Det er flere gode grunner til å ha innvendinger mot den nye norske tv-serien «Kampen om tungtvannet», men motorlyden på flyene eller tid og sted for henrettelse av britiske soldater er ikke to av dem. Det er i ferd med å bli en slags tradisjon ved store norske dramasatstinger å lete etter faktafeil og misforhold mellom framstilling på skjerm og lerret og hvordan ting er/var i virkeligheten.

Les Terje Eidsvågs anmeldelse av «Kampen om tungvannet».

Det er stort sett bra at historikere og andre fagfolk, pårørende eller vitner kaster seg inn i diskusjoner om dramatisert virkelighet og bidrar til å formidle kunnskap om de aktuelle hendelsene. Samtidig må det gjentas til det kjedsommelige at film og tv-serier basert på virkelige hendelser ikke bør tas for god fisk. I beste fall kan de både oppleves som godt drama, og som inngang til en historisk hendelse eller historiske personer.

Den voksende mengden av filmer, bøker og tv-serier basert på virkelige hendelser og mennesker får rett nok mye av sin appell av forestillingen om at dette faktisk har skjedd. Åpenbare feil og mangler i fakta og virkelighetsbeskrivelse bør påtales og diskuteres, men en film eller tv-serie kan altså være god eller til og med svært god, selv om den ikke er helt sann. Der er det faktisk forskjell mellom film og historieskriving.

Etter å ha sett alle episodene av «Kampen om tungtvannet», synes jeg noen av seriens beste sider er de som er minst sanne historisk. Mens flere av de historiske rollefigurene framstår litt flate og karakterløse, er den fiktive Hydro-direktøren i Dennis Storhøis skikkelse en god, kompleks skikkelse som får fram gråsonene i en tid da ingen hadde fasit på hvordan krigen ville ende. Fordi han er bedre skrevet og spilt enn mange av de andre typene, framstår han som vel så virkelig.

De norske diskusjonene om feil og historiske mangler ved «Kampen om tungtvannet» blir en svak bris sammenlignet med noen av vindene som flere av årets potensielle Oscar-favoritter utsettes for i USA og England, rett før nominasjonene kommer neste uke.

«The Imitation Game» regissert av Morten Tyldum har fått passet påskrevet for pynting på historien om Alan Turing, til dramatisk effekt. Clint Eastwoods «American Sniper» beskyldes for at en mann som skal ha drept mer enn 255 mennesker i Irak, og angivelig nøt det, skildres som en amerikansk helt.

Ava DuVernays «Selma» skildrer tre måneders borgerrettskamp rundt Martin Luther King jr. Den har blitt beskyldt for å skildre president Lyndon B. Johnson som en større motstander av borgerrettskampen og King jr. enn han var. Kings berømte taler er ikke med i filmen, men det er fordi Steven Spielberg har rettighetene til dem.

Bennett Millers «Foxcatcher» som får norsk premiere neste uke, er en rystende historie om forholdet mellom en eksentrisk amerikansk milliardær og brødrene Schultz som var OL-brytere på 80-tallet. Etter først å ha backet filmen, har Mark Schultz nå tatt til motmæle mot den. Kanskje fordi han er misfornøyd med hvordan han framstår. Om filmen er «løgnaktig», som han påstår, er vanskelig å si. Dramatisk er den mesterlig, en kommende amerikansk klassiker.

Mange av de de største og beste filmene som er laget av virkelige historier har tatt seg dramatiske friheter. Det er knapt laget større og vakrere film enn «Lawrence Of Arabia»(1962). Som eneste inngang til den legendariske skikkelsen fra 1. verdenskrig er den minst like mangelfull som filmen om 2.verdenskrigshelten, «The Imitation Game». Som filmopplevelser er de lett å anbefale. For den hele og sanne historien, er film- og tv-drama sjelden rette medium. Det er stort sett heller ikke meningen.

Foto: Photo credit: Atsushi Nishijima
Foto: Keith Bernstein