De siste ukene har hun spilt geitemora i Teaterlaget BULs sommeroppsetning av «Rockeulven».
– Det har vært et eventyr fra start til slutt, sier Tørring Brattli, som har med seg døtrene Kaja (14) og Emilie (11) på scenen, i tillegg til at ektemannen Ole Kristian Brattli styrer lyden på noen av forestillingene.
Tørring Brattli spiller den enslige geitemammaen som slites mellom sin ansvarlige mammarolle for tre små, og et fritt liv med råtassen av en ulv som gjør alt for å sjarmere henne. På fredag spiller hun den siste av i alt 22 forestillinger inne i tårnet på Munkholmen.
LES ANMELDELSEN: Sprelsk musikal
Ungene maste
– Det tar mye tid, og da er det artig å kunne gjøre det sammen som familie, sånn at vi får sett hverandre, sier hun, som var med første gang på sommerteateret i 1999. Den gangen som kostymesyerske og lydkvinne på en «Midtsommernatts drøm». Hun var også med på «Oliver» i 2000, og noen voksenstykker i samme periode. Så fikk hun barn, og holdt seg hjemme i mange år.
– Da ungene ble større begynte de å mase om vi ikke kunne bli med hele gjengen, og for to år siden var vi med på «Trollmannen fra Oz». Det var veldig stas!
LES ANMELDELSEN: Drømmen på Munkholmen
Yngstedatteren har fått plass i barnegruppa i teaterlaget, mens eldstejenta Kaja har stått to år på venteliste og nå har fått plass i ungdomsgruppa fra høsten.
Vokste opp i Japan
Sommerteateret er en solid trondheimstradisjon, og på scenen spilles det på kav dialekt. Men Tørring Brattlis bakgrunn er alt annet enn typisk trøndersk. Foreldrene var misjonærer og bosatte seg Japan, i byen Amagasaki, et halvt år før hun ble født. Som sjuåring ble hun sendt på norsk internatskole i Kobe.
– Det var der teaterinteressen min ble vekket. Hver 17. mai satte skolen opp et teaterstykke, som oftest noe av Thorbjørn Egner eller Astrid Lindgren. Det var gudstjeneste og mat fra Kentucky Fried Chicken. Det var et stort høydepunkt hvert år, minnes hun.
Fire arrangement du må få med deg
Tøft å komme til Norge
Med noen hjemmeår i Norge innimellom bodde familien, som også telte en storebror og en lillebror, i Japan frem til Tørring Brattli var 14 år. Da flyttet de til Trondheim, hvor hun begynte på Lademoen ungdomsskole i 1987.
– Det var ganske tøft. Det tok noen år å tilpasse seg norsk væremåte. I Japan så alle at jeg var utlending, mens i Norge følte jeg meg veldig annerledes selv om jeg så norsk ut. Jeg hadde ikke de samme referanserammene som de andre. Mens de hadde vokst opp sammen og vært på korpsturer og idrettsstevner, var det eneste jeg visste om livet i Japan. Og de andre ble lei av høre om det. Den japanske høfligheten jeg hadde lært, passet heller ikke helt inn her, sier Tørring Brattli.
Hun engasjerte seg i musikk og kor og hun spilte fløyte og piano.
– Jeg burde fortsatt med teater, men det ble ikke så mye av det før senere, sier hun.
Rotløs
– Hva har det gjort med deg å vokse opp på den måten?
– Det har jo gjort meg til meg. Selv om det også var mange tøffe ting har jeg fått med meg et litt annet verdensbilde enn de som vokser opp på én plass. Jeg har mange spennende erfaringer, mange minner og venner over alt i verden, sier 41-åringen som nå har funnet roen på Heimdal.
– Det er godt. En blir litt rotløs med en sånn oppvekst, og det har betydd mye å slå seg til ro. Jeg er ikke like ivrig på at døtrene mine skal få en så spennende oppvekst som meg. Trygghet og stabilitet ble viktig da jeg stiftet egen familie, sier hun.
I mange år jobbet hun som lærer. De siste årene har hun vært menighetspedagog i Heimdal menighet. Nå har hun ett års permisjon og jobber som frilansmusiker og låtskriver.
– Jeg er i en brytningsfase og prøver å finne ut hva jeg skal gjøre videre i livet, sier hun.