- Ikke bare vi, men hele verden, er inne i en enestående periode, en gullalder uten like. Men slike perioder er alltid blitt avløst av bølgedaler, sier Jan Kjærstad.
Han sitter i en hotellresepsjon ved Torvet i Trondheim og ser ut på gatelivet i verdens rikeste land. Senere på kvelden skal han møte midtnorske bokhandlere og fortelle om «Slekters gang», hans nye, 620 sider lange roman.
LES OGSÅ: Anmeldelse: Pirker i oljeflaks og selvgodhet
Som flere ganger tidligere i sin 35 år lange forfatterkarriere har han valgt et uvanlig perspektiv. Historien er fortalt av tre kinesiske kvinner som fra en fjern framtid ser tilbake på livet i Norge på 1900-tallet.
De bedriver oldtidsforskning, for Norge har gått til grunne og er glemt av alle. Landområdet har bare noen få innbyggere igjen; fattigfolk som graver i jorda om dagen og drikker potetbrennevin om kvelden.
LES OGSÅ: Å fortelle er like viktig som mat og søvn
Vi lever i utopia
- Det viktigste med at historien blir fortalt slik, er at jeg liker å «tilte» leserne litt og rokke ved vanetenkning. Fra lang avstand blir det også mulig å se de lange linjene. Gjennom historien er gullaldre alltid blitt avløst av motgang. Men i dag lever vi i et slags utopia. Aldri før i historien har så få dødd av sult, aldri før har så få dødd av krig. Likevel er jeg overbevist om at homo sapiens til slutt vil dø ut som art. Historiens gang har ikke noe mål og ingen mening, sier Kjærstad.
- Dette sier en mann som har studert teologi?
- Ja, men jeg er ikke en troende. Jeg hadde en tro, men den forsvant under teologistudiet. Det er jeg glad for. Teologistudiet var nok glanstiden i livet mitt. Det som skjedde da, var kanskje årsaken til at jeg ble forfatter.
LES OGSÅ: Anmeldelse: Onanisten som visste for mye
Bruk oljefondet på flyktninger
- Hva er årsaken til at Norge går til grunne i denne fortellingen?
- Norge har en unik sjanse til å gjøre noe banebrytende som nasjon, men det ser ikke ut til at vi griper muligheten. Vi, som kan se tilbake på en voldsom utvandring til USA og på 50 000 flyktninger i Sverige under andre verdenskrig, kan ta imot et stort antall flyktninger. Vi kunne brukt hele oljefondet på å ta imot dem og integrere dem. Størrelsen på oljefondet er uansett bare et tall. Etisk sett har vi heller ikke noe valg. Vi kan ikke la være å hjelpe. Men mentalt sett er vi i ferd med å isolere oss. Alle land som har isolert seg, er i det lange løp blitt rent overende.
Jan Kjærstad leverte manuskriptet til den nye romanen lenge før flyktningene strømmet inn i Europa i dagens antall. Men temaet er tydelig. En av personene i boka sier at å være åpen for andre kulturer er nødvendig for å overleve.
Alt kommer utenfra
- Hele Europa er grunnlagt på innvandrerverdier. Alt vi anser som erkenorsk, har langsomt kommet inn i landet gjennom porøse vegger. Kristendommen er ett eksempel. Grunnloven er inspirert av Frankrike og USA. Personer som har vært ute og reist, har introdusert oss for demokrati og kulturelle verdier.
Kjærstad mener også at Norges økonomiske gullalder bør resultere i noe varig, i kulturuttrykk og bygninger som blir igjen etter oss.
- Vi hadde en kulturell gullalder for lenge siden. Ingen har overgått Ibsen, Hamsun, Munch og Grieg. I dag klarer vi ikke å legge forholdene til rette, vi er mer opptatt av å spare på alle kulturbudsjetter. Hvis man ikke kan måle et prosjekt i kroner, får man ikke gehør. Men tenk på Nidarosdomens verdi. Det er helt umulig å måle den i penger.
Kvinnenes århundre
Kjærstad presenterer leserne for et stort persongalleri i «Slekters gang». Gjennomgangsfiguren er Rita Bohre, som vi møter første gang rett før andre verdenskrig bryter løs, og hennes mange etterkommere som gjør seg bemerket på ulike felt. Til sammen tegner alle personene et stort og innholdsrikt bilde av Norge. Boka er full av sterke kvinner.
- Jeg tror det tjuende århundret, alle tekniske nyvinninger til tross, først og fremst blir stående igjen som kvinnenes århundre. Riktignok gjenstår det en del, men den posisjonen kvinnene har i dagens samfunn, var helt utenkelig rundt forrige århundreskifte, sier Kjærstad.
Som i flere av hans tidligere bøker er fortellingens kraft et underliggende tema også i den nye.
- Jøder i konsentrasjonsleirene overlevde lenge ved å fortelle historier til kommandanten. Det finnes mange eksempler på at fortellinger kan holde oss i live. Norges fall i denne romanen har sammenheng med at landet ikke fant en ny fortelling. Jonas Gahr Støre har prisverdig nok etterlyst en ny fortelling om Norge. Men vi har ennå ikke funnet den.
