– Først og fremst er jeg veldig stolt, og glad for at vi får bekreftelse på at vi gjør noe bra.

Kristian Seltun rynker panna og tar seg en liten tenkepause. Det har vært en hektisk uke. Mange ønsket en bit av teatersjefen da det tirsdag ble klart at Trøndelag Teater er nominert til ni Hedda-priser, bare to færre enn Nationaltheatret. Oppi det hele har det vært generalforsamling og besøk av Kulturdepartementet. Et glass Pinot Noir på Alma mater på Byhaven er vel fortjent.

– Norsk teater er i en veldig god periode, fortsetter han.

– Sesongen som Hedda-nominasjonene er hentet fra, hadde mange synlige produksjoner som skiller seg ut, for eksempel «Hamlet» i Stavanger og «Tre søstre» ved Nationaltheatret. Det er sjelden jeg sitter på teater og blir misunnelig, men det ble jeg da jeg så «Natten er dagens mor». Og jeg hadde blitt overrasket om ikke «Når vi døde våkner» hadde blitt nevnt, det er en ekstremt bra produksjon.

Stor forbruker av nattoget

44-åringen er inne i sitt sjette år ved Trøndelag Teater. Siden i høst har han tatt nattoget til familien i Oslo hver torsdag. Klokken 07.30 fredag morgen tar han trikken til leiligheten på Torshov for å følge datteren i barnehagen og sønnen på skolen. Søndag kveld legger han barna, sier hadet til kona Silje og tar trikken tilbake til Oslo S og nattoget.

– Det går helt fint, men så fort det blir litt ekstra, kjenner vi alle på det. Hadde det vært sånn fra starten, hadde det aldri gått, forteller Seltun som returnerer til Oslo når åremålet hans går ut i 2017.

Nå som familien har flyttet fra byen, tilbringer han flere ettermiddager og kvelder på teatret. Men fullt så mye teater som da han var teatersjef ved Black Box Teater i Oslo, er det dog ikke. Med rundt 100 internasjonale reisedøgn i året var Kristian Seltun stort sett på farten annenhver helg.

– Det har vært mye snakk om at jeg kommer fra Black Box Teater. Der produserte jeg ikke selv, jeg co-produserte, og jeg var opptatt med å bygge opp en profil. Verdensteatret, Lisa Lie og De Utvalgte valgte å ha premierer på Black Box Teater; de hadde et nært forhold til meg og jeg til dem. Jeg liker å forvalte andres kunstnerskap på best mulig måte, forklarer Seltun.

På samme frekvens

Tankesettet tok han med seg til Trøndelag Teater. Seltun og regissørene jobber tett, og har lange samtaler om produksjonen av stykkene. Han respekterer de ulike regissørenes kunstnerskap, og blander seg så lite som mulig. I stedet bidrar han gjerne med assosiasjoner og tankerekker.

–Jeg er ikke kunstner selv, men jeg har en kunstfaglig inngang i min dialog med regissørene. Jeg er mye mer en samtalepartner som kan engasjere dem og gi dem tillit, utdyper han.

Det er ikke alltid så mye som trenger å sies før teatersjef og regissør tenker likt. Da «Jeppe på Bjerget» ble satt opp, fikk regissør Øyvind Osmo Eriksen beskjed om at det ikke skulle være en Jeppe med «noen dum nattlue». Og da Kjersti Haugen begynte arbeidet med «Adrian Posepilt», skjønte hun umiddelbart hva Seltun mente da han ikke ville ha med noen rullende tønner i Ravnkloa.

–Teatret har sin egen tid og sin egen estetikk. Jeg vil ha en moderne, visuell bruk av virkemidler, selv om vi skal gjøre klassiske ting, understreker Seltun.

Løsnet under «Bør Børson jr.»

Etter den innledende fasen med regissørsamtaler involverer ikke teatersjefen seg før den første gjennomkjøringen. Der får han oversikt over hvordan det går med produksjonen og tidsbruken. Å vurdere tidsbruken er helt avgjørende, for premieren kommer, uten nåde. Av og til må Seltun være streng. «Jeg må dessverre si at du har ganske dårlig tid», er den mest alvorlige beskjeden en regissør kan få. Da er det alvor.

– Ofte gjelder det unge, uerfarne regissører, men det kan også være erfarne regissører som går seg bort i produksjonen. Da må vi løse det ved å ta snarveier og velge bort ting. De diskusjonene er jeg med på. Men det har aldri vært krise, sier Seltun og banker to ganger i bordet.

Det var under «Bør Børson jr.» at noe skjedde. Seltun beskriver det som sin viktigste produksjon. Skuespillerne tullet og lekte seg. De lærte seg å showe. Teatersjefen har siden blitt svært selektiv på hvem han ansetter. Han liker skuespillere som er modige og frekke.

– Etter å ha jobbet med skuespillere som Espen Klouman-Høiner, Herbert Nordrum og Kjersti Tveterås, som etter mitt hode er helt geniale, likte jeg de kvalitetene de har. De har en tendens til å være kjempeseriøse og lekne, og lar det være en ledighet i spillet som ikke trenger å være uttalt, men som publikum godt legger merke til, sier Kristian Seltun.

Åpner luka helt

Så er han da også umåtelig stolt over resultatene «Moby Dick» og «Dager under» til ensemblet som han ga frie tøyler på Studioscenen. Også «Leonce og Lena» inngår i den estetikken Seltun kaller «luka helt åpen».

– Den tydelige kommunikasjonen med publikum blir komisk, samtidig som den gir en mulighet til å kommentere samtiden. Den transparente estetikken er en interessant utvikling ved teatrene nå som nærmer seg kunstteatret. «Leonce og Lena» kunne godt vært satt opp på Black Box Teater. Og det kler Studioscenen. Når det er sagt, er jeg utrolig glad for at ikke alt behandles på den måten. Det kunne ikke vært gjort på «Når vi døde våkner», det krever en helt annen estetikk.

Målbevisstheten og det å kunne se en sak fra flere sider lærte han som student i Bergen. Men kanskje har han alltid visst hva han ville, denne Kristian Seltun. Som åtteåring begynte han å digge Manfred Mann, og ti år gammel erklærte han for faren at han en dag kom til å møte den britiske artisten. Utenfor et hotell i Gøteborg, med feilparkert bil og en utslitt familie, traff han sitt store idol i fjor. Da ble Seltun fullstendig starstruck.

– «Oh my God, you are Manfred Mann», sa jeg. Jeg ble helt idiot. Jeg møter mange profilerte mennesker i jobben, og David Bowie kunne gått forbi her nå uten at jeg hadde brydd meg om det, men akkurat da ble jeg bare en dum fan. Jeg skulle gjerne snakket litt ordentlig med ham, forteller bergenseren.

Musikalhøydepunkt i 2017

Før et eventuelt gjenmøte har teatersjefen flere utfordringer å ta tak i. Trøndelag Teater står foran et stort generasjonsskifte i skuespillerstaben, og i likhet med andre kulturinstitusjoner står teatret overfor pensjonsproblematikken. Den ytelsesbaserte pensjonsordningen, som det pågår forhandlinger om, vil få konsekvenser for den ordinære driften, men det ønsker ikke Seltun å si noe om nå.

I stedet forteller han om den omfattende omorganiseringen av teatret som starter neste år. Planen er å kunne ha flere produksjoner på Hovedscenen samtidig, kanskje også to i løpet av en kveld. Fem premierer er i hvert fall planlagt. I tillegg gleder Kristian Seltun seg vilt til musikaloppsetningen i 2017, og alt som skal skje før det. Men det er strengt hemmelig, foreløpig.

– Du kan hilse Ole Jacob Hoel og si at vi har mange og kanskje enda bedre ideer til lokal, nyskapt dramatikk for voksne framover.