Innfrir til fulle på debutalbumet

Her skjer det så mye at det bare er å holde seg fast, og bli med på den ville ferden.

Forsatt like spretne: Pom Poko, her ved gitarist Miguel Almagro Tonne, vokalist Ragnhild Fangel Jamtveit og trommis Ola Djupvik innfrir og vel så det på sitt debutalbum - nesten to år etter denne konserten påæ Roskilde sommer 2017.  Foto: Richard Sagen

Saken oppdateres.

Det er litt over to år siden Pom Poko spilte sine første konserter i Trondheim. Nå er debutalbumet her, og de er klare for å erobre verden.

Denne helgen lanserer de debutalbumet med konsert i London, neste helg er det Bylarm i Oslo og Berlin. Siden kommer det til å gå slag i slag; men de har også fokus på sin første base Trondheim også. Konsert på Trondheim Calling i januar, etterfølges av Pstereo-festivalen i sommer.

LES OGSÅ: Pisket seg selv og puvblikum til rytmisk forløsning

Pstereo kan bli ekstremt bra, Pom Poko foran et publikum som for første gang har hatt en mulighet til bli ordentlig kjent med hele låtmaterialet til bandet.

Alarmklokker ringte for undertegnede under Byscenen-konserten på Trondheim Calling. Bandet hadde hovedvekt på nye låter, og var ikke like sterk grad preget av den smittende energien som helt siden starten har vært selve grunnstammen i bandets konsertopptredener. Det var liksom mer jazz-alvor over dem.

LES OGSÅ: Amerikanske rocklegender til Trondheim

Den følelsen er ikke der på «Birthday». Albumet inneholder riktignok ekstremt mange rytmiske krumspring og det er av og til vanskelig å høre melodiene for bare feite riff; men melodiene er der, og det er også pusterommene innimellom den heftigste rytmikken. Mens det på konserten ble sånn at rytmikken ble så heftig at den nærmest tappet lytteren for energi, er det her tilbake til den smittende lekenheten. I hvert fall er det sånn når du har hørt albumet noen ganger. For det er mye å bli kjent med her, stort sett nye låter (flere av de mest kjente og tidligere singleutgitte låtene er ikke med) – og så er hver låt pakket av påfunn.

 

Men etter hvert som du blir kjent i hvert enkelt låtunivers, åpnes en verden med mange nyanser. Gjengen har sitt utgangspunkt i jazzlinjen på konservatoriet, men musikken preges mer av ulike rockuttrykk; punk, postpunk, metall – og så er det et distinkt popelement på toppen av det hele.

LES OGSÅ: 1600 klubbkonserter i Trondheim i fjor

Rytmikken er det sentrale for både trommis, bassist og gitarist, Ola Djupvik, Jonas Krøvel og Miguel Almagro Tonne), men alle tre bidrar med stemningsnyanser i låtene, og feite bass- eller gitarriff er gjerne utgangspunktet. Som i den frenetisk buldrende åpningen på fabelaktige «Follow The Light», eller åpningsrifffet på «Daytripper» som avslører at låten har utgangspunkt i en jam rundt The Beatles-låten «Day Tripper».

Albumet starter bra, og avslutter fenomenalt. «If U Want Me To Stay» er kanskje bandets beste enkeltlåt, og blir her etterfulgt av albumets eneste låt som ikke er full gass. Ettertenksomme «Peachy» viser at bandet fortsatt ikke har tråkket opp alle sine stier.

LES OGSÅ: Kan Tora bli stjernen i kvinnefattig sjanger?

«My Blood, simulating ecstasy» messer Ragnhild Fangel Jamtveit i «My Blood». Hun er et helt sentralt element i Pom Pokos etter hvert unike musikalske univers. Hun er eventyrlystent undrende som Björk det ene øyeblikket, messende som Yeah Yeah Yeahs Karen O det neste. Men hun har adskillig flere stemme- og følelses-leier, hun er blitt sin egen referanse.

Det samme med bandet som helhet. For to år siden sammenlignet man dem med Battles eller Deerhof, med Gang of Four og annen postpunk. Nå er det andre, nye band, som blir sammenlignet med Pom Poko. Og det er ikke en sammenligning det er lett å komme fordelaktig ut av. I hvert fall ikke etter dette albumet.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL

På forsiden nå