Når så du, hørte du eller leste du sist et godt intervju? Heldigvis er det rett som det er fortsatt lysende eksempel i de fleste medier, men du skal ikke lese mange aviser, høre mye på radio eller se mye på tv, for å fastslå at det er langt mellom drammene.

Årsakene til at intervju stadig oftere ender et sted mellom selvfølgeligheter og mediestrategi, er flere. Én er at intervjuobjektene i økende grad har blitt mer profesjonelle enn de som intervjuer dem, og dessuten virker bedre forberedt.

Mange journalister gjør så mange intervju på så kort tid, med intervjuobjekt så godt forberedt på hva de skal si og hva de ikke bør si, at det sjelden gir bemerkelsesverdig resultat. Enten det er en artist som snakker om hvor interessant den nye plata er, eller den rituelle seansen hvor riksmeglingsmannen sier at det kanskje kan bli streik, og kanskje ikke.

Etter ei uke med Dagsnytt 18, Aktuelt, Senkveld og Skavlan med mer, samt lokalradio og aviser på pair og nett, blir det noe samlebåndsaktig over aktualitetsintervju. Det samme gjelder til en viss grad de autoriserte biografiene og bøkene om politikere og kjentfolk som gjerne er skrevet etter at hovedpersonen med venner og eventuelt fiender har latt seg intervjue av en journalist/forfatter.

Alf van der Hagens «Kjell Askildsen. Et liv» som ble utgitt denne uka, føyer seg inn i den siste tradisjonen, men klarer på nesten usannsynlig vis å løfte sjangeren til noe unikt. I norsk sammenheng er van der Hagen i ferd med å skape en egen sjanger, etter hans suksess med lignende samtale i bokform med Dag Solstad i fjor. Boka og praten med Askildsen er bedre og stikker dypere.

Ikke mange kunne fylt et slikt format. Tanken på en lignende bok med samtale mellom Fredrik Skavlan og Siv Jensen gir ikke akkurat leselyst. I etterordet sier van der Hagen at råmaterialet var cirka to millioner tegn, tilsvarende omtrent 1400 sider, fra samtaler over nesten 25 år.

Selv om intervjueren har stor respekt for sitt objekt og imponerende kjennskap til hans litteratur, utfordrer han Askildsen mer enn hovedpersoner i tradisjonelle, autoriserte biografier vanligvis blir. Askildsen byr på mer om liv og metode som forfatter enn folk som har lest ham vil forvente.

«Den gode samtalen» har for lengst blitt en klisjé som begrep. Samtalene mellom van der Hagen og Askildsen har blitt en av høstens beste bøker. Fordi Askildsens stemme er så tydelig, fordi den sjenerte, ofte fåmælte mannen og kresne forfatteren har noe å si. Muligens også fordi han er vel vitende om at: «Dette blir jo etter alt å dømme mine siste ord mellom to permer», som han uttrykker det.

I motsetning til de fleste intervju vi møter daglig, går van der Hagen og Askildsen i dybden. Internasjonalt er det mer vanlig. Journalisten og filmskaperen Cameron Crowe fikk overtalt regilegenden Billy Wilder til den eminente boka «Conversations with Wilder» i 2001, rett før filmskaperen døde. François Truffauts intervjubok med Alfred Hitchcock fra 1967 er også lysende eksempel på at intervju kan gi bok som blir stående. «Kjell Askildsen. Et liv» er sannsynligvis den beste praten vi får i Norge i år. Måtte mange lese og lære.

Alf van der Hagens samtalebok med «Kjell Askildsen er på nivå med Francois Truffaus samtaler med Alfred Hitchcock og Cameron Crowes med Billy Wilder, skriver vår kommentator.