Jeg sto og la sammen klær, kanskje husstellets aller kjedeligste oppgave.

Det var rett før sommerferien - det MÅTTE ryddes. Jeg hadde nettopp flytet ut av det gamle kontoret på Heimdal og en kollega hadde gitt meg en vinylplate med Åge Aleksandersens beste låter som han hadde funnet i en skuff. Plata var gitt ut av Adresseavisen i 1985. Jaggu meg trøkk i kulturavdelingen på 80-tallet, tenkte jeg, mellom truse nummer sju og sommerkjole nummer fem. Lar plata døyve kleshaugens kjedsomhet. Digger den springsteenske «Bærre Liv», med det mest desperate uttrykket i hele Åge-katalogen. Gi meg håpe gi meg livet gi meg trua igjen - no e alt æ har bare angsten, kjære venn.

Så kom låta «Hain va sju».

Skikkelig 80-talls lydbilde. Litt datert, tenkte jeg, før han begynte å synge.

En kveld vi satt der foran t v’n

Æ va sliten hain va sju

Han sa te mæ e’n Bresjnev farlig

Koffor slåss dem sånn ska’n tru

Han spurt mæ så om dem som sulte

Korr e mora demmers hen

Va’n Hitler slem

E vi på parti med dem som ikke har nå hjem

- Munnspillsolo -

HØR LÅTA HER

Plutselig var det ikke bare rene klær som fløt utover. En gråtende mann som legger sammen klær til lyden av Åge er kanskje ikke den stolteste tilstanden, men nå sto jeg der altså. Og forsto litt mer av det hele.

Låta er alt annet enn datert. Den er tindrende forbannet aktuell.

Det er når de store overskriftene også føles nær at hjertemuskelen brister. Ei selbulue. En keeper fra Sunndal som er på flukt igjen. Eller en sjuårings spørsmål i en 33 år gammel Åge-låt. Det er i slike øyeblikk at du i korte glimt lar virkeligheten sige inn på deg. Fordi vår verden og den utenom går inn i hverandre og vi skjønner at det bare er en verden. Og at nå er det krise. Vår krise.

Ofte kan kunstnere bidra til slike erkjennelser. Det er en av kunstens virkelig avgjørende funksjoner. Karl Ove Knausgård skrev teksten «Avstanden midt i blant oss» til ettårsmarkeringen av 22. juli. Han skrudde også linsa skarpt på noe nært - for å fortelle noe stort.

Vi må ikke glemme 22. juli, heter det. Men hva er det vi ikke må glemme? Det er hva et liv er. Det er hva et par øyne lysende av glede er. Det er hva latter er.

Han trekker inn sine egne barn.

Kan noen drepe mine barn, der de leker i hagen? For å slukke lyset i deres levende øyne, må man stå på en så lang avstand at det forsvinner. Bare da, på den avstanden som gjør dem til noe annet enn mennesker, kan noen drepe dem. Nå etter den 22. juli vet vi at den avstanden finnes - og at den finnes midt blant oss. Det er den avstanden som er farlig.

SE VIDEOEN AV KNAUSGÅRDS «AVSTANDEN MIDT I BLANT OSS»

Hundre avisartikler greide ikke å artikulere bedre hva 22. juli-oppgjøret burde handle om. Vi må passe oss for avstanden. Vi må nærme oss krisa for å forstå den - og handle deretter.

Korr e mora demmers hen? Det er kontrasten mellom barnet i sofakroken, foran tv'n, og realitetene for flyktningene som gjør at vi fatter dybden i tragedien av bare én unge uten mora si - på flukt. Det er er den barnlige klarheten i spørsmålet: E vi på parti med dem som ikke har nå hjem? som så enkelt streker opp alternativene.

Krisen gjør at frontene skjerpes i hele Europa. Jeg kan ikke huske en debatt som så kraftig deler opinionen i to gjensidig avvisende motpoler. Jeg kjenner langt inni meg at jeg blir rasende på mennesker som sier «dytt båtene tilbake». Samtidig mener vel de som sier dette at alt de liker med Norge står i fare. At alt kan bli annerledes. At alt kan bli tatt fra dem. En mann gikk til krig på dette grunnlaget. De andre holder seg til tastaturet.

Det farlige er at posisjonene ikke har noe diskusjonrom. Det er en avgrunn i mellom. Det er også en avstand som er farlig.

E solidaritet et land, spør sjuåringen til Åge litt forvirret. For noen stopper solidariteten faktisk ved streker på et kart. Det er en måte å tenke samfunn på som ikke tar inn over seg at verden er blitt mindre. At vi er knyttet sammen på en helt annen måte enn da nasjonsgrensene ble kriget på plass.

Heldigvis ser det ut som handlingsfasen nå tar over for diskusjonsfasen. Den store majoriteten er brukbart samlet om at vi er på parti med dem som ikke har nå hjem. Og at vi nå må begynne å gjøre noe - også vi i Norge.

Onsdagens nyhetsbilde av treårige Aylan fra Syria, død på stranda i Tyrkia, øker forståelsen og engasjementet.

Det er fortrøstningsfullt å se engasjementet på grasrotnivå - i Selbu kommune, i Sunndal og på sosiale medier. Over 60 000 har engasjert seg i Facebookgruppen «Refugees Welcome To Norway». Og engasjementet stopper ikke ved tastaturet, men fortsetter ut på butikken og til innsamlingssentraler. Flyktningene skal tas i mot på en skikkelig måte - og vi skjønner at det må en dugnad til. Det begynner å demre for oss at vi må ta i et tak. Det er en god start.

Adresseavisen har valgt å reise til frontlinjene av flyktningekatastrofen. Det gir trønderske lesere et nærmere blikk på det som skjer. Vi har også valgt å fokusere på innsatsen fra trønderske kommuner. Som redaksjonsmedlem kjenner jeg at utenomverdenen siger innpå via kollegenes reportasjer og bilder.

Utenomverdenen. Det er jo i det ordet problemet ligger. Det er den verdenen sjuåringen enda ikke har lært noe om.

Det er derfor han stiller så gode spørsmål:

Om Gud itj hjalp når alt gikk gæli

Om æ koinn ligg i lag med han