Graig «Mums» Grants soloforestilling «A Sucker Emcee» som ble fremført på den første Spkrbox-festivalen i fjor, var undertegnedes første møte med hiphop-teater.

I salen satt også Trond Wiger, og et år etter ser jeg min andre hiphopteater-forestilling med Wiger på scenen.

Hiphop-teater er en vid sjanger, men må inneholde minst én av hiphopkulturens fire grunnelementer breakdance, graffiti, DJ-ing og rap. Noen forestillinger minner mye om tradisjonelt borgerlig teater, andre minner lite.

Wigers første helaftens forestilling er bygd opp ganske likt Graig Grants sin, og ganske likt klassisk teater. Det er en personlig beretning om oppvekst, livsbetingelser, personlige drømmer og nederlag, og hvordan oppvekst og personlig modning er nøye knyttet til hiphop. Det som var en flørt og identitetsmarkør i ungdommen endte opp som en kultur som betyr like mye, om enn på en annen måte, for voksne Wiger.

Men det er solide forskjeller på de to forestillingene. Det er et langt stykke fra den breiale Bronx-gutten Grant og den skye tilbakelente trønderske godgutten Wiger. Utfordringene var forskjellige, men drømmene ganske like.

Livet skal være en konstant utvidelse av deres komfortsone, var Grants oppfordring til publikum. Trond Wiger følger utfordringen. Han strekker seg selv. Fra første øyeblikk på premieren på Avant Garden torsdag kveld merket publikum at her sto det noe på spill. Her møtte vi en formidler som bød på seg selv, og ikke helt visste om han ville komme helskinnet fra det.

Han har alltid vært personlig, her knytter han sine tekster direkte til eget liv. Han forteller om hvordan Mini Jakobsens Rosenborg-rap gjorde uslettelig inntrykk på en fotballgal 11-åring, og beviser at han kan hele teksten ennå. (og Mini-happy endingen på forestillingen er bare nydelig).

Vi kjenner igjen 14-åringen i ham, i oss alle, som rapper som om han levde i rennesteinen i Bronx. Vi kjenner igjen triumfen i det å varme opp for Public Enemy i hjembyen. Vi kjenner igjen det ambivalente forholdet til Trondheim som kjennetegner alle ekte patrioter. Vi kjenner igjen drømmen om å enten bli fotballproff, berømt artist eller bussjåfør, om hvordan han oppnådde det sistnevnte, trivdes lenge, men møtte veggen – og endte med en moden erkjennelse.

Samarbeidet med instruktør Kjersti Haugen har åpenbart vært fruktbart. Forestillingen er godt balansert, mellom den nakne formidling og de elegant produserte sceniske effekter, mellom distansert humor og usminket sårbarhet, mellom mørk surrealistisk desperasjon til lys fremtidstro, mellom de kvikke antydninger og, heldigvis, noen av Wigers fineste Gode Ord Dør Sist-øyeblikk som blir formidlet i sin helhet – som avslutningen «Lev en gang».

Trond Wiger er kanskje den mest talentfulle kunstneriske formidler av livet i Trondheims mange fasetter anno 2015. Det vet mange, men ikke mange nok. Delvis er det fordi ikke mange nok har oppdaget ham, delvis er det fordi han neppe har fått ut sitt kunstneriske potensial.

«The Trond Wiger Fucking Life Show» viser en mulig vei å gå for å få ut dette potensialet. Det er en sår, morsom, sterk og flott forestilling, og ikke umulig det første skrittet i retningen som kan forløse potensialet for fullt.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL