Med andre verdenskrig som dystert bakteppe konsentrerer Flyktningelosen seg om folk som kjempet helhjertet for fedrelandet, men som kom i skyggen da freden omsider kunne feires. Stykket retter også avslørende søkelys mot andre som valgte medløpernes rolle og profitterte på krigen. En krevende oppgave for det nye produksjonsselskapet Scene Midt, som fikk full klaff på lørdagens fullsatte premiere i Borggården på Stiklestad.

I sitt musikkdrama har Marte Hallem på imponerende vis gått inn i noen av krigsårenes situasjoner, noen helt hverdagslige i det lille bygdesamfunnet, andre hvor det sto om liv og død for de involverte. Det er sterkt materiale som må bearbeides og presenteres slik at konturene og portrettene blir skarpe uten at helhetsblikket går tapt. Her brukes musikken effektivt til å gi scenene liv og sammenheng.

Mer problematisk blir naturlig nok dramaturgien når så mye og så mangfoldig stoff skal pakkes inn i en halvannen times forestilling. Med stadig vekslende tablåer og noen statiske sanginnslag er det ikke til å unngå at trykket blir varierende. Men opplegget utnyttes ellers med intensitet i samspillet mellom hovedpersonene, og det livfulle miljøet rundt er yrende fullt av dyktige statister i alle aldre.

Når Flyktningelosen utvilsomt fant riktig spor, skyldes det ikke minst scenografien, som med magiske grep holder alt samlet. Bård Lie Thorbjørnsen har gitt spilleplassen en ufattelig dybde slik at det mellom frodige bjørkestammer blir rom for et myldrende miljø. Innimellom zoomer intimscenene inn på dialogtette oppgjør, hvor det absolutt glimter humor som en kjærkommen kontrast til selve tidsbildet. Stykket spiller nesten filmatisk på dette spennet mellom en truende ytre fiende og de tilsynelatende små avgjørelser på det personlige og private plan. Med ett blir disse valgene avgjørende og skjebnesvangre, en selvsagt frihet knuses av mørklegging, mistenkeliggjøring og fiendskap.

Flyktningelosen er preget av teaterteamets nærhet til stoffet; dette er hendelser som – selv om de er fiktive – kunne ha skjedd akkurat slik. Også geografisk er dette kjent terreng, - i grensebygda Verdal og mange andre steder var mange grenseloser i virksomhet under krigen. Hvorfor utsatte de seg for denne enorme risikoen for seg selv og familiene? Hvorfor valgte andre å spille på lag med okkupantene? Forestillingen gir plass for følelser, beveger oss gjennom sine skjebnebilder, reiser spørsmål og provoserer.

Men Flyktningelosens største verdi er aktualiteten. Riktignok er det god timing at stykket kommer i året for markering av 75 år siden krigsutbruddet i 1940/ 70 år siden fredsslutningen i 1945. Men øyeblikket som gjør størst inntrykk inntreffer i scenen hvor grenselosen får i oppdrag å hjelpe to flyktninger over grensen. En mor med en liten datter står plutselig der – livredde og hjelpeløse – helt avhengige av andres støtte. Bildet kunne ha vært tatt ut av våre dagers Tv-nyheter. Senere dreier handlingen mot arbeidet for å hjelpe russiske krigsfanger og minner om at det nå som den gang er behov for humanitær innsats. Uansett hvor krigen raser – den setter sine spor. Som det heter i sluttsangen: Ingenting ska nå’n gong bli som før!

Anmeldt av MARTIN NORDVIK

Foto: Leif Arne Holme
Foto: Leif Arne Holme