Axel Barø Aasen, direkte etterkommer etter han som startet gruveeventyret på Røros, har fått med seg skuespillerkollega Viktor Ålråk på et spesielt prosjekt femti meter under bakken.
«Tusen alen under jorden – i et fakkelskinn» er tittelen på forestillingen som spilles hver dag i juli.
Etter en 500 meter lang spasertur nedover i gruvegangene, åpenbarer Bergmannshallen seg, diskret lyssatt slik at bergartenes ulike farger kommer fram; grått, oker og strimer av grønt.
Der utfolder Aasen og Ålråk seg i et kort, men intenst drama. Begge rollefigurene deres har hemmeligheter som blir avslørt og som setter følelsene i sving.
13. generasjon Aasen
Aasen og Ålråk møttes under skuespillerstudiene på Norsk Skuespillerinstitutt og har arbeidet tett sammen om den nye forestillingen. Det startet med at Axel Barø Aasen ble oppmuntret av skuespilleren Stephen Brandt Hansen og sin lærer Yngve Emil Marcussen til å lage en Falkberget-monolog i Olavsgruva.
- Ideen om å opptre i Olavsgruva var god. Men i stedet for å framføre en Falkberget-tekst, ville jeg lage noe eget. Noen av temaene i manuset er inspirert av Falkberget og bøker som «An-Magritt» og «Christianus Sextus», men Viktor og jeg har skrevet et helt nytt stykke, forteller Aasen.
Han er direkte etterkommer av Hans Olsen Aasen i 13. generasjon, vokste opp i Aasen-gården og har nær tilknytning til Røros-historien. Hans Aasen var reinjeger og fant kobbermalm ved Storvola, få kilometer fra Olavsgruva. Dermed kunne gruvedriften starte på Røros i 1644.
Alt startet i gruvene
- Kulturlivet og turismen har tatt seg veldig opp på Røros. Vi har fått «Elden», Vinterfestspillene og mye annet. Men alt sammen startet jo her. Da passer det fint med en forestilling som tar for seg opprinnelsen, sier Aasen og peker rundt seg i fjellområdet ved Olavsgruva som fortsatt bærer sterkt preg av gruvedrift, nesten 40 når etter at Røros Kobberverk gikk konkurs på grunn av lave kobberpriser.
Handlingen foregår på 1730-tallet. Rollefiguren Sverre, spilt av Viktor Ålråk, har flyktet fra Christiania etter at han er blitt far til et barn født utenfor ekteskap. Hadde han ikke flyktet til Røros, hadde han havnet i galgen.
Johan Falkberget var opptatt av skjebnen til barn født utenfor ekteskap og beskrev også kriminelle som arbeider i gruvene for å slipe unna straff.
Fast tradisjon?
John, spilt av Axel Barø Aasen, mener Sverre bør dra tilbake og forsørge ungen. Men også han har hemmeligheter. Dette utgangspunktet fører til harde tak mellom de to på scenen.
- Vi håper vi kan gjenta dette neste sommer og videreutvikle forestillingen. Drømmen er at oppsetningen blir en tradisjon, ser de to.
De antyder at hvis de en sommer ikke får anledning, er det mange som gjerne overtar stafettpinnen. Mange unge rørosinger har de siste årene begynt å studere musikk.
- Det spirer veldig i det unge kulturlivet. Det har sammenheng med «Elden». Alle som nå satser på teater eller musikk, har vært med der, sier Aasen.
Økt historieinteresse
- Er unge rørosinger i dag opptatt av gruvehistorien?
- Mange rørosinger tar kanskje stedets historie for gitt. Men jeg har inntrykk av at mange unge er interessert, og vi har hatt flere unge publikummere de første dagene. Kanskje kan forestillingen skape større interesse for historien hos flere, sier Aasen og Ålråk.
Begge har ulike teaterprosjekter foran seg. Ålråk har et eget filmselskap og arbeider med en dokumentarfilm. Aasen skal gjøre ferdig en bachelorgrad på Norsk Skuespillerinstitutt.
«Tusen alen under jorden – i et fakkelskinn» spilles siste gang 31. juli. De to aktørene håper de er tilbake samme sted elleve måneder senere.
