Helt makeløst ambisjonsnivå

2020: En nitrist parkeringsplass. 2023: Byens største teatersal, vegg i vegg med et kunstgalleri på internasjonalt nivå.

Her blir det liv: På denne parkeringsplassen kommer en teatersal som vil være 20 prosent større enn det som i dag er byens største - Trøndelag Teaters hovedscene.  Foto: Rune Petter Ness

Saken oppdateres.

Det er herlig når folk har skyhøye ambisjoner for Trondheim. Når disse ambisjonene er på kulturfeltet er det nesten så man må klype seg i armen.

Ikke misforstå - det er ikke eksepsjonelt at det finnes folk med høye kunstneriske ambisjoner i Trondheim. Men kombinasjonen høye kunstneriske ambisjoner og risikovillig kapital er vi ikke direkte bortskjemt med.

Skal rives: Denne gården rives før Nye Hjorten scene blir reist.  Foto: Rune Petter Ness

«Se på Bergen», har folk hatt en tendens til å si. Der finnes det mesener som bidrar til å løfte byens kulturliv. Tilsvarende ha vært savnet i Trondheim. Her har fokuset vært på idrett.

Bortsett fra på idrett og teknologi har det generelt vært et savn etter virkelig høye ambisjoner, og savn av den lykkelige kombinasjonen talent og kapital. I de siste årene har vi sett Trondheim lyktes på flere felter - nå senest innen gastronomi. På få år har Trondheim gått fra å være biffsnadder-byen til landets michelinstjerne-grossist.

Enn om noe tilsvarende kunne skjedd på kulturfeltet? Vi har nesten ikke turt tenkt tanken.

Om 2-3 år vil denne gatestubben fremstå ganske annerledes.  Foto: Rune Petter Ness

Men nå altså. Som Odd Reitans sterkt personlig motiverte storsatsning på Britannia har løftet en allerede vital restaurant og overnattingsbransje, vil sønn Ole Robert Reitans like personlig engasjerte satsing over gata på internasjonal billedkunst og folkelig teater kunne innebære et stort løft for et allerede vitalt kulturliv.

LES OGSÅ: Ole Robert Reitan med storsatsning i Trondheim

Jeg kjenner ikke detaljene i satsningen, og mye kan dessuten skje med planene og verden. Ingen kan ikke forutsi nøyaktig hvordan dette vil fremstå om to-tre år; så dette er selvsagt ikke noen endelig dom over prosjektet. Og man kan sette spørsmålstegn ved at én familie dominerer såpass i en by. Men; akkurat nå er det vanskelig å være annet enn svært begeistret. Her fikk jeg en plutselig trang til å virkelig sløse med utropstegnene, så jeg gjentar: Svært begeistret!!!!

Og dessuten - en bra vaksine mot én families dominans er jo om andre private aktører bidrar med sine ambisjoner. Og hvis noen med høyt ambisjonsnivå entrer en arena, blir det uungåelig sånn at andre må justere opp egen virksomhet.

At byens staselige gamle postkontor igjen åpner for publikum er helt supert. Posten kunstmuseum satsning på internasjonal samtidskunst innebærer et tilbud byen ikke har veldig mye av. En åpenbar inspirasjonskilde er Henie Onstad-senteret på Høvikodden, der Postens kunstmuseums arbeidende styreformann Tone Hansen har vært direktør i mange år.

Ole Robert Reitan er enda mer tydelig inspirert av hva Christian Ringnes gjorde med det som nå er Folketeateret. Da Den norske opera og ballett flyttet fra lokalene til Bjørvika skapte han et privat, folkelig teater med bred profil.

Satsingen i Trondheim er forbløffende. Med 650 seter vil teatret bli 20 prosent større enn hovedscenen på Trøndelag Teater. Med Trøndelag teaters største publikumsmagnet på laget vil det private teateret bli en betydelig konkurrent for den store statlige aktøren. Men det er en logisk satsing, med tanke på den enorme suksessen og innflytelsen til det originale Hjorten teater hadde å 1800-tallet og frem til andre verdenskrig.

Disse to satsningene gir et annen type avtrykk i Trondheim enn Reitan-familien har hatt for vane. Dette er helt tydelig Ole Robert Reitan som ønsker å vise hvem han er, tre ut av farens skygge også i hjembyen.

Trer ut av sin fars skygge: Med dette prosjektet viser Ole Robert Reitan hjembyens befokning tydelig hvem han er.   Foto: Rune Petter Ness

Dette en vinn vinn-situasjon for de to kommende naboene i Dronningens gate. Britannia får nye gjester fra nær og fjern på grunn av nye attraksjoner, teater og museum får et ekstra publikumspotensiale gjennom nærhet og samarbeid med byens beste hotell.

Det som er skummelt med skyhøye ambisjoner er at de kan bli så grundig nedskalert når de møter hverdagens realiteter. Speilsalen i Britannia vile mistet sin berettigelse om de tok konsekvensen av at biffsnadder både er lett å lage og populært. Likeledes vil Nye hjorten teater være meningsløst om det bare blir et nytt stoppested for teatertrupper som reiser land og strand rundt med Torbjørn Egner-kulisser i tilhengeren. Nok kapital i bakhånd til å tåle noen harde tak de første årene har vært en lykke for Britannia, og vil være en forutsetning for å lykkes også for Nye Hjorten teater og Posten kunstmuseum.

Inntil for få år siden var Trondheim på kunstfeltet totalt dominert av sentrale offentlige institusjoner og museumsvirksomhet. Byen hadde færre private aktører enn de aller fleste byer med tilsvarende størrelse. Dette er i ferd med å endre seg drastisk. På grunn av det mange oppfatter som stillstand og sendrektighet innenfor offentlig galleri- og museumsvirksomhet, dukker det opp stadig nye private aktører.

Mens vi venter på nye utredninger om fremtiden til Trondheim kunstmuseum og nordenfjeldske kunstindustrimuseum, får vi først Kjell Erik Killi Olsens gigantsatsning K.U.K. i Kjøpmannsgata, og nå altså Posten kunstmuseum et steinkast unna. Det er to ganske forskjellige satsninger som har det til felles at de gir billedkunsten - og Trondheim - et betydelig løft. Hver for seg, og enda mer til sammen. Det er flere privatpersoner som har ambisjoner i dette feltet, i tillegg til det store offentlige Kunst- og design-museet.

Det er grunn til å tro at Posten kunstmuseum både blir bra for seg selv, for Reitan-familien - og for billedkunsten generelt i regionen. Se ikke bort fra at Nye Hjorten scene kan gi tilsvarende effekt. Å tvinge et helt felt til å tenke større og mer ambisiøst er sjelden feil.

En ny kulturakse: Med Posten kunstmuseum på hjørnet og Nye Hjorten scene til venstre, og kanskje uteservering langs Apotekerveita blir det nye tider i dette kvartalet.  Foto: Rune Petter Ness

Da jeg gikk gjennom Apotekerveita onsdag ettermiddag så jeg denne mørke, grå gatestubben i et annet lys. Med det nyoppusede posthuset og murbygget mot Thomas Angells gate revet til fordel for den nye teatersalen. Bygget på motsatt side kunne gjort seg som et serveringsted med uteservering ut mot veita, tenkte jeg. Det slo meg at den som eier dette bygget (gjett hvem) muligens kan ha tenkt i lignende baner.

På forsiden nå