Jeg melder min begeistring med en gang, for denne romanen som er et overflødighetshorn av fantasi, refleksjoner og til dels bisarre hendelser.

Den er krevende med sine mange tanke-sprang, men den er en nytelse. Fordi den er original. Fordi den har humor. Fordi den er språklig spennende. Fordi den ikke presenterer entydige sannheter i fortellerens søken etter selvforståelse og samfunnskritikk, men leker med oss og forvirrer oss positivt.

Jeg-fortelleren, Ingeborg, har gitt ut en vellykket roman for 10 år siden. Det gir henne fremdeles en viss aura i kulturelle kretser. Nå jobber hun deltid på et bemanningskontor samtidig som hun søker det geniale og skriver på en doktoravhandling i idéhistorie. Tror vi - til et stykke ut i teksten. For kanskje er det hennes venninne Kristin som skriver om den østerrikske forfatteren og filosofen Ingeborg Bachmann? Kristin som hun har et problematisk forhold til, som i motsetning til henne selv lykkes både i akademia og kjærligheten. Et slags alter ego.

Ingeborg er ambivalent til det meste, men hun tviler mest på seg selv. Tankesprangene er innom det meste hun har opplevd i livet og dekker kjente aspekter innen dagens samfunnsdebatt som klassebegrep, teknologi, akademias rolle og buzz-ordet immaterielle verdier. Og lengselen etter kjærlighet. Og tenking om tenkingen selv.

Romanens struktur bygger opp mot at Ingeborg vil holde en middag. Et selskap som skal avspeile samfunnet. Alle slags mennesker skal komme. Spørsmålet er hvem disse menneskene skal være og hva som skal serveres. Et kanskje vel dristig motiv er refleksjonene rundt hva som var menyen på Jesu tid. Beskrivelsen av forberedelsene utgjør flere kapitler og tar i dobbel forstand like stor plass som beskrivelsen av selve middagen. Den blir til gjengjeld romanens punchline.

Jeg fascineres av dobbeltbetydninger og originale litterære bilder. Av fortellerens assosiasjoner i form av innskutte fortellinger i allerede påbegynte historier om noe annet. De litterære bildene og symbolene gjør det lett å overfortolke, men det beste er å nyte både fortellingen(e) og metaforene bokstavelig, som denne om å være alene med følelsen ute i skogen: «Følelsene er som en vennlig hånd over nakken, de er min omsorg for meg». Innlevende og elegant.

Anmeldt av VIGDIS MOE SKARSTEIN