Ronni Tekrø har en drøm. Når han blir 65 år skal han sitte hjemme med kone og unger, spise fredagspizza og kose seg. I hvert fall en og annen helg.

Men det er noen år til han er 65. Ronni er fortsatt henvist til livet som rock'n'roller på veien. Valget tok fabrikkarbeidersønnen Rolf fra Raufoss allerede da han som 18-åring dro til Trondheim for å spille gitar i Dag Ingebrigtsens nystartede band TNT, og tok kunstnernavnet Ronni Le Tekrø. Ronni står der ennå, med gitarene sine, forsterkerne sine – og vrenger sjelslivet sitt ut til verden.

Nå har TNT en pause, mens Ronni lanserer første album i trilogien «Mein Ampf». Han har så mye på hjertet som ikke passer inn i de definerte rammene for TNT.

Konforme kolleger

– Jeg har tro på albumformatet. Jeg vet mange mener at tiden er gått fra det. Knut Schreiner fra Turboneger hadde en kronikk om at nå er det låtene som gjelder. Sånn er de blitt, rockere som er jevngamle med meg eller yngre. De safer inn på det musikalske. Ikke er de politiske, ikke er de morsomme, ikke er de frekke. De er bare konforme, lar trygge valg finansiere trygge liv.

– Rock er jo ikke enkeltlåter, det er gutter som gjør opprør hjemme, som vil drikke og pule. De øver inn ti låter og gjør seg klar til å erobre verden. Det holder ikke å legge ut en låt på YouTube, sier Ronni.

Sex, dop og gjeld

Selv lagde han 36 låter, som musikalsk ble så schizofrent at han splittet prosjektet i tre album. Tekstene er kvalitetssikret av den amerikanske artisten Tim Scott McConnell, – som i tre år har bodd på Ronnis gjesterom på Toten og vært en støttespiller på ymse produksjoner. Nå på soloprosjektet med personlige tekster som kretser rundt livets sentrale problemstillinger sex, dop og gjeld.

– Veldig ærlig, men jeg utleverer bare meg selv, der skiller «Mein Ampf» seg fra Knausgård, sier Ronni.

Første album er mer Bowie enn TNT. Album nummer to blir tydeligere psykedelisk power pop. Produsent er John Fryer, med erfaring fra banebrytende produksjoner i postpunkens London.

– Dette blir den beste powerpop-plata siden City Boys «The Day The Earth Caught Fire», gliser Tekrø.

Privat hører han på Bowie

Det er mye kraftpop også på det første albumet. Gitarsignaturen hans er tydelig på «Mein Ampf 1», men poporienteringen vil overraske mange – og referansene til Bowie og Berlin er tydelige allerede i åpningslåten.

– Jeg liker atmosfæren i Berlin og København. Og«privat» hører jeg mye på Bowie og Lou Reed. Det er ikke musikk det er noe vits i å sette på i bandbussen til TNT, men jeg har altså et liv utenom den. Den siste hardrockplata jeg kjøpte var Van Halen i 1979, sier Ronni.

– Strengt tatt kjøper jeg ikke ny musikk i det hele tatt. Bare gamle 78-plater, de får en fortsatt billig. Når jeg er i beit for et riff, setter jeg på Søstrene Bjørklund og finner fantastiske ting. Og jeg kan jo bare stjele, for ingen andre hører på dette, sier Ronni.

Page & Plant

– Men du trives i TNT?– Vi har hatt et skikkelig løft. Det begynte allerede mens Tony Mills var i bandet. Tony Harnell hjemkomst har vært en vitaminpille for oss alle. Han er en annen person enn han var, og det er til det bedre. Vi har vel begge forandret oss. Nå er vi Page og Plant, vi løfter hverandre og bandet får en positiv energi.

– Vi har tatt bandet veldig seriøst de siste årene. Vi har øvd mye mer, kranglet mye mindre. Men vi overdriver ikke. Vi er ikke mye sammen sosialt, spiser kanskje middag sammen en gang i uka på turné.

– Og dere er blitt populære?

Ronni og Rypdal

– Det er et eventyr. På Sweden Rock var 30 000 på konsert med oss, 20 000 så Black Sabbath noen timer senere. På tyske festivaler er publikumsoppmøtet femdoblet i forhold til for få år siden. Jeg tror jeg skjønner årsaken. Etter at The Scorpions og mange av den generasjonen har lagt opp, er det vi som er eldst. Det er vi som ruler nostalgitoppen. Jeg har spilt «Seven Seas» og «10 000 Lovers» så mange ganger at jeg sikkert kan fortsette om jeg mister ene hånda.

TNT har pause, og Ronni skal ikke turnere med solomaterialet. Konsertvirksomheten fremover blir begrenset til en ny runde med Terje Rypdal. De to mestergitaristene skal møtes om få uker og starte forberedelsene.

Uønsket på Olavspuben

Ronni tok livet sitt til vurdering for en syv års tid siden. Han var ikke alkoholiker da, og er ikke avholdsmann nå. Men mye er forandret.

– Jeg skjerpet meg, på mange fronter. Jeg mener selv jeg er hvassere musikalsk også, men det kan jo alltids andre ha andre meninger om.

– De siste syv årene har jeg bare vært ute på byen to ganger. Sist var på Olavspuben på mitt eget 50-årslag i fjor. Jeg slapp ikke inn. Jeg hadde drukket ett glass champagne, men de mente jeg så ut som en motorsykkelklubbfyr, så jeg passet ikke inn i konseptet. Edru, på mitt eget 50-årslag – og så slapp jeg ikke inn i lokalet, sier Ronni.

Det er noen år siden Tekrø var en løs kanon på alvor, han holdt en såpass høy profil at det første google foreslår som emneord når du skriver Ronni Le Tekrø er «hasj».

Uønsket i «Nytt på nytt»

– Jeg peaka på «Nytt på nytt», oppsummerer Ronni.

Han tenker på episoden der han noe påseilet utbryter «ingen disser Anne B. Ragde», reiser seg og forlater studioet. For å gå på do.

– Jeg drakk en flaske hvitvin på styrten før sending og det hadde sine konsekvenser. Jeg måtte tisse. Det passet seg jo ikke, men noen ganger må du bare. Jon Almås sa han aldri hadde hatt en gjest som misoppfattet programkonseptet så grundig som meg. Tre minutter etter programmet sluttet, ringte mora mi. «Hva HAR du gjort?» Og hva hadde jeg gjort? Jeg etablerte meg som en løs kanon som aldri blir invitert på slike program mer. Kanskje like greit, oppsummerer Ronni.

På helt andre enden av festskalaen er «Karens jul», turneen med Nord-Trøndelag Teater, basert på novellen av Amalie Skram, i samarbeid med skuespiller Hanne Brincker .

Gud døde i 1980

– Det er fint, men litt rart å gjøre dette. Jeg tror jo ikke på Gud. Han døde i desember 1980.

– Da John Lennon ble skutt?

– Han var det siste mennesket på planeten som snakket sannhet. Han var en farlig musiker, en farlig politiker. Han turte stå for noe, turte å tape. Finnes det en eneste norsk musiker i dag som tar parti, som tør risikere noe? Ja, du har jo Ola Uteligger, men hans innvandrerskepsis blir litt feil retning. Det toget er gått, vi lever jo i en internasjonal verden.

– Men altså «Karens jul» ...

–  I fjor, da jeg kom hjem blakk etter å ha spilt inn 100 000 kroner til Kirkens Bymisjon fra «Karens jul»-turneen, fikk jeg julestemning for første gang siden jeg var ti år. Tror sannelig det blir sånn i år også.

Syv spørsmål

1. Hvilken bok har inspirert deg mest?- Daniel Defoe: «Robinson Crusoe».

2. Hvilken film har du sett mer enn to ganger ?Alle Stompafilmene selvfølgelig -og «Samtaler med Mette Marit».

3. Hvilken musikk kobler du best av med?Freebag jazz og freebag rock.

4. Hvilken kulturbegivenhet vil du helst glemme?Raufoss ammunisjonsfabrikkers 75 års-jubileum

5. Hvilken kulturbegivenhet vil du gjerne oppleve? OL 2064. Not. Ingenting med golf eller fotball, baller og køller, for meg.

6. Hvem vil du helst invitere på middag for to, og hva vil du servere?Kjæresten Anette, og jeg vil servere røkte svinekatolikker med profetmos. En klassisk kannibalrett. Til dessert mørkets fyrstekake fra satans veivesen og en kopp helve-te.

7. Kulturminister for én dag, hva ville du gjort? Totalforbud mot F-dur, gratis kino for alle, kinaputter og knallskudd på 17.mai, barbering av hipstere på Grünerløkka og Christiania, innført trøndersk som riksmål, Nidaros som kulturell hovedstad og insistert på at White Album med Beatles hadde blitt pensum i 2.klasse. at John Lennon er Gud og at Gud døde 8. desember 1980, dessverre.