Fra Trondheim ble det båtsendt juletrær både hit og dit. Svære graner gikk som dekkslast over Nordsjøen for å pryde sentrale plasser i land fattige på granskog. Eksporten til Grimsby var gammel tradisjon, og nå hadde Amsterdam begynt å pynte seg med trønderske trær.

Det var derfor kanskje ikke så rart at Havnevesenet hadde satt opp et skilt med advarselen «Se opp for gran!» slik det fremgikk av et bilde i Adresseavisen. Men her skulle man i tillegg ha øynene oppe for en spøkefull fotograf, som ikke hadde motstått fristelsen til å forandre litt på påskriften, fra «kran» til «gran».

Julen var moro, men også litt strev. «Å skaffe juletre er slett ingen enkel jobb,» kunne avisen melde under kommunens strabaser med å få byens egen julegran felt dette året. Bare transporten fra Bymarka og ned til Torvet var litt en prøvelse når treet målte over 20 meter og veide minst to og et halvt tonn. Oppsynsmann Åsmund Bosberg hadde denne gang forsynt seg med ei gran i hårnålsvingen i Vestoppfarten, det vil si i Elsterparken, der treet var plantet 93 år tidligere, i 1872.

«Den virker noe snau nederst på stammen,» påpekte avisens kritiske journalist, som på skift med kolleger dro til skogs på den ene juletrehugsten etter den andre med kyndig blikk, i 1965 som ellers om årene. Nå hadde kommunen gjort jobben enklere ved å ta et tre helt inntil veien, klok av skade fra året før, da det hadde vært en lang og tung fremkjøring med traktor. I veikanten fant man riktignok kanskje ikke markas peneste trær, men de manglende greinene kunne det fikses på, forsikret basen. Dessuten skulle det settes to meter ned i Torvets undergrunn, i et rom som var utbedret etter at treet hadde tatt overhaling noen år før.

Om det manglet greiner eller topp; kvaliteten på julegrana var et diskusjonstema helt siden det aller første ble reist på Torvet i 1919. Like nøye og fagmessig ble julegrana mønstret i England og Nederland, så før eksporten måtte det velges ut trær med omhu for å opprettholde Trondheims ry som sjøverts forbindelse og handelskontakt. Treet til Grimsby var en årlig gave fra Ranheim Papirfabrikk, mens kommunen spanderte den ruvende julepakken til Amsterdam. Transporten gikk med Nordenfjeldske Dampskibsselskabs båter, der mannskapet visste å håndtere også denne typen last.

Verre ble det siden, kan man si, selv om etterspørselen økte. Både Hamburg og Newcastle kom etter hvert med på listen over byer som ville ha julegran fra Trondheim. Dermed kunne det bli i travleste laget for den som skulle velge ut og sende av gårde. Transporten var nok heller ikke like skånsom som før. Enkelte år var det knapt nålene igjen ved ankomst, som i 1992, da det i alle hast måtte sendes et nytt tre til Amsterdam, og i 1998 da tilsammen tre (!) måtte skipes dit etter at begge de to første knakk underveis. Hamburg var heller ikke alltid like fornøyd, aller minst i 2003 da treet på rådhusplassen ble betegnet som en pjuskete busk, som ironisk kunne ønskes velkommen med strofen «Du brune, glitrende tre, god dag».

Tross den pinlige fadesen ville denne byen i juletreets hjemland opprettholde forbindelsen med Trondheim, mens de øvrige byene etter hvert har valgt å skape julestemningen selv. Og det kan vi vanskelig se for oss blir nøyaktig det samme. Men stadig faller juletrærne til det hjemlige marked; så se opp for gran også i år!