragnhilds far, som baby.
- Eriks tante, Anna Bugge, var en veldig sterk kvinne. Hun søkte myndighetene om å få ta eksamen artium, og var den første kvinne som ble innvilget dette ved Katedralskolen i Oslo. Senere tok hun juridisk embedseksamen, og ledet også landsforeningen for kvinner, forteller Ragnhild.
Selv om Erik ble skilt fra sine søsken ved fødselen, holdt han nær kontakt med Norge. Han var ofte på besøk, og skrev mange brev til sin far og søsknene gjennom hele livet. Deler av denne korrespondansen blir nå overlevert Knudtzon-arkivene i Trondheim.
- Ringen er sluttet
I ett av brevene framgår det at Eriks far, enkemann Jørgen Alexander, ønsker at gutten skal komme hjem til Norge, slik at han får vokse opp sammen med søsknene sine.
- Selv om Anna og Knut aldri adopterte min far, og juridisk sett var et fosterhjem for ham, svarte de nei til min farfars ønske om å gjenforene ham med familien i Norge.
- Hvorfor sa de nei, tror du?
- Det kan de ha gjort fordi farfar arbeidet mye, men kanskje også fordi han var svekket av sykdommen (hudkreft). Jeg vet ikke sikkert. Min far vokste nok opp med følelsen av å bli dratt mellom Norge og Sverige.
- Hva betyr denne donasjonen for deg?
- Brevene forteller om samtiden og er viktige bidrag til historien. På et tidspunkt mister de sin verdi i privat eie, og hva verre er - viktig informasjon går tapt. Jeg tenker, at når alle disse dokumentene nå er levert til arkivet her i Trondheim, så har også far kommet hjem. Ringen er sluttet. Og jeg kjenner på en veldig lettelse.
Sammen med de seks ringpermene finnes også fire symbolske ting, som også er av betydning for familiehistorien.
- Det er to etsninger i metallplater av Hans Carl Knudtzon og hans kone Karin Müller, et eksemplar av familievåpenet med symboler for familiene Knudtzon, Due og Müller og et segl med Justitias vektskåler.
Anne Cathrine Due Aagaard, som har hatt dokumentene en tid i forvaring, er også svært lettet.
- Jeg har kjent på en viss uro ved å ha ansvaret for dem, sier hun.
Solgte arvesølvet
Familien Knudtzon hadde landets største sølvsamling i sitt eie. Dette skulle etter Jørgen von Cappelen Knudtzons testamente holdes samlet og gå i arv fra eldste sønn til eldste sønn. Sølvet ble likevel solgt i 1933 av Alf, Eriks bror, for å finansiere hans opphold i Amerika under depresjonen. I dag står sølvsamlingen i kjelleren på Kunstindustrimuseet i Oslo, men både Due Aagaard og Ekkehard er klar på at sølvet hører til i Trondheim.
- Det hadde vært fint om i alle fall en del av samlingen i perioder kunne blitt stilt ut i Trondheim, sier Anne Cathrine.
Det hører også til historien at Broder Lysholm Knudtzon testamenterte sin boksamling på 2000 bøker til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Samlingen står i dag i Knudtzonsalen på Gunnerusbiblioteket.
Verden blir kjedeligere uten Jan O.