– Jeg er både rørt og forbløffet, sier Anetta Kahane, lederen for den antirasistiske Amadeu Antonio-stiftelsen. Over hennes egen fortid ligger også et mørke.

Velkomstscener som tatt ut av en disneyfilm har rullet over fjernsynsskjermen de siste ukene. Kahane ser et opplyst og tolerant Tyskland som endelig øyner en mulighet til å gjøre noe med utslagene av forferdelighetene i Syria og Irak.

– Det har virket som om ingen har brydd seg. Men kanskje var det bare at folk ikke så hva de selv kunne gjøre?

PLUSS: Han ser to ting som gir håp i flyktningkrisen

Folkelig protest

60 prosent av befolkningen ønsker flyktninger velkommen, opp fra 49 prosent for tre år siden, viste en undersøkelse i januar. Men den spontane varmen er også en protest mot myndigheter som ikke har gjort noe med flyktningkrisen, mener Kahane.

PLUSS: Jenta i den gule genseren

Hun er en vever kvinne, men bærer oppsiktsvekkende mange lag av dramatisk tysk historie i seg. Kahane er jøde, barn av kommunistiske foreldre som flyktet fra nazi-Tyskland. Morfaren ble drept i Auschwitz. Hun vokste opp i det kommunistiske Øst-Tyskland, DDR. Hun jobbet i hemmelighet for Stasi i en årrekke, før hun hoppet av. Seinere grunnla hun organisasjonen hun fortsatt leder, og som er nasjonalt anerkjent for sitt arbeid mot rasisme og høyreekstremisme.

Det brune Tyskland

Høyreekstremismen er det andre Tyskland som Anetta Kahane vet mye om. Den fins både i vest og øst, men uten sammenlikning mest i øst, fastslår hun.

Siden 2012 har myndighetene registrert 27 påtente branner i flyktningboliger i Tyskland, ifølge Der Spiegel. Angrep på flyktninger og asylboliger er særlig vanlig i områder der det lille, men høyreekstreme partiet NPD har folk i bystyret. Det er i øst.

I Heidenau, Freital og Nauen har folkemengder demonstrert høylydt mot asylmottak som vil gjøre byen mindre «hvit». «Pakk», kalte næringsminister Sigmar Gabriel en brølende folkemengde i Heidenau. Da Angela Merkel seinere kom dit, ble hun møtt med taktfaste rop: «Vi er pakket!»

Påstanden om at tysk rasisme i dag er et spesielt østtysk fenomen, er likevel omstridt. Tre delstatsministre i øst pekte nylig på at flyktningmottak i vest også har stått i flammer, og insisterte på at fremmedfrykt er et landsomfattende fenomen.

Kahane lar seg ikke rokke

– Er du svart, løper du 25 ganger større risiko for å bli banket opp i øst.

DDR tok aldri noe oppgjør med nazismen. Derfor er Tyskland fortsatt splittet, 25 år etter gjenforeningen, mener hun.

Folk i øst endret seg ikke etter 1945, ifølge Kahane: Kommunistpartiet forsikret dem at de ikke kunne lastes for nazistenes forbrytelser – de var arbeiderklassen som var blitt manipulert av kapitalistene og fascistene. Dermed var de selv ofre. Og siden kapitalismen endelig var avviklet, fantes det ikke lenger rasisme. Denne håndteringen av fortiden bidro til å utvikle en befolkning som var seg selv nok, mener Anetta Kahane.

Foreldrene hennes var kommunister, men bar ifølge datteren på en dyp og velbegrunnet frykt for samfunnet rundt seg.

– Jeg er andre generasjon jøde etter holocaust. Vi var alle paranoide. Folk som ikke lo av de samme vitsene eller hatet de samme menneskene, ble frosset helt ut. Rundt meg sang folk nazi-sanger og fortalte antisemittiske vitser. Jeg følte meg alltid annerledes.

Feid under teppet

I 1990 kom gjenforeningen. Den var først og fremst økonomisk, ikke kulturell, mener Kahane: Vesttyske lover ble gjort gjeldende i hele landet. Markedskreftene ble sluppet løs på det statseide næringslivet i øst. Det førte til en bølge av privatiseringer og nedleggelser – og til at svært mange østtyskere mistet jobben. Fortsatt henger mange steder i øst økonomisk etter – lønnsnivået er lavere og arbeidsløsheten høyere enn i vest.

– Regjeringen i det gjenforente Tyskland gjorde en feil: Den la ned arbeidsplasser, men snakket ikke om demokratisk kultur eller om innvandring. Vesttyskere syntes østtyskere var trangsynte. Men de ville ikke ha bråk. Og gjorde ikke noe med det, sier Kahane.

Dermed ble viktige diskusjoner feid under teppet. Vold mot innvandrere ble forklart med at folk var ”engstelige”.

– Mange tyskere skjuler det som egentlig er aggresjon, under en påstand om at de er redde, ofte på steder der det ikke fins en eneste svart person. Jeg liker ikke den tyske «Angst», sier Kahane.

Men det fins også bekymringer hun deler.

– Jeg er engstelig for holdninger som syriske flyktninger sikkert bringer med seg fra et land som har dyrket en sterk antisemittisme. Men dette må vi håndtere i neste omgang. Vi kan ikke eksportere vår egen kultur til andre verdensdeler i flere århundrer og så smelle igjen døren når folk derfra endelig er blitt velstående og mobile nok til å søke et bedre liv. Europa er nødt til å forholde seg til verden slik den er.

LEDER: Flyktningkrisen setter oss alle på prøve

Anetta Kahane har jobbet med innvandrere og mot rasisme siden DDR fortsatt fantes, på slutten av 1980-tallet. Hun får mye hatmail. Kommentarfeltene under avisartikler der hun er intervjuet, er ofte preget av jødehets.

Stasi-fortid

Mange gjentar dessuten et faktum hun ikke kan løpe fra: Mellom 1974 og 1981 jobbet Kahane for Stasi, det østtyske sikkerhetspolitiet. Under dekknavnet «Victoria» var hun såkalt IM – inoffizielle Mitarbeiterin. I 1989 hadde Stasi 189.000 slike IM-informanter, ifølge ett anslag. Da hadde Kahane brutt med overvåkingsapparatet flere år tidligere og betalt for det med utreiseforbud og store vansker med å få jobb.

– Det er korrekt at jeg hadde kontakt med Stasi, og takk for at du spør. Mange gjør ikke det, selv om de snakker om det, sier Kahane.

Hun lot seg engasjere som 19-åring, etter å ha hjulpet en venninne å komme seg til Vest-Tyskland. Stasi kalte henne inn.

– Jeg innrømmet ingenting. Men de var svært manipulerende. Den gang trodde jeg fortsatt på sosialismen, samtidig som jeg følte at jeg ikke bidro med noe. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne være nyttig. Men på et tidspunkt måtte jeg bare ut av det. Jeg ga beskjed om at jeg ikke ville være med lenger. Og en forsker som har gjennomgått mappen min i Stasi-arkivene, har ikke funnet noe der, sier Kahane.

Økonomisk lønnsomt

Den nye flyktningkrisen har satt et innadvendt og et utadvendt Tyskland opp mot hverandre. Men først nylig har tyske politikere definert Tyskland som et «innvandringsland» – selv om de har håndtert tre store innvandringsbølger etter andre verdenskrig: Først 12 millioner av fordrevne tyske minoriteter fra Øst-Europa. Så gjestearbeidere fra Tyrkia, Italia, Spania, Portugal og Hellas fra 1950-tallet. Så krigsflyktninger fra Balkan og andre deler av verden fra 1990-tallet.

– Vi ville hatt 20 millioner færre innbyggere uten disse innvandrerne. Tyskland er rikt fordi de kom. Likevel skrumper befolkningen. Det som skjer nå, er ikke et så enormt drama som det blir framstilt som, mener Kahane.

800.000 asylsøkere kommer i år, tror tyske myndigheter. Ifølge en studie fra Bertelsmann-stiftelsen i vår, trenger Tyskland rundt 470.000 innvandrere i året de neste ti årene bare for å holde arbeidsstokken oppe.

– Er gjestfriheten drevet av økonomisk egeninteresse mer enn humanisme?

– Begge deler. Hvis motivene bare var økonomiske, ville det vært ille. Men at det er begge deler, er helt greit, mener Anetta Kahane.