Etter ett år som direktør ved museet er publikumsbesøket fortsatt den største utfordringen for Börjesson, som tok over etter Pontus Kyander.

Det var ikke akkurat dekket bord han kom til, snarere tvert imot: Store underskudd. Åpen krangel mellom Kyander og Håkon Bleken. Og da Kyander beskrev Frp som et nasjonalistparti som «etser bort vår sjel», ringte kulturministerens kontor Mist-sjef Suzette Paasche – som svarte med å sende en illsint sms til Kyander om at han hadde stelt i stand «et helvetes leven».

Det var striden om Gråmølna og kunstgavene fra Håkon Bleken og Inger Sitter, i tillegg til begynnende opprør blant de ansatte på museet.

Det var et komplett kaos. Og alt dette lå til overtagelse for Johan Börjesson, en sindig kar fra Stockholm.

Så ble det stille.

Tøff start

– Det ble ingen myk start, og jeg ble litt skremt av alt styret. Det første spørsmålet jeg fikk fra pressen, var om jeg syntes min forgjenger hadde gått for langt. Hvert eneste intervju det første halvåret, startet med en diskusjon om Pontus Kyander. Det var ganske trasig, og jeg sa til slutt at dersom de ønsket å snakke om det, fikk de heller ringe Kyander, sier Börjesson med et stort smil, og ser på mens jeg noterer.

Kanskje burde jeg her være høflig nok til å sette strek for Kyander-temaet, men det lar seg faktisk ikke gjøre. Ikke for Börjesson heller.

– Det var opprørt stemning da jeg kom. En vanskelig situasjon. De ansatte var sterkt preget av tiden forut, og det å skulle forsøke å snu dette var ikke bare enkelt. Samtidig hadde det vært mye bra også. Kyander rusket jo virkelig opp i museet og laget mange veldig fine utstillinger, sier han.

Selv har han de siste ti årene jobbet med å få på plass Marabouparken, en kunsthall utenfor den svenske hovedstaden med 60 millioner i utbyggingsmidler og ti ansatte. Han var i flytsonen, men kikket etter en ny jobb. Gjerne et museum, og gjerne i Norge. Så takket han altså ja til det mange mente måtte være en uriaspost. Langt hjemmefra, og en pendlertilværelse med kone og to tenåringsbarn i Stockholm.

– Det handlet om å finne ut hvordan situasjonen for museet egentlig var, innenfor alle disse konfliktene. Hvor alvorlig var den økonomiske krisen, hva måtte gjøres og hva lå i konfliktene rundt Gråmølna? Etter det første året har vi dekt inn underskuddet med én million, fra seks millioner til fem, sier han og smiler forsiktig.

Rammet mange

På den ene siden er han godt fornøyd, samtidig synes han ikke det er spesielt muntert å tenke på at han har en åremålsstilling på seks år og at de innen den tid kanskje har kommet ned til null.

– Det er en del av jobben å ta hånd om de kompliserte sakene. Det vanskelige med prosessen på Gråmølna var at Inger Sitter og hennes familie var så misfornøyde med situasjonen. Samtidig ser man at de gaveavtalene som Sitter og Bleken har går veldig langt i å påpeke hva slags vilkår som skal oppfylles, blant annet om informasjon til slektninger, og hvor og hvordan verkene skal stilles ut. Når man bruker masse tid på det, skjer det på bekostning av andre kunstneres kunst som ikke vises. Det er det som er det triste ved situasjonen på Gråmølna, sier museumsdirektøren, som ønsker å vise et balansert bilde av mangfoldet som finnes.

– Jeg synes Adresseavisen har «kjøpt» historien om at Sitter og Blekens kunst er så bortgjemt. Dette er to kunstnere som har vært utstilt konstant gjennom flere år, og på større arealer enn noen andre i Trondheim.

Han tror Gråmølna vil bestå, og at huset må sees i sammenheng med hele Trondheim kunstmuseum. For museet i Bispegaten har enorme behov. Det er altfor lite, og taket lekker på flere av utstillingsrommene. Det regner inn.

Trenger omfattende oppussing

– Det ble gjort en del oppussing av det visuelle slaget under Kyanders periode. Nå må vi gripe fatt i de mer usexy delene, som å tette tak og lage en universell utforming. Men det museet trenger er en gedigen utbygging. For selv om taket blir tett, er bygget i seg selv relativt lite. Et museum av dette kaliberet bør ha en egen kafé, et eget auditorium, klimaanlegg, og innlastingsmuligheter. Dessuten er magasinene smekkfulle.

– Men hvordan skal dere nå et større publikum?

– Jeg har tro på å la kunsten stå i sentrum. Vi har et fast publikum av kunstinteresserte, og skoleelevene og studentene ved kunstakademiet kommer hit. Formidlingsavdelingen øker sine besøkstall. Tidligere har man hatt en idé om å legge de store internasjonale gruppeutstillingene til sommerhalvåret for å lokke cruiseturistene hit, men jeg tror det er feil. Dersom man kommer hit som turist og kikker på Nidarosdomen, vil man jo gjerne se det som er spesifikt for Norge og Trondheim. Internasjonale utstillinger av samtidskunst bør legges til høsten og våren når byen er full av studenter og byens egen befolkning.

Han gleder seg til å vise frem noen av godbitene fra samlingen han betegner som intet mindre enn fantastisk.

Kunstmuseet eier rundt 5000 bilder og kan blant annet skilte med grafikk av Albrecht Dürer og Picasso. Det finnes også rariteter som en gouache av William Blake, og norske navn som Christian Krohg, Harald Solberg, og Hans Heyerdahl er representert. Mange av de store klassikerne blir å se på sommerutstillingen i år der om lag 500 bilder fra museets egen samling skal stilles ut.

RBK den tøffeste konkurrenten

– Trondheim er ikke så ulik andre byer som mange tror. Selv når man har et museum med en internasjonal samling er det underlig vanskelig å nå gjennom hos folk. Det henger blant annet sammen med konkurransen med idretten og kommersiell underholdning, ikke minst med oppmerksomheten dette får i media.

Kunstviteren, som har skrevet masteroppgave om italiensk renessanse og har hjertet i den moderne kunsten, tror alle kunstarenaer bidrar til å øke interessen for kunst. Han frykter ikke konkurranse fra andre enn Rosenborg.

– Kunsthallen, Trøndelag senter for samtidskunst og galleriene er ikke våre konkurrenter. Vi styrker hverandre og kunstens plass i Trondheim. I år var vårt publikumstallet i overkant av 20 000 besøkende, men det bør kunne komme opp i 30 000. Det er ikke så urealistisk.

Börjesson er litt forundret over at det modernistiske maleriet fortsatt har en så sterk posisjon i Trøndelag, til tross for at vi har et rikt og ungt samtidskunstliv med blant annet kunstakademiet.

Fornyelse på flere plan

– Det er fortsatt Inger Sitter, Håkon Bleken og Håkon Gullvåg man leser og hører om. Men det er mye kunst her som fortjener oppmerksomhet, og jeg tror noe av den konflikten som har vært har har bidratt til at andre viktige, lokale og ikke minst unge kunstnere er blitt forsømt, sier han.

– Vi trenger tilførsel av nye verk. Ikke minst handler dette om kvaliteten på bygningsmassen. Vi kan låne ut våre Balke-malerier til National Gallery of Art i London, men vi får ingen William Turner-malerier hit så lenge taket lekker. Det er ganske alvorlig. Fundamentet er å gjøre museet innbydende og bra nok til at vi kan ta imot gjesteutstillinger og låne verk fra andre museer over hele verden. Det er jo utstillingene det handler om.