De fremstår som snusfornuftige kontorister når de ønsker oss velkommen, og beklager at spanskkurset er avlyst på grunn av en episode på parkeringsplassen. I stedet for spanskkurs får publikum en innføring i hva som skal til for å skape en forestilling. Innføringen er brutt ned i temaer, som effekter, ideer, et åsted, en situasjon, en pause, en dialog, undertekst.
Innføringen er multimedial, med bruk av dialog (på engelsk), bevegelse, musikk, overhead-prosjekter, og med hyppig bruk av gjentagelser. Utgangspunktet er en type blyant, Black Warrior, som etter at den ble profilert i spillefilmen «All The Presidents Men», visstnok ble en identitetsmarkør for maktmennesker og wannabees. Vi havner ganske langt unna dette utgangspunktet, men likevel ikke: for «Black Warrior» holder seg konsekvent til den underliggende agendaen, en personlig utforskning av kunstens og underholdningskulturens formidlingskraft.
Det er en naturlig forlengelse av fjorårets suksessforestilling «You», og med mange av de samme virkemidlene. Dette er strammere, mer konsentrert, mer helhetlig enn fjorårets elleville forestilling, og noen vil kanskje si den dermed er bedre.
Men jeg vet ikke. «Black Warrior» er mer stillestående, spiller mer på de litt kleine øyeblikkene, men har også et mer konstruert preg, samtidig som den er perforert med den Hiorthøyske pussigheten som er så lett å bli sjarmert av.
Den lille timen stykket varer har flere fine øyeblikk, som bindes sammen med musikk i slekt med knirkepopvarianten av Erik Satie på Hiorthøys nylig utgitte album «Dogs». Som forrige gang er det også med en hyperfengende poplåt, ledsaget av en musikkvideoparodi som kan minne om en lavbudsjettutgave av Ylvis. Den kan bli en youtubehit!
Anmeldt av OLE JACOB HOEL