«Alt henger sammen med alt» er et klassisk sitat av Gro Harlem Brundtland, som sjelden har kjentes mer problematisk enn nå. De siste ukene kan det synes som om Fredrik Skavlands famøse tv-intervju med Jimmie Åkesson 27. mars er naturlig å se i sammenheng med Thomas Selzers pornosketsj mot Kari Jaquesson i «Trygdekontoret» 7. april. Samt at sistnevnte er eksempel på seksuell trakassering av kvinner, som onsdag fikk kraftfull markering og motaksjon på Twitter med hashtagen #jegharopplevd, med tusener av hverdagshistorier.

Bortsett fra at mange åpenbart følte seg krenket av begge innslagene, er det liten grunn til å se Skavlan-intervjuet og pornovideoen på «Trygdekontoret» i sammenheng. Det er nok best å diskutere dem hver for seg, samt muligens som eksempel på hvordan tradisjonelle og sosiale medier til sammen kan piske opp debatt og stemning til intense høyder og lavmål.

Det er mer interessant å se hvordan vi kom fra en selvnytende, plump sketsj, ment som «skarpskodd satire om tabu i norsk offentlighet» til beskyldning om hevnvoldtekt, bilde av Facebook som en «pøl av hat og forakt», i en diskusjon så polarisert om mannlige og kvinnelige hersketeknikker, at det kjentes befriende da noen tusen med få ord, konkret begynte å fortelle om ting de hadde opplevd.

Sosiale medier har gjort det mye lettere å delta i aktuelle debatter, selv om mange velger rollen som en del av heiagjengen til den ene eller andre siden. Samtidig har veien fra sosiale medier til tradisjonelle medier blitt så kort og rask at et innlegg på Facebook som vekker engasjement i løpet av noen timer har blitt til et innlegg hos Dagbladet, VG eller Aftenposten. Som igjen spres på sosiale medier, slik at ballen etter hvert kan rulle langt fra utgangspunktet og det viktigste framstår å ta mannen, eller kvinnen.

Direkte beklemmende blir det når diskusjon brukes til å ri gammelt uvennskap mellom profilerte meningsbærere, til gjengklang i heiagjenger ulike ekkokammer, hvor virkelighetsbildene vokser seg stadig mer forskjellige. Selv diskusjoner ikles fort en retorikk hvor motparten blir krenker, en selv et slags offer, enten det er forsmådde menn eller kvinner som knebles av offentligheten.

Fram til den kraftfulle #jegharopplevd-kampanjen som enkelt og effektivt satte ord og erfaringer på et alvorlig samfunnsproblem, oppnådde Trygdekontoret gjennom en pornosketsj de burde holdt seg for god for – i tillegg til mye annet – å forsterke den norske tabukolleksjonen. Etter 7. april blir det sannsynligvis lenge mellom maskulin moro med kvinner og sex på tv.

Det er neppe noe stort tap. Verre er det at kampen om virkelighetsbilde og definisjonsmakt i økende grad framstår som en slags duell i erfaringer. Når de som ikke har opplevd seksuell trakassering, argumenterer for at problemet er overdrevet, mens de som har opplevd det, mener problemet er langt større enn mange av oss er klar over, er det fristende å etterlyse mer innlevelse i hvordan andre kan ha det. Ofre fortjener særlig respekt og innlevelse.

Å bruke voldtekt som metafor på sexsketsjen i «Trygdekontoret» er i beste fall uheldig. Å løfte fram facebookveggen til Kjetil Rolness som symptom på forakt for og knebling av kvinner i Norge i dag, er å gjøre meningsmotstandere viktigere enn de fortjener. Flere menns forsøk på å sabotere #jegharopplevd-kampanjen framsto omtrent like misforstått. Det må da gå an å være uenig uten å miste all selvkritikk.