Kunstprosjektet «Gjestehus» er godt forankret i Olavsfestdagenes festivaltema tid; det strekker seg over fem døgn og tar imot gjester når som helst i løpet av denne perioden.
Jeg var forberedt på å få med meg en eller annen form for åpning da jeg gikk inn i Lademoen kirke i god tid før oppstarten av det hele. I stedet blir jeg tilbudt kaffe, jeg får en egen madrass med pledd og pute og jeg får til og med låne med meg et par tykke ullsokker. Inne i kirkerommet sitter og ligger sangere fra Trondheim Voices mens de nynner eller lager dype, meditative strupelyder som om de allerede har holdt på i en liten evighet.
– «Gjestehus» er inspirert av noe lignende vi gjorde i det gamle postkontoret i 2013, som vi kalte «Popludium». Dette er litt annerledes, for mens «Popludium» varte i ni timer i fire–fem dager, bruker vi nå hele døgnet, forteller Ann-Cathrin Hertling. Hun driver Wild at art som samarbeider med Trondheim Voices om prosjektet.
12.15
Kirkeklokkene stemmer i, som et forsøk på å tvinge tiden i dette rommet inn i smått kunstige begrep som «begynnelse» og «slutt». En håndfull mennesker kommer inn i rommet, men de fleste setter seg litt beskjedent på de bakerste benkeradene i stedet for å legge seg ned på en av de mange madrassene rundt omkring på gulvet. Det høytidelige ved kirkerommet får en huslig twist, det ligger garnnøster på gulvet som noen bruker til å hekle med og et langbord er satt opp i den ene enden slik at det ligner et spisebord.
– Vi blander hverdagsliv og kunst. Folks hverdag er ofte gjennomorganisert, ikke bare på jobb, men også på fritiden. Her prøver vi å skape et rom på siden av alt det gjennomorganiserte, et pusterom, samtidig med at vi kvitter oss med tradisjonelle konvensjoner knyttet til en kunstopplevelse: Man kjøper billetter, kanskje pynter man seg for å se en forestilling i ganske nøyaktig to timer, og så er man ferdig, sier Hertling.
Sangerne bruker utradisjonelle redskaper for å skape sitt lydbilde: En pinne strykes langs eikene på et hjul, kirkebenkene gir fra seg seige knirkelyder og kamskjell gnis mot hverandre. Alt akkompagnert av lyse, mørke, myke og dirrende, høystemte og gutturale sangtoner. Komposisjonen er det Christian Wallumrød som har laget spesielt til dette prosjektet.
13.00
«Mat! Jeg vil spise mat! Kan jeg få spise mat?» lyder det over høyttalerne. En gruppe med barn som ser ut som de er rundt fire år gamle boltrer seg i rommet, og en av dem snakker inn i sangernes mikrofon. Mat ja, hvordan gjennomføres dette rent praktisk, slik at elementære behov blir ivaretatt?
– Kroppen kommer først. Jeg forteller aktørene at de må drikke når de er tørste, spise når de er sultne og sove når de er trøtte. Det gjør ikke noe om det blir helt stille her inne en stund, det er også en del av verket. Vi driver ikke med underholdning, dette er en levende installasjon. Klokken tolv i natt stenges dørene, men det er bare å ta med seg en sovepose og ringe på, så kommer man inn, forteller Hertling.
Barna løper inn mot midten av kirken, konfronterer sangerne og de får til og med utfolde seg ved pianoet. Aktørene improviserer og inkluderer ungene i komposisjonen.
– Noen vil nok si at det blir forstyrrende å la barna interagere fritt på denne måten, men det blir en del av hele opplevelsen. Vi er opptatt av å bryte ned hierarkier. Her er det ikke noe publikum, men gjester. Jeg tenker på kunstrommet som et mulighetsrom, man må tenke «hva skal jeg bruke dette rommet til?». Da kan tilstanden som vi prøver å skape hos hver enkelt oppstå, sier Hertling. Tilstanden som etterstrebes er en opplevelse av kunsten, musikken og livet som ett.
14.00
Rundt en av madrassene er det dandert stoler og notestativ i hesteskoform. Noen kvinner setter seg ned og begynner å humme meditativt. Han som ligger på madrassen i sentrum har fått hedersplassen, og lytter lett henslengt til de avslappende tonene. «Oa-oa-oa-ooo». Før han forlater rommet, takker han sangerne.
To timer har gått allerede, og jeg går ut av kirken med en merkelig følelse av at tiden har stått stille der inne, men samtidig fart hurtig av sted. Hvordan ville det påvirke en person å tilbringe alle fem døgnene i dette kunstverket? Hertling er enig i at det er et eksperiment.
– Dette er jo et forslag til en ny måte å være sammen på i fem døgn. Jeg håper den som vil være her hele perioden får en ny opplevelse av tid, men også musikk og livet generelt. Vi ser på dette som en pilegrimsreise, sier Hertling.
«Gjestehus» holder åpent frem til søndag kl. 18.00.
