I Sverre Brandhaugs myndige skikkelse løser han flokene og fastslår overfor ensemblet i tråd med dagens RBK: Dokk spele kvarainner go!

Spelparodi er selvsagt midt i blinken på disse trakter, og forventningene truet med å sprenge arenaen før årets premiere på Slaget på Testiklestad. Det har gått gjetord om denne harselasen, som i fjor tillot seg å spøke både med alle spels mor og resten av den tallrike spelfamilien.

Igjen har de lovet en dose uhøytidelig, usensurert tull og tøys, og nå blir det nesten for mye av det gode. Vår eneste innvending i fjor var at enkelte scener ble dratt i lengste laget. Det var naturligvis ikke å vente at testiklegjengen ville høre på det, og det har de da heller ikke gjort. Noen av de beste innslagene fortaper seg i overdoser med pubertal humor.

På denne bakgrunn er det en stund tvil om fjorårets femmer på terningen kan følges opp av den besværlige toern. Men – som antydet – finalen halte i land en ny solid suksess. En av replikkene i dette spelet lyder: Never Kill Your Darlings. Mitt råd er at ordet never strykes når neste års oppsetning planlegges.

Dette spelet har som original vri at suffløren topper rollelisten. Fjorårets virtuose utgave (Kjersti Tveterås) la lista høyt, men sannelig om årets (Karl Vidar Lende) ligger noe etter. Modig nok ble årets premiere plassert parallelt med Rosenborgs hjemmekamp mot Debrechen. Sikkert nok et dilemma for noen hver – ikke minst for Sverre Brandhaug. Han lot seg imidlertid ikke affisere og gjennomførte sin krevende rolle som Kong Sverre med oversikt og pondus.

Oppdalstunet på Sverresborg Museum – for anledningen omskapt til Garden Ful – er en perfekt ramme. Seks flotte laftahus med frodige torvtak, der blåklokker og prestekrager kappes om å sette farge på forestillingen. Og flott bakgrunn for en høystemt prolog som ga publikum en innføring i stedet og situasjonen.

Musikken har naturligvis viktige funksjoner også i dette spelet. Orkestret på låven binder alt i hop og gir aktørene den beste støtte. Høydepunktet denne gang er en herlig crossover mellom tradisjonsbunden spelstil og vårens musikalsuksess. Kollisjonen mellom den «oppdaterte»» teksten og Silje Lundblads stemmeprakt gjør Søster Marias Sound of Sverresborg til sprelsk satire.

At arrangørene har gullhår over hele kroppen, understrekes gjennom premierens solglade lyssetting. Dessuten inntreffer en «improvisert» reklamepause som blir ett av forestillingens mest vellykkede innslag. Og en av statistene – en hvit katt – viser i en scene at det enkleste ofte er det beste og stjeler like godt hele oppmerksomheten.

Anmeldt av Martin Nordvik