Vi merker vi savner denne forfatteren

Engasjert og engasjerende politisk teater, og en sterk påminnelse om Jens Bjørneboes kraft og gjennomslagskraft.

En sann helt: Jens Bjørneboe skrev på «Røde Emmma» før sin død i 1976. Hanna Diserud spiller hoedrollen.  Foto: Marie Wien Lodsby

Saken oppdateres.

Scenebildet er nakent, dominert av fire tau hengende fra taket. med galgestikk. De symboliserer de fire anarkistene som ble henretter etter opptøyene i Haymarket, Chicago i 1886.

Og det er ved etterdønningene etter Haymarket «Røde Emma» tar til. Dramaet om anarkisten og kvinnesaksforkjemperen, med mye mer, historien om Emma Goldmans liv var stykket Jens Bjørneboe skrev på før han døde i 1976. Etter familiens ønske ble det aldri satt opp. Ikke før Lars Øyno og Grusomhetens teater fikk familiens velsignelse for en uroppførelse i 2021.

LES OGSÅ: Plutselig sier den høflige unge mannen nei

Oppsetningen på Trøndelag Teater er tilpasset nye omgivelser. Originalt ble stykket spilt mer intimt, med publikum på tre sider av scenen. Oppsetningen presenteres i Studioscenen på Trøndelag Teater, i et tradisjonelt teaterrom, med større avstand til publikum. Den taper nok noe på dette.

«Røde Emma» var Jens Bjørneboes siste og ufullendte verk.   Foto: Aage Storløkken

Jens Bjørneboe var som dramatiker sterkt influert av Bertold Brecht, og Brecht er i høyeste grad også en referanse for Øynos oppsetning, der skuespillerne, og da spesielt Emma selv, kan avbryte eller avrunde en dialog ved å henvende seg direkte til publikum.

Stykket spilles i en realistisk ramme, med bekledning og rekvisitter typiske for USA rundt forrige århundreskifte. Den realistiske rammen blir brutt av litt overdrevet mimikk og spill, halvhjertede løsskjegg og stumfilmaktige, kantede bevegelser som kan forlede noen til å tro at dette er moro.

LES OGSÅ: Aldri har vi opplevd en skuespiller så naken på en scene

Men moro er dette ikke. Det er tvert imot en levende innføring i en periode i utviklingen i USA der den individuelle friheten får stadig dårligere kår, der maktutøvernes brutalitet og etteretningens grundighet tar et kvelertak på folk. Det er politibrutalitet så det holder også i stykket, og vi får nærmest en homage til Bjørneboes egne Bestialitetens historie gjennom en henrettelse i den elektriske stol, som er som hentet ut av romanen «Kruttårnet».

Den som får sin dødsstraff er unge Leon Czolgosz, for å ha skutt den amerikanske presidenten William McKinley, etter at påtalemakten forgjeves har prøvd å få ham til å si at han gjorde det på oppfordring av Emma. Vi møter også hennes nærmeste alierte Alexander Berkman, etter å ha sonet 14 år i fengsel for det mislykkede attentatet attentatet på froeetningsmann Henry Clay Frick i 1892. Vold sto ikke lenger på dagsordenen når Emma og Berkmann møtes igjen etter hans tid i fengsel. De ser konstruktivt fremover da stykket slutter nærmest midt i en setning, på det punkt Bjørneboe kom i skrivingen.

Hanna Diserud er en tydelig og sterk Emma Goldman.  Foto: Marie Wien Lodsby

Jens Bjørneboe var en engasjerende, men ujevn forfatter. I denne uferdige teaterteksten merkes begge deler tydelig

Opptøyene i Haymarket og de etterpåfølgende henrettelsene forsterket det glødende politiske engajsementet til Emma og mange med henne. Hendelsene var selve inspirasjonen for at 1.mai ble arbeidernes kampdag (selv om det faktisk skjedde 4.mai), og er den viktigste enkelthendelsen i arbeiderhistorien i USA. Bomben som drepte syv politimenn og fire sivile ble etterfulgt av fengsling av åtte høyst sannsynlig uskyldige anarkister og henrettelse av fire av dem.

«Røde Emma» har fått ny aktualitet gjennom et røffere politisk klima, der både ytringsfrihet og enkeltpersoners integritet synes utsatt, og det er også en påminnelse om betydningen til forfattere med kraft og gjennomslagskraft som Bjørneboe. Det er lett å savne typen.

I oppsetningen står det stoiske og moralsk helstøpte til de politiske opprørere og Emma Goldman i særdeleshet i sterk kontrast til de enkle og onde voktere av maktstrukturene. Det blir kanskje i overkant, men er ihvertfall ikke til å misforstå. Forestillingen kan synes kaotisk og til tider også noe uttværet, men det er ingen ting å si på kraften i fortellingen, eller på diksjon eller artikulering hos skuespillerne som alt i alt gestalter 40 rollefigurer.

Den som binder alt sammen, roen, tydeligheten og kraften i stykket, er Hanna Diserud i hovedrollen. Hun tror vi på.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL

Hanna Diserud  er en tydelig og sterk Emma Goldman. 
        
            (Foto: Marie Wien Lodsby)

Hanna Diserud er en tydelig og sterk Emma Goldman.  Foto: Marie Wien Lodsby

På forsiden nå