Sterk avskjed med et av Nordens beste band

Publikum holdt pusten da de var vitne til et lite stykke musikkhistorie fredag kveld.

Atomic, et av Nordens beste jazzband i 20 år, sa takk for seg i Dokkhuset fredag.  Foto: Terje Svaan

Saken oppdateres.

Alle som ikke har opplevd bandet Atomic, kan notere seg at nå er det for sent. Under Fri resonans-festivalens første kveld fredag feiret de ikke bare 20-årsjubileum, de holdt også sin siste konsert i Trondheim. De er ute på avskjedsturné.

Ja, et av Nordens aller største jazzband sier takk for seg. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje de mener at de ikke kommer til å utvikle seg videre. Kanskje de er lei av at massevis av kritikerros, to Spellemannpriser og publikumsbegeistring ikke fører til at de selger massevis av plater og blir booket inn på større scener.

Eller kanskje de har mer enn nok å holde på med på hvert sitt hold, for alle fem er ettertraktede musikere.

Vemodet over at de sier takk for seg lå i bakhodet bare ei kort stund etter at de inntok scenen i Dokkhuset. Atomic har all energi og nerve i behold, selv når de avslutter samarbeidet. De spilte en serie egner låter og ga oss et tverrsnitt av 20 år der de hele tiden har vist at fem personer som er strålende musikere hver for seg, oppnår enda mye mer i tett samspill.

Atomic har alltid vært et band som har vist at helheten kan være større enn summen av enkeltdelene. Det gjorde de også i Dokkhuset. For det var det tette samspillet og den tette kontakten musikerne imellom som ga oss de sterkeste høydepunktene. Det var samspillet som førte til at publikum i lange perioder satt som – unnskyld det utslitte uttrykket – fjetret.

Samtidig fikk hver enkelt god plass til å utfolde seg. Vi fikk en rekke fascinerende soloer, både fra Oppdal, Tolga, Kristiansund, Lidköping og Västervik.

Det er disse stedene medlemmene kommer fra, bassist Ingebrikt Håker Flaten, trommeslager Hans Hulbækmo, pianist Håvard Wiik, saksofonist Fredrik Ljungkvist og trompetist Magnus Broo. Den varierte geografiske bakgrunnen deres bidrar kanskje til originaliteten, for Atomic har alltid skilt seg ut, selv om de spiller innenfor en modernistisk sjanger der det er ganske folksomt.

Eller kanskje originaliteten har sammenheng med at bandet har sine røtter på Jazzlinja i Trondheim, der Flaten, Wiik og bandets første trommeslager Paal Nilssen-Love fant hverandre for over 20 år siden. Tolgingen Hulbækmo, atskillig yngre enn de andre, overtok trommestikkene i 2014. Han kommer også fra Jazzlinja.

Nå er det altså slutt, selv om bandet turnerer videre i Sverige og nedover i Europa før de setter endelig punktum i Oslo før jul. Vemodet jeg følte da de gikk på scenen i Dokkhuset, forsvant som sagt fort, og jeg tror ikke det kommer til å dukke opp igjen. For disse musikerne kommer til å glede oss i mange ulike sammenhenger i en årrekke framover.

På forsiden nå