Sist de to popbransjeveteranen sto sammen utenfor portene til Grøna Lund hadde Eirik Wangberg nettopp fylt 20 mens Janne Schaffer fortsatt var 18. Bassisten og gitaristen i The Noise Men turnerte Sverige på kryss og tvers.
Når vi møter dem samme sted en praktfull septemberdag i 2015 går praten livlig, avbrutt av små tenkepauser. De to har nådd en alder da en må grave litt dypere om en skal huske navn på gamle bekjentskaper. Minnene strømmer på, som de gjaldt et helt liv. Men Wangbergs opphold i Stockholm varte i syv måneder, fra begynnelsen av januar til slutten av september 1964.
McCartney skriver forord i Wangberg-biografi
Både Schaffer og Wangberg var fulle av drømmer i tiden i The Noise Men, og begge skulle også være med og prege internasjonal popmusikk. Janne Schaffer holdt seg mest som studiomusiker i Sverige, men har sin klare gitarsignatur på Abbas største hits og en betydelig solokarriere.
- Sverige er verdens beste pop-land og Janne er den ypperste gitaristen, slår Eirik fast. Han er selv «blitt svensk» på sine eldre dager, bor ved nabolandets vestkyst.
Studier og studioer
Janne er hjemmekjær, men Eirik ville ut og erobre verden. Han var i Stockholm mens han ventet på visum til USA. Samtidig med studier i Sacramento, begynte han å spille i band, og fikk ekstrajobb som tekniker for lokale garasjerockband.
Han fullførte studiene, men han bruke mer tid i studio. Ikke minst da han flyttet til Los Angeles, og jobbet med artister som satt tydelig preg på rockens mest eksplosive og eksperimentelle periode og studiomusikere som nylig var gjenstand for dokumentarfilmen «The Wrecking Crew».
Boka «Mitt liv blant stjerner», som er skrevet i samarbeid med Adresseavisens journalist Stein Slettebak Wangen, starter med at John Lennon og Paul McCartney kommer på overraskelsesbesøk i studio mens The Beach Boys jobber med sitt mest ambisiøse og problematiske album «Smile». Eirik møtte McCartney igjen under innspillingen av «Ram», da han utgjorde en tett studio-trio med Paul og hans kone Linda.
Macca erobret Telenor Arena
- Paul McCartney er etter min mening popmusikkens mest betydningsfulle enkeltperson, han er et musikalsk geni, men også en av de hyggeligste artistene jeg har jobbet med. Vi har beholdt kontakten til i dag, sier Wangberg.
Kan en konsert bli bedre?
Reddet av Hardyguttene
Det skjedde litt av hvert både i og utenfor studio på 60- og 70, tallet og fristelsene var mange. Men Wangberg forteller at han holdt seg unna det meste, bortsett fra Coca-Cola, whisky og sigaretter.
PLUSS: Nå samles gammel-Gluntan
- Som barn leste jeg alle Hardygutt-bøkene og der gikk det klart frem at narkotika er skumle greier. Den respekten holdt seg, sier Wangberg, som forteller både morsomme og tragiske historier om hva narkotikaen gjorde med dem som ikke hadde samme respekt. Verst er historien om Charles Manson og hans sekt, som blant annet myrdet den gravide skuespilleren Sharon Tate.
Kunne forhindret Manson-mordene?
Wangberg møtte Manson flere ganger i studio, og produsent Terry Melcher ba om Eiriks råd om han skulle utgi Mansons musikk. Eirik sa nei og Melcher fulgte rådet. Da Mansons disipler drepte Tate på bestialsk vis, leide hun Melchers hus. Wangberg tror, som flere, at Manson ikke visste at Melcher hadde flyttet ut og at hans familie var det egentlige målet for attentatet.
- Hadde jeg anbefalt utgivelse av Mansons musikk, hadde kanskje ikke drapene skjedd, undrer Wangberg.
Sluskan fremfor Ringo
Bjørn Nessjø i Nidaros studio i Trondheim klarte overraskende nok å kapre Eirik Wangberg i 1980.
Eirik takket nei til tilbud om å jobbe med nye album med Diana Ross og Ringo Starr, til fordel for Ørnulf & Sluskan og Frøya mannskor. Men på spørsmål om det han har angret på at han byttet ut jetset-omgangskrets i solfylte California med en noe gråere tilværelse i Trøndelag, trenger han ikke betenkningstid.
Middels om Keith Richards
- Nei, dette var en veloverveid beslutning. Jeg ville at barna skulle vokse opp i norsk natur. Samtidig begynte foreldrene mine å bli gamle og det var bare jeg der som kunne ta seg av dem. Hele familien trivdes, sier Eirik, som blant annet produserte The Kids og fikk spellemannpris for Alex-albumet «Always» mens han var i Trondheim.
Lakseoppdrett på Frøya
Barna og han selv trivdes enda bedre ute på Frøya. Han flyttet dit for å satse i den raskt voksende fiskeoppdrettsnæringen. Det var ikke noe latmannsliv.
- Jeg elsket å begynne arbeidsdagen klokka 3-4 om morgenen, selv om det var på den tiden jeg pleide å legge meg i California, sier Wangberg. Men oppdrettseventyret endte ikke lykkelig. Hans anlegg var et av mange som ble rammet av den såkalte Hitra-syken.
Dumt og deilig
Eiriks store sorg
På det tidspunktet hadde Eirik blitt skilt fra sin kone Alix. Hun bodde noen år i Oslo, men flyttet så tilbake til USA og tok med seg barna. Avstanden til de to barna var tung for Eirik, men det skulle bli verre. Han forteller i boka om sitt livs store nedtur, da hans sønn Kristian døde i kamp i Afghanistan, og at han samme dag som dødsbudskapet fikk vite at han ikke var sin datters egentlig far.
- Det var Slettebak Wangen som overtalte meg til å inkludere dette. Han sa at skal en fortelle om sitt livs topper må en ta med bunnen også. Hele historien må fortelles. Det var tøft, men jeg er glad jeg gjorde det, sier Eirik The Norwegian Wangberg.