Det er tid for å mimre. Ottar Big Hand Johansen sitter i Brygga studio i Trondheim der han har invitert med seg Sugarfoot til jubileumsplata han er i ferd med å sette sammen.
I slutten av januar fyller han 66 år. Han begynte som dansebandmusiker som 15-16-åring i Sulitjelma og Salten der han vokste opp. Det er 50 år siden, og det skal feires.
Fant inspirasjon i en skoeske
– Vi begynte å spille til dans i 1964–65 da trekkspill, gitar og bass var instrumentene for et danseband, og de fleste spilte «Drømmen om Elin» og «Det er polka som er bra». Elgitaren var nettopp kommet, forteller Ottar Big Hand Johansen om starten.
– Inspirasjonen var Radio Luxembourg, og en skoeske med singelplater i den kombinerte TV- og sportsbutikken i Sulitjelma.
Etter det har han levd av musikken, og har holdt konserter og spilt til dans overalt.
Godt forhold til Trøndelag
– Jeg har et veldig godt forhold til Trøndelag, og har spilt på samfunnshus, puber og idrettshaller. Og så forteller han om Neatun i Selbu der han spilte 6. juledag 15 år på rad.
– Jeg er kjempestolt av å ha spilt på Neatun. Det var et fantastisk publikum. Han har spilt i Bjugn, Hølonda, Råkvåg, Namsos, Flatanger, og slik fortsetter han å ramse opp spillestedene gjennom et langt musikerliv.
Han er i Trondheim for andre gang i forbindelse med jubileumsplata. I høst var det hans gamle backingband, Too Far Gone han møtte i studio. Denne gangen har han med en helt ny låt, «Gods own Sailor» til Sugarfoot.
Ottar Big Hand kom i kontakt med bandet gjennom sin gamle kjenning Roar Øien fra Too Far Gone. I tillegg består bandet av en solid gjeng godt kjente musikere som Bent Sæther (Motorpsycho), Roar Øien (Too Far Gone), Even Granås (Moving Oos) og Thomas Henriksen (Dipsomaniacs), Øyvind Holm og Hogne Galåen.
Når de møtes i Trondheim denne kvelden har de snakket på telefon, de har sendt demoer fram og tilbake. Ottar Big Hand har laget en låt, og kaller originaldemoen for en mal som de må følge 75–80 prosent. Resten skal skje i studio.
Rett i studio
– Jeg ville ha en annen lyd. Det er spennende å jobbe med andre folk, og så kjente jeg Roar Øien godt. Derfor valgte jeg Sugarfoot, sier Ottar Big Hand.
– Taket blir høyere og veggene blir videre med åra. Nå gjør jeg akkurat som jeg vil. Jeg hører på hva guttene i Sugarfoot sier, og lar de styre meg. Jeg har styrt nok selv. Det eneste jeg vil er å lage musikk som det er noe med, og som folk vil ha, og så håper jeg på en hit som kan bli spilt på radio.
