– Det er jo nokså få som vet hvem som skrev teksten til D.D.E.-låtene «Vinsjan på kaia» og «E6». På TV ble opphavsmannen en gang kalt Ivar Lund, sier Idar Lind.
Han smiler i det grå skjegget og har ingenting imot å være tekstleverandør i stedet for frontfigur.
– Det har sine fordeler å være en relativt anonym bakmann. Jeg kan sitte i salen og glede meg over det som fungerer, og hvis noe ikke fungerer, er det greit å slippe å stå på scenen, sier han.
For få dager siden fylte han 60 år. Onsdag ble hans lange virksomhet som skribent og tekstforfatter feiret med en konsert på Rockheim, der D.D.E. og mange andre hyllet det han har produsert gjennom over førti år.
– Det var fint å oppleve en kveld med så mange fine og dyktige folk som jeg har likt å jobbe sammen med, sier hovedpersonen.
Lind sang selv også, ei vise fra 1975 om Borghild Eggen, den siste beboeren som flyttet fra den gamle trehusrekka i Innherredsveien.
Det var ingen vinsjer på kaia
Bjarne Brøndbo sang en 18 år ferskere tekst:
«Beatles spællt aldri så vakkert som vinsjan på kaia. Finast parfymen va lokta tå olje og sjø».
Låten med Linds tekst ble i vår kåret til Norges sterkeste nye nasjonalsang av Dagsavisen.
Både denne og en rekke av de utallige andre tekstene han har skrevet, blir nå utgitt i boka med den opplagte tittelen «Vinsjan på kaia». Lind har dessuten skrevet kommentarer til sangene og til de ulike miljøene han har arbeidet i.
Allerede på side sju innrømmer forfatteren at det fantes ingen vinsjer på kaia i Namsos. Han skriver at sangen bygger på en bevisst løgn: «Det ville fungere rytmisk dårlig med «Beatles spællt aldri så vakkert som vinsjan om bord i båtan som låg attmed kaia.»
– Bjarne Brøndbo ringte meg i 1992 og lurte på om jeg ville skrive noe for bandet hans, for han hadde hørt på radioen at en annen namsosing skrev sangtekster. Jeg sa ja, for det var spennende å prøve noe nytt. Jeg ba om fem tusen kroner i honorar. D.D.E. hadde ikke platekontrakt, men de hadde fått godt med støtte fra Distriktens utbyggingsfond, så det var greit. «Vinsjan på kaia» var den første sangen jeg skrev for dem.
«Handle om livet mett»
Lind hadde tidligere, som ivrig bidragsyter til Uke-revyene i Studentersamfundet, beskjeftiget seg mye med humor, harselas og samfunnskritikk. Nå skulle han skrive en poptekst på ramme alvor.
– Jeg trodde jeg hadde skrevet en klisjé. Men våren 1993, flere uker før singelen ble utgitt, møtte jeg en skoleklasse med godt voksne elever som tidligere hadde droppet ut og som nå prøvde å fullføre ungdomsskolen. Jeg leste sangteksten for dem, og en godt voksen mann bakerst i klasserommet rakte opp hånda. «Den sangen handle om livet mett», sa han. Det gjorde inntrykk på meg. Senere oppdaget jeg at sangen begynte å leve sitt eget liv. Neil Young skrev i sin selvbiografi at sangene tilhører dem som tar imot dem. Hva jeg selv har tenkt når jeg har skrevet sangtekstene mine, betyr i grunnen ingenting, sier Lind.
Han skrev en rekke tekster for D.D.E. i årene 1992 til 1998, alle med melodi av Frode Viken.
Tilbakelagt konflikt
– Det oppsto etter hvert en konflikt mellom Viken og deg?
– Ja, men det har vi lagt bak oss nå. Jeg kunne uansett ikke ha fortsatt med å skrive tekster for dem i all evighet. Overskuddet mitt forsvant, det ble vanskelig å finne gode, nye ideer, og jeg hadde nok av andre prosjekter å holde på med.
Lind flyttet fra Namsos til Trondheim for å studere i 1973. Da hadde han for lengst begynt å skrive sanger, og han ble fort en sentral person i Trondheims visemiljø. Lind ble med i visegruppa med den spesielle stavemåten JeremiA/S Bakfot, som holdt det gående i fire år på slutten av 70-tallet.
– Jeg prøvde meg som visesanger, men oppdaget at andre var flinkere til å synge enn meg. Dessuten møtte jeg folk som skrev bedre melodier enn jeg gjorde. Så i stedet for å bli en singer-songwriter, ble jeg en writer.
Han har skrevet flere krimromaner med handling fra Trondheim og bøker for ungdom i fantasy-sjangeren. Sakprosabøker har han også utgitt, blant annet om norrøn mytologi og om kvinnene i Rinnan-banden.
Lyspunkt finnes
– Det kan hende at jeg skriver flere romaner, men de siste årene har jeg vært mest opptatt med teater. Det gir meg mye å skrive teatertekster som skaper entusiasme blant skuespillerne, sier Lind. Han står bak både Korsvikaspillet og musikkteateret «Skottet i Buvika».
– Hvis det dukker opp flere teaterprosjekter, sier jeg nok ikke nei takk til det. Men jeg har også noen romanideer. Vi får se hva som skjer.
Idar Lind deltok aktivt i det radikale studentmiljøet i Trondheim på 1970-tallet og er like samfunnsengasjert som før.
– Hvordan ser du på situasjonen i dag?
– Jeg er blitt så gammel at jeg har sluttet å være optimist. Jeg var optimist tidlig på 1990-tallet, da muren hadde falt og Nelson Mandela ble løslatt. I dag innser jeg at det går i rykk og napp. Tilbakeslag kommer, men lyspunkter finnes. Positive endringer er mulig. Innenfor musikken ser vi for eksempel at flere og flere synger på norsk. Stein Torleif Bjella, Tønes og Hekla Stålstrenga er noen eksempler. I litteraturen ser vi også at samfunnsengasjementet øker, som i de siste bøkene til Britt Bildøen, Merethe Lindstrøm og Vigdis Hjorth. De setter privatlivet og familielivet i en større sammenheng.
Husmannstilværelse
I tillegg til sin betydelige tekstproduksjon, har Lind i mange år engasjert seg i forfatteres og tekstforfatteres arbeidsvilkår.
– Det finnes norske artister som framstår som singer-songwriters, men som bruker tekster andre har skrevet, uten at de oppgir det, sier han.
– Hvem?
– Nei, det kan jeg ikke si, men de finnes. Det kan for eksempel hende at en artist får en tekst og skriver den om til sin egen dialekt. Hvem er da opphavsmann, tekstforfatteren eller artisten? Problemet for oss tekstforfattere, som er frilansere, er at vi må ha et godt forhold til dem vi jobber for.
Lind har sittet i styret i både Forfatterforeningen, Tekstforfatterfondet og Norsk forening for komponister og tekstforfattere (NOPA) og vet hva han snakker om.
– Å være tekstforfatter er en husmannstilværelse. Vi er ofte prisgitt artistene, og de er igjen prisgitt plateselskapene. Mange artister inngår forlagskontrakter med plateselskapene som innebærer at de gir fra seg en tredel av inntektene. Bare noen få store navn, som Odd Børretzen og Lars Martin Myhre, klarer å presse gjennom sin egen vilje. Det er makta som rår. Jeg skriver om dette i boka og håper at min veldig forsiktige behandling av temaet kan provosere noen.
Syv spørsmål
1. Hvilken bok har inspirert deg mest?
- Eg burde kanskje svare "Juvikfolke", men det kan ha vore høyrespelversjonen av Astrid Lindgrens "Mio min Mio". Da var eg seks år.
2. Hvilken film har du sett mer enn to ganger?
- "Den enfaldige mördaren". Særlig på grunn av Hans Alfredsons manus og regi, men også Stellan Skarsgårds hovudrolle.
3. Hvilken musikk kobler du best av med?
- Musikk har lett for å kople meg på, altså i jobbmodus. Men eg koplar gjerne av med Johnny Cash eller Verdis Requiem.
4 Hvilken kulturbegivenhet vil du helst glemme?
- Regjeringsskiftet i fjor. Eg har enno ikkje skjønt kven som skal bli friare av ein «frihetsreform i kulturpolitikken».
5. Hvilken kulturbegivenhet vil du gjerne oppleve?
- Olav Duun, Doris Lessing og Gabriel García Márquez som opnar Litteraturhuset i Trondheim.
6. Hvem ville du helst invitere på middag, og hva vil du servere?
- Eg vil servere Sylvi Listhaug lam og villaks levert av ein klassisk fiskarbonde frå trøndelagskysten. Men eg får vel problem med å finne ein klassisk fiskarbonde.
7. Kulturminister for én dag, hva ville du gjort?
- Det første måtte vera å reversere den delen av nedskjeringane i Kulturrådet som rammar innkjøpsordninga for litteratur for barn og unge.
