– Å kjenne på tvang og ensomhet er ikke noe å skamme seg over. Det er viktig for meg å tørre å snakke åpent om dette, sier Hagelund.

I sin første roman «Med himmelen under oss» lar hun leseren bli kjent med Erika, en ung kvinne som sliter en hel del med både psyken og verden forøvrig.

– Det handler en del om tvangslidelser, noe jeg har erfaring med selv. Innimellom har jeg hatt problemer med å uttrykke meg; å få sagt ting og ha en vanlig samtale. Det å skrive denne boka fjernet absolutt alle hemninger, da jeg skrev følte jeg i alle fall 90 prosent frihet, forteller Hagelund.

– Selv om hovedpersonen Erika er basert på meg, er hun likevel ikke meg. Jeg kunne ha en distanse til henne, det var en frihet i akkurat det, forklarer 27-åringen.

Helt siden oppveksten på Risvollan har Hagelund drømt om å bli forfatter. Førsteutkastet av debutromanen ble skrevet på én måned.

God bok å skrive

– Jeg hadde en litt dårlig periode, var sint og forbanna og alt var litt vanskelig. Boka kom egentlig helt av seg selv, det var godt å skrive den. Men hadde det ikke vært for humoren i romanen, hadde jeg ikke klart det, sier Hagelund.

Etter å ha sendt inn ulike tekster til forlag i flere år, har hun også opplevd flere avslag.

– Da jeg fikk en mail om at «Med himmelen under oss» var antatt, fikk jeg nesten ikke puste. Det var veldig stort, smiler hun.

– Jeg vet at mange som skal gi ut bok hater prosessen med tilbakemeldinger fra redaktøren. For meg var det noe av det beste. Å endre teksten og gjøre den bedre, var morsomt.

Mye selvopplevd

I romanen fungerer Erikas vellykkede naboer som kontrast til den unge jentas problemer og intrikate tvangsritualer. Psykiateren Ole er en sentral karakter, og er basert på flere ulike personer som Hagelund selv har møtt gjennom egen innleggelse på psykiatrisk sykehus, samt de to årene hun bodde på ungdomshjem.

– Det er mye selvopplevd i beskrivelsene av å føle seg misforstått, og det å være lei av folks normalitet. Jeg har prøvd å få til denne normaliteten mange ganger, men har aldri fått det til, sier Hagelund åpenhjertig.

– Boka handler mye om å være ensom og alene, å ikke føle seg hjemme noe sted og å ikke passe inn. Det er mange som føler på dette, mange flere enn vi tror. Jeg vet det er en klisjé, men vi burde snakke mer om det, rope det ut litt høyere innimellom, mener den ferske forfatteren.

– Det er viktig å forstå at det er flere der ute som har det som Erika. Folk er ikke alltid så normale og vellykkede som vi tror, avslutter hun.