Etter Highasakites fine, men også veldig våte konsert tidlig fredag kveld, var det Røyksopps tur til å innta scenen. Regnet ga seg, mørket omringet «Klubb Sverresborg» og vi ventet spent. Ikke minst på hvilke gjester Torbjørn Brundtland og Svein Berge hadde med seg.

PLUSS-ANMELDELSE: Svevde høyt over byen

Under Bergenfest i juni var både Kjetil Møster og Susanne Sundfør med. Ville de dukke opp også her? Og hva med Robyn? Det vi i alle fall skjønte rimelig fort: Røyksopp var ute etter å gi oss en ordentlig fest.

Og fest ble det, selv uten Sundfør og Robyn.

Røyksopp har etter hvert et stort arsenal av låter å velge blant, som de i tillegg greier å løfte og gjenskape i nye og spennende varianter live. De har en voldsom energi på scenen, som heldigvis ikke punkteres av at de bare skråler mellom låtene.

TV-ADRESSA: Se Highasakite spille på Sverresborg

Ikke minst har de en imponerende rigg av skjermer, lys og lasere både foran og bak, og her og der. Det bidro til å gjøre konserten til en sterk audiovisuell opplevelse.

«Something In My Heart», «Eple» og «Monument» kom alle tidlig i settet, med et fett og basstungt lydbilde. Svenske Jonna Lee sang Robyns melodier, mens briten Jamie Irrepressible sang låtene som var mer nedpå.

PLUSS-KOMMENTAR: Kommentar: La hele august være festival!

Lee var i seg selv en visuell effekt der hun vimset rundt på scenen i en hvit heldekkende og tettsittende drakt, som også hadde vinger, viste det seg. Irrepressible, som også bidrar på sistealbumet «The Inevitable End» (2014), gjorde lite ut av seg, annet enn å stå bak og være kul.

Som på alle gode fester steg stemningen utover kvelden. Da hitten «Only This Moment» kom, etterfulgt av «Do It Again» mens Berge raste rundt på scenen og Jonna Lee slett ikke gjorde noen dårlig figur, var det frenetisk dansing blant deler av publikum.

De fulgte opp med «I Had This Thing» og «49 Percent», med en lysrigg som jobbet stadig hardere og en innsats på scenen som var mer og mer utagerende, til publikums store forlystelse.

Det er ikke mange artister som kan kjøre et halvannet times langt sett nærmest uten dødpunkter, og som har låter som treffer både de som vil danse og de som vil lytte. Det greier Røyksopp, og i det ligger også noe av deres enorme appell.

Konserten fikk en nesten perfekt avrunding i «Running To The Sea» som ekstranummer like før klokken 22.30. Jonna Lee sang til mer enn godkjent, selv om det hadde vært mer stas om det var Sundfør bak mikrofonen.

Og enda bedre: Røyksopp burde ha invitert med Highasakite-Ingrid til å synge denne. Det ville ha løftet stemningen til himmels og vært den perfekte avslutningen av en allerede suveren kveld.

Jonna Lee ble en visuell effekt i seg selv på Røyksopp-scenen. Foto: Ole Martin Wold