– Manuset ballet på seg kan du si. Det var som om jeg skulle ha begynt på ei tømmerhytte og endt med en stavkirke, sier Lars Mytting.

Han peker mot prøveeksemplaret av «Svøm med den som drukner», den nesten 500 sider tykke boka som er gudbrandsdølens tredje roman og utgis tidlig i september.

Sideprosjektet tok av

Ikke veldig mange har lest Myttings to første romaner, men veldig mange har lest ei bok av Mytting. I 2011 ga han ut det han trodde var et lite sideprosjekt, håndboka «Hel ved», som endte opp som en av de mestselgende bøkene i Norge det siste tiåret.

– En skulle tro at jeg ble stresset av å skulle skrive på en ny bok, føle på forventningspresset. Men det er snarere sånn at jeg føler mye større ro når jeg skriver nå. Jeg vet jo at det er totalt urealistisk å nå tilsvarende salgstall som «Hel ved», så det er ikke noen problemstilling. Men en ting jeg lærte etter å ha møtt mange lesere av ved-boka, er at folk reagerer på vidt forskjellige ting i ei bok. Berøringspunktene varierer fra leser til leser, sier Myting.

Hundre års historie

Som hans tidligere romaner er utgangspunktet i «Svøm med den som drukner» livet i ei norsk bygd, som til forveksling ligner hans eget oppvekstmiljø nær Fåvang i Gudbrandsdalen. Men perspektivene er større, både i tid og rom. Handlingen tar oss både til første og andre verdenskrig, til Shetland og skogsområdene i Nord-Frankrike der skyttergravene fortsatt står som monumenter over krigens galskap.

– Ideen til boka fikk jeg før jeg skrev mine to første bøker, utgangspunktet var en i min egen familie som bare forsvant, og mine spekulasjoner om hva som kan ha skjedd ham, sier Mytting, som imidlertid endte med ren fiksjon.

Inspirert av bestefar

Bare en figur har et konkret forbilde. Romanens Einar, som er bror til hovedpersonens bestefar og som er en bemerkelsesverdig treskjærer, har klare fellestrek med Mytting egen bestefar.

– Han døde da jeg var fire år, så det meste jeg vet om ham ha jeg lært i ettertid. Men jeg kan ennå fornemme luktene, lydene og stemningen inne i snekkerverkstedet hans fra da jeg var bitte liten og maskinene gigantiske, sier Lars Mytting, som beskriver et verksted som er ganske lik bestefarens i romanen og en treskjærer som i likhet med bestefaren elsker å jobbe med flammebjørk.

Bokas hovedperson Edvard har bodd i Gudbrandsdalen i hele sitt liv inntil hans bestefar dør og han begynner å forske i sine røtter. Foreldrene ble drept i en ulykke i Nord-Frankrike som han selv overlevde. Han var tre år, og bestefaren overtok ansvaret. Men det tok noen dager før han ble funnet etter ulykken. Enn om han hadde blitt boende i Frankrike, hadde han da vært den samme personen?

Første indiske måltid

Edvard har levd et beskyttet liv inntil han 23 år gammel begynner å forske i sin egen identitet og smaker på den store verden. Han oppsøker steder som har betydd mye for hans familie, på Shetland og i Frankrike. Mytting formidler hans sanselige opplevelser med sterk innlevelse, Edvards første besøk på en indisk restaurant er et sterkt eksempel på det.

– Jeg er veldig stolt av boka, jeg har tatt ut mye av hjerteblodet mitt i denne historien, sier Lars Mytting, som startet arbeidet for fire år siden da den første researchen på Shetland ble mer dramatisk enn han så for seg. Han kom midt oppe i det verste uværet på over hundre år. Vind og naturkrefter får også sin sterke plass i romanen. Men tittelen fant han verken i Gudbrandsdalen eller Shetland. Den kom til ham i en episode av tv-serien «Game Of Thrones»...