– Veldig moro. Jeg gleder meg, stråler Anja Breien som kommer til Trondheim i kveld.
Breien-kortfilmene som skal vises på Minimalen, er alle fra 1970-tallet, tiåret som ga oss hennes spillefilmdebut «Voldtekt», gjennombruddet «Hustruer» og nevnte «Arven».
Sistnevnte med fornyet aktualitet, nå som Joachim Triers «Louder Than Bombs» er tatt ut til hovedprogrammet i årets filmfestival i Cannes.
Det har ikke skjedd med en norsk film siden nettopp «Arven» i 1979, og veteranen gleder seg på Triers vegne.
– Ordentlig gøy, både for ham og Film-Norge! Kommersielt betyr deltakelsen mer oppmerksomhet og at det blir lettere å få solgt filmen. Så er det jo en stor ære å få være med i hovedprogrammet. For selv om Oscar får mer oppmerksomhet, henger Gullpalmeprisen høyere. Mener nå jeg!
Så Chaplin
Sist gang Oslo-kvinnen var i Cannes, var i 2010, men det sterkeste minnet (foruten å være med i hovedprogrammet) er fra hennes første filmfestival der. I 1971 var Breiens «Voldtekt» med i et av sideprogrammene, mens Charlie Chaplins «Byens lys» ble vist for å ære ham.
– Da jeg var på visning av hans film, satt han oppe på galleriet. Det var veldig spesielt å vite at da vi lo og klappet, så satt han der og hørte det. Og da han etterpå gikk forbi oss på vei ut, var det som om hele filmhistorien gikk bare et par meter unna. En utrolig følelse!
Til tross for at «Arven» deltok i Cannes, stiller den bak «Hustruer» (1975) som hennes mest kjente i Norge. Historien om de fire kvinnene som tok en ukes spontanfri fra menn og barn, er blitt et referansepunkt i norsk film.
Hustruer-suksessen
– Den traff åpenbart pulsen her hjemme. At den ble en større suksess i Norge enn i andre land har sikkert å gjøre med at kvinnesaken hadde kommet mye lenger her enn de fleste andre steder, mener Breien som siden har fulgt opp suksessen med ytterligere to Hustruer-filmer.
Den siste, «Hustruer III», kom i 1996 og er også 74-åringens siste spillefilm. Hun har hatt et par prosjekter til vurdering for offentlig produksjonsstøtte etter det, men fått avslag.
– Det er mange om beinet, fastslår filmskaperen. Hun aksepterer avslag, men mener søknadsprosessen er for tungrodd.
– Det kan fort ta halvannet år før svar om produksjonsstøtte foreligger, og i min alder er det mye. Du har ikke så mye tid igjen å kaste bort, konstaterer Breien og forklarer at dette også er grunnen til at hun de siste årene mest har jobbet med dokumentar og kortfilm.
– Spesielt lurt om du jobber med aktualitetspreget manus. Da kan du få vist filmen mens den fortsatt er aktuell.
- Livserfaring blir neglisjert
Klassekampen hadde i fjor en opptelling som viste at av 258 norske spillefilmer lagd etter årtusenskiftet var kun to lagd av norske regissører over 60 år. Det bekymrer Breien.
– At nye filmkonsulenter tørster etter å oppdage det nye geniet har jeg full forståelse for. Skal du satse på nye talenter, ligger jo en kvinne på nærmere 75 år tynt an. Kanskje er det likevel litt betenkelig at livserfaring blir så neglisjert i dagens samfunn?
På Minimalen er det uansett ikke noe problem, med fem av hennes kortfilmer fra 1970-tallet på programmet. To av dem med temaer om henholdsvis samfunnets behandling av eldre («De gamle») og husløse uteliggere («Herbergistene»).
Savner engasjementet
– Mye har endret seg til det bedre, men problemstillingene er likevel like aktuelle i dag, fastslår den samfunnsengasjerte regissøren, som savner 1970-tallets politiske engasjementet. Og kritikken mot politisk og sosialrealistisk film og kunst som vokste seg sterk på 1980-tallet, mener hun er noe misforstått.
– Det er ikke sosialrealismen som var problemet. Ta en klassiker som italienske «Sykkeltyven», noe mer sosialrealitisk enn den får du neppe. Ikke noe særlig bedre heller. Det er derfor ikke sosialrealismen som var problemet, men at vi fikk noen dårlige filmer i sjangeren.
12. juli fyller Anja Breien 75 år. Feiringen blir «veldig enkel», hevder hun. Men innrømmer samtidig at hun «gleder seg veldig» over at Nasjonalbiblioteket skal hedre hennes 50 år i norsk film med både seminar og DVD-utgivelse av spillefilmene «Arven», «Forfølgelsen» og «Den allvarsamma leken».
Glad Norge slapp gullalderen
– Da jeg startet, var film «guttas lekestue», med et patriakalsk system. For oss kvinner var det heldig at Norge ikke opplevde den samme gullalderen som svensk og dansk film på 1960- og 1970-tallet. Hadde det vært tilfelle, ville det vært vanskeligere å slippe til som kvinne, tror sommerens jubilant.
Det hun ikke har tro på, er kommersialisering som løsning på utfordringene norsk film står overfor.
– Det er naivt å tro at private skal sette penger i film hvis de ikke regner med å få noe tilbake. Og helst mye. Derfor vil økt kommersialisering føre til en forflating av filmmediet, mener Breien og gjør den italienske forfatteren Alberto Moravias ord til sine: «Et samfunn som ikke har råd til kultur, er som en person som ikke har råd til å drømme».
Kjæreste med Thorvald
Selv om Anja Breien har vært en offentlig person i over 40 år, fikk begrepet en ny dimensjon da det i fjor høst ble kjent at hun og Thorvald Stoltenberg er kjærester.
– Jeg syns det har gått greit. Ikke minst har responsen på at vi i så moden alder er blitt kjærester vært veldig søt, smiler Oslo-kvinnen og framholder at det viktigste likevel er at hun er blitt tatt så godt imot av Thorvald Stoltenbergs barn.
– Det er jeg veldig glad for, slik jeg også er takknemlig for at jeg rakk å bli kjent med Nini før hun døde.
Når vi spør hvordan det er å ha en Nato-sjef som stesønn, påpeker hun smilende at Jens aldri blir en «stesønn», siden hun og Thorvald ikke har planer om å gifte seg. Slik de heller ikke har tenkt å flytte sammen.
– Vi bor så nær hverandre at det er mest praktisk slik. Dessuten er det ikke plass til sakene mine i hans leilighet, sier Breien og mer enn antyder at Thorvald Stoltenberg har et ganske velfylt hjem.
– Du skulle bare sett arbeidsrommet hans, ler 74-åringen som når vi treffer henne allerede har planlagt dagens middag.
– Og den skal jeg lage i Thorvalds leilighet. Det er mest der vi spiser.