God pop på norsk har ikke alltid hatt gode kår.

De tre artistene som i dag blir innlemmet i Rockheim Hall Of Fame er viktige eksponenter for internasjonalt orientert populærmusikk servert med tekster folk umiddelbart forstår. De er viktige både i kraft av egen låtkatalog og den inspirasjonskraft de har hatt overfor andre artister.

Den norske visebølgen på tampen av 60-tallet var en bevegelse som stjal norsk som popspråk tilbake fra dansebandene.

Visebølgen brakte mange store, og ganske forskjellige, talenter frem i lyset: Ole Paus, Lillebjørn Nilsen, Finn Kalvik, Lars Klevstrand. Øystein Sunde –for å nevne noen. De fleste var basert i Oslo, og samlingspunktet var viseklubben Josefine. Mange var politisk engasjerte, men det som bandt miljøet sammen var norsk, svensk, britisk og amerikansk visetradisjon, koblet med aktuell popmusikk og vilje og evne til å fortelle historier som angikk folk flest.

Men det var tullball som brakte visebølgen ut til folket. Med gjennombruddslåten «Jaktprat» i 1970 og albumene «1001 Fnatt» og «Det året det var så bratt» etablerte Øystein Sunde seg som stor norsk popstjerne, og åpnet dørene for resten av visemiljøet. På tampen av 80-tallet nådde Sunde en ny popularitetstopp med «Kjekt å ha» og som del av Gitarkameratene. Øystein Sunde er landets mest munnrappe artist og blant de mest fingerrappe gitaristene. Men han er mye mer enn eplekjekt håndverk.

Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen var blant de ledende i visemiljøet i Trondheim, som hadde Studentersamfundet som naturlig samlingssted. Trondheimsmiljøet var nok mer entydig politisk basert enn det i Oslo.

Men det var tullball som brakte miljøet ut til folket. Først gjennom Barnetimen for de minste. Dolmen og Lorentzen har sagt at de valgte den sjangeren der nivået virket mest overkommelig.

Som figurene Knutsen & Ludvigsen revolusjonerte de barnekulturen. Ikke bare ved det de tilførte av moderne popkultur og personlig hemningsløshet. Av og til er hva du tar bort viktigere enn hva du tilfører: Knutsen & Ludvigsen tok bort pekefingeren som hadde hatt en klam dominans over norsk barnekultur. De åpnet dørene for en ny generasjon barneunderholdere. Etter hvert som musikken ble mer eventyrlysten, visket de bort skillene mellom barne- og voksenpop. Deres to siste album «Fiskepudding! Lakrisbåter!» og «Juba Juba» er stor popmusikk. Punktum.

Om de andre var barn av visebølgen, er Lars Lillo-Stenberg kanskje et barnebarn? Som soloartist har han tolket andres viser med personlighet og finesse. Noen av hans egne fineste sanger kan gjerne defineres som visesang. Hans surrealistiske, personlige tekster er selve nøkkelen til det snurrige deLillos-universet, som ble etablert i kjølvannet av at norsk punkere utvidet sin musikalske horisont. Norsk undergrunnsrock på 80-tallet var arrogant mystikk og urbant opprør.

Men det var tullball som brakte den frem i lyset. DeLillos' «Tøff i pyjamas» var selve nøkkelen til at undergrunnsrocken ble etablert i studentmiljøene.

DeLillos har stått for strålende popmusikk, med debuten «Suser avgårde», «Hjernen er alene» og «Neste sommer» som de tre sentrale albumene. De er også et overbevisende rockeband. Hadde ikke Delillos åpnet dørene for norskspråklig rock for en ny generasjon i 1986, er det slett ikke sikkert det hadde vært rom for DumDum Boys, Jokke & Valentinerne og Raga Rockers som brede norske artister.

Øystein Sunde, Knutsen &Ludvigsen og DeLillos er grunnpilarer i norsk popmusikk på norsk. De utgjør en svært god årgang av Rockheim Hall Of Fame.

Talent og tullball: Øystein Sunde åpnet dørene for den norske visebølgen med sin munn- og fingerrapphet. Foto: Nils H. Toldnes, Adresseavisen
Talent og tulball: Lars Lillo-Stenberg og deLillos åpnet dørene til norsk undergrunnsrock med sin «Tøff i pyjamas». Foto: Vegard Eggen