Det er god grunn til å diskutere hva Nidarosdomen ikke bør brukes til, med utgangspunkt i torsdagens sak i Adresseavisen. Sjokkerte besøkende i kirken gikk seg på et seminar for Statens vegvesen, samtidig som kirken ble gjort klart for begravelse.
Les også: Opplevde besøk i Nidarosdomen som smakløst
Om Nidarosdomen i det hele tatt bør brukes til seminarvirksomhet kan diskuteres, men i denne saken er det mest kombinasjonen av forberedelser til begravelse og et pågående kommunikasjonsseminar som virker som en mildt sagt dårlig kombinasjon og enda verre kommunikasjon.
Hvorfor i Herrens navn skal Statens vegvesen ha seminar i Nidarosdomen?, raser Håkon Bleken med velrettet retorisk snert. Selv om Herrens veier skal være uransakelige, og angjeldende etat vitterlig beskjeftiger seg med vei, er det vanskelig å være uenig med kunstneren i spørsmålet.
Derimot er det grunn til å problematisere Håkon Blekens syn på hva Nidarosdomen bør romme og ikke romme, og måten han argumenterer på. I løpet av siste måned har Håkon Bleken tre ganger skrevet eller sagt i Adresseavisen at menighetsrådet gjør Nidarosdomen til kunstgalleri for én person, samt at det drives «hotellvirksomhet i helligdommen»(Adresseavisen 22.8), at kirken «lager kunstgalleri og hotell av selveste Nidarosdomen»( Adresseavisen 14.9) og en reprise på kritikk mot at «nasjonalhelligdommen blir brukt som galleri og hotell»(Adresseavisen 17.9).
Trofaste lesere av Adresseavisen og/eller Bleken vil skjønne at han i gallerisaken sikter til sin ofte gjentatte kritikk mot Håkon Gullvågs utsmykking av Nidarosdomen gjennom 15 malerier, i en utstilling som åpnet i mai 2005. Håkon Bleken gikk hardt ut mot utstillingen alt før den åpnet, og har fastholdt og gjentatt sin kritikk siden. I høst er for øvrig Gullvågs bilder tilbake i Nidarosdomen, uten at det øyensynlig har gjort Bleken midlere stemt.
Les også: Bleken vil ikke ha Gullvåg i Domen
Bleken er selvsagt i sin fulle rett til å dyrke sin strid med Gullvåg og kritisere at kirken brukes som «kunstgalleri». Det kan gi interessant, relevant kulturdebatt, selv om det fort blir mer personstrid enn prinsipper når Bleken byr opp til debatt.
Hans gjentatte påstand om at Nidarosdomen driver hotellvirksomhet henger mer i lufta, uten nærmere begrunnelse. Det låter så uhyrlig at Bleken burde klargjøre hva han sikter til, før han gjentar det som en slags sannhet. For innvidde er det mulig å skjønne hva saken dreier seg om: For å skape oppmerksomhet om det kirkemusikalske storverket «The Veil Of The Temple» inviterte Olavsfestdagene i år to personer til å overnatte i Millenniumskapellet.
Om to mennesker, én gang, uten å betale, burde få lov til å få en seng i et «hemmelig» rom i kirken under en syvtimers konsert med kirkemusikk, kan diskuteres. Å hevde at dette er å drive hotellvirksomhet er en større fornærmelse mot hotellbransjen enn kirken. Ved å lese eller høre historien til Oddy Rød og Gunnar Nilsen som «vant» konserten med overnatting, blir den overdimensjonerte kritikken til Bleken smålig.
Les og se om Oddny og Gunnar som overnattet i Domen
Det nyvalgte menighetsrådet i Nidarosdomen kan ta Bleken på ordet og starte en diskusjon om hva kirken ikke bør brukes til. Under Blekens buldrende retorikk og kritikk av bruk av Nidarosdomen, ligger en beskrivelse av forfall og utglidning. Som om retningslinjene for bruk av kirken var mye bedre før. Det er i høyeste grad diskutabelt.
Vi skal ikke lenger tilbake enn 80-tallet før Nidarosdomen framsto som en streng, mørk og lukket institusjon, mest for menigheten. Moskva Symfoniorkester fikk ikke spille i kirken, fordi Tsjaikovskis musikken var for sensuell. Det religiøse versedramaet til T.S. Elliot «Mordet i Katedralen» ble nektet oppført. Selv en fredsgudstjeneste ble avvist, med fungerende domprosts begrunnelse om at Nidarosdomen «ikke skal brukes til standpunkt for den ene siden».
Som nasjonalhelligdom bør Nidarosdomen brukes med takt og tone, med varsomhet for kommersialisering av kirkerommet. Kulturlivets økte bruk av kirken har åpnet den for mange flere, til store opplevelser, i respekt for rommet. Det er grenser for hva som passer der. Det bør jevnlig diskuteres, men ikke på Håkon Blekens premisser.
