Skjalg Raaen og Mads Bones er to personer som gjorde mye utav seg i Trondheim i 2014.

To fortsatt unge menn i trygge, utøvende kulturjobber. Den ene får den ene hovedrollen etter den andre på Trøndelag Teater, landsdelens ledende scene. Den andre har i ti år vært «ungdomsalibi» med bred beinføring i Sambandet til Åge Aleksandersen.

Skjalg kunne spilt «Levva livet» på kveldstid et par ganger i uka og ellers slappet av og kost seg. Mads kunne vært Bør Børson den ene kvelden og Adrian Posepilt den neste, og ellers hatt late formiddager med bikkja i Korsvika.

Men det er ikke sånn de holder på.

Mads har hatt et supert år. Som en av drivkreftene bak «Slaget på Testiklestad», skapte han spelfeber på Sverresborg, og klarte det kunststykket å få både de som hater og de som elsker spel til å kose seg. Mads var blant hovedpersonene på scenen, i tillegg til å være blant forfatterne bak stykket og en av dem som jobbet med alt det praktiske rundt en teateroppsetning.

Mads Bones er et ekte produkt av det rike amatørteatermiljøet i Trondheim, og han var blant sine egne på Sverresborg. Men han har tatt vare på kreativiteten og skippertaksmentaliteten derifra også til sitt virke i Trøndelag Teater. Mads er en av flere årsaker til at Trøndelag Teater de siste årene har gjort all surmuling om at de er sidrumpet institusjonsteater til skamme. Trøndelag Teater lar dyktige folk slippe til, og folkene griper sjansen. Det har vi sett flere gode eksempler på i 2014, blant dem var overskuddsforestillingen «JEB Show», med Mads Bones som instruktør.

Det var ikke overraskende at Bones gjorde rent bord i skuespillerprisene på UtAwards i går kveld, som årets trønderske skuespiller og som sterkt delaktig i årets trønderske forestilling. Han var også nominert til den gjeveste prisen, årets kulturpersonlighet – og kunne sikkert vunnet den også, hadde det ikke vært for Skjalg Raaen.

Dyktige og tvers igjennom hyggelige Skjalg viste offentligheten en ny side ved seg selv da han tok det kunstneriske ansvaret for det store kulturløftet for gatemagasinet Sorgenfri, «The Last Waltz». Konserten ble en stor suksess på alle måter. Ikke minst var det imponerende at konserten ble en kunstnerisk suksess. At så mange involverte, med så kort øvingstid, gjennomførte på så høyt nivå, er i stor grad Skjalgs fortjeneste.

En by med så mye kunstnerisk talent, men såpass lite kontakt de forskjellige miljøene imellom, har god bruk for folk som både har kreative ideer og samlende egenskaper. Det har altså Skjalg og Mads.

Det er flott og vel fortjent med to priser til Carl Frode Tiller, supert at Johndoe ble årets trønderske artist, The Fjords årets nykommer, Highasakite ble hedret for å ha laget årets norske album, og ikke minst at «Salmeboka minutt for minutt» ble kåret til årets tv-program. Fint med kaffe på Dromedar og pizza på Una.

Men likevel, uten kreative og talentfulle ildsjeler som Mads Bones og Skjalg Raaen hadde ikke Trondheim vært kulturbyen den er. Arbeidet deres avdekkker også uutnyttet potensial i byen. Jeg håper vi kan hylle flere som dem neste år.