Jeg husker godt første gangen. Vi var en gjeng som kom oppspilt hjem fra fest med morgenens første trikk, mens folk på vei til jobb satt søvndrukne og tviholdt på termos og matboks.
To livsstiler, to parallelle universer, som av og til møtes flyktig i natten. Det er dette som er å bo i en by, tenkte jeg. Og tenker det fortsatt, selv om det nå oftere er min rolle å sitte med termosen og matboksen. Rollene kan variere, hverdagsmagien er den samme.
I en by av noenlunde størrelse finnes mange stammer som møtes i lukkede fora. Noen tar store beslutninger, noen flytter penger, noen øver på cheerleading, noen på yoga, noen spiller bridge, noen ser rugby på fotballpub, noen spiller amatørteater, noen spiser fin mat, noen går på slankeklubb, noen handler svart, noen beveger seg i nyanser av grått, noen er uskyldsrent hvite.
Men en by har også åpnere møteplasser. Blant disse er kafeene, en sosial institusjon Franz Kafka utpekte til en av tidenes viktigste oppfinnelser. Et sted som legitimerer tilfeldig sosial omgang, delvis på tvers av stammetilknytning.
For mange av oss har kafeer og serveringssteder spilt en avgjørende rolle i faser i livet. Derfor strømmer minnene på når de forsvinner. Enten det er av «naturlige årsaker» etter et innholdsrikt liv, eller plutselig, utløst av dramatiske hendelser. Kieglekroa er sist ute i rekken av for tidlig døde møteplasser. Mange følte vemod over at en institusjon var borte.
En by er også møteplass mellom gammelt og nytt. Det er viktig å ha respekt for, og å ta vare på det gamle. Men det er minst like viktig å være i utvikling.
En ting er å rive kulturminner som står i veien for en tilfeldig idé, noe ganske annet å bygge opp en kopi når noe først har brent ned.
De fleste som mimrer over Kieglekroa gjør det mest om en epoke som forlengst er over, og som i hvert fall ikke gjenskapes om en kopi av det gamle bygges opp. Menneskene og samfunnet har uansett forandret seg. Dessverre kanskje, men mest heldigvis. Definitivt mest heldigvis.