Etter noen dager med mye film i mellomsjiktet har årets Cannes-festival fått en tiltrengt oppstiver i form av et mesterverk og en skandalefilm. Dessverre er ikke skandalefilmen særlig god, så vi tar mesterverket først.

Taiwanske Hou Hsiao-Hsien (68) er i år i hovedkonkurransen i Cannes for syvende gang(!). Filmene hans har dessverre i liten grad vært vist på norsk kino og norske festivaler. Det kan endre seg etter «The Assassin», som er den vakreste og en av de tre beste filmene på festivalen så langt.

Filmen utspilles på 800-tallet i Kina, med en kvinnelig drapsmaskin som beordres til hjemprovinsen for å drepe mannen hun egentlig skulle gifte seg med. En asiatisk kampsportfilm, altså, men i hendene på Hou Hsiao-Hsien er det ikke action, slåssing og fortellertrøkk som dyrkes, selv om filmen har de to første elementene. Nei, han bedriver filmatisk poesi på høyt nivå.

Det kan være vanskelig å holde tråden i historien, men det visuelle slår sterkere enn Shu Qis hovedperson. Det er en dybde i bildene til Hsiao-Hsien få andre filmskapere er i nærheten av. I stedet for nærbilder, lar han bildene fylles med lag på lag av detaljer. Fargebruk og komposisjon gjør «The Assassin» til en estetisk nytelse, bilde for bilde. En klar kandidat til Gullpalmen.

Estetisk banebrytende er også filmene til fransk films argentinske urokråke Gaspar Noe (51). Hans rå filmer med vold, sex og rus, med den fantastiske fotografen Benoit Debe som medspiller, bryter som regel ny filmatisk mark.

Hans nye «Love» vises utenfor konkurransen, men sexdramaet i 3D skaper likevel furore. Et trekantdrama med de drøyeste sexscenene i filmhistorien, hvis vi ser bort fra pornobransjen. Dessverre er dramaet langt slappere enn hovedpersonenes mest brukte kroppsdel.

En sexodyssé av et rusa trekantdrama, om en amerikansk filmskaper i Paris, hans kjæreste og deres unge nabojente. Spillet er ujevnt, historien selvmedlidende pompøst fortalt av mannen. Bilder og musikk skaper suggererende øyeblikk, i forsøk på filmatisk sexpoesi. Mest overraskende med «Love» er at den ikke er frekkere vondere og framfor alt bedre.

Av de bedre franske filmene på festivalen er Jacques Audiards «Dheepan». Regissøren bak fengselsdramaet «Profeten»(2009) og «Rust And Bone»(2012) har laget en sosial thriller med innvandrere til Europa. En tamilsk frihetskjemper, en ung kvinne og et barn som har fått foreldrene drept, utgir seg for å være en familie, og havner i belastet område med gjengkriminalitet i en forstad til Paris.

Filmen kombinerer sosialrealisme med brutalt gangsterdrama à la tv-serien «The Wire». Den forsagte tamilske vaktmesteren må etter hvert ta i bruk kunnskap fra krig i hjemlandet for å beskytte kvinnen og barnet som ga ham opphold i Europa. Filmen har en slutt for mye, men som europeisk samtidsthriller med sosial bunn er «Dheepan» kraftfull om hva flyktninger kommer fra, og hva de kan gå til.

Uten blygsel: Karl Glusman og Aomi Muyock overlater lite til fantasien i sexscenene i «Love».
Fra vold til vold: Jesuthasan Antonythasan spiller tamilsk geriljakriger som ikke finner fred i fransk forstad i «Dheepan». Foto: PAUL ARTAUD