Dette er Mehlums 15. krimbok. 14 av de tidligere har vært med advokat Svend Foyn i hovedrollen. Etter det ikke hundre prosent vellykkede sidesporet «Lengsel etter penger», er Mehlum tilbake til Tønsberg.
Det har tydeligvis gitt inspirasjon og energi å forlate og så komme tilbake til vante omgivelser, personer, biler (Jaguar) og hund (av typen St. Berhard). «Ren samvittighet» er blant Mehlums beste bøker, kanskje den beste.
Utgangspunktet er den unge jenta Elvira Widerberg, som først oppsøker Mehlum på hans kontor, så blir funnet død. Selvmord, tror politiet. Foyn er ikke like sikker.
Som alltid i Mehlums bøker er et konkret samfunnsproblem utgangspunkt for handlingen. Seksuelle overgrep og prostitusjon er sterkt til stede i kulissene denne gang. Foyn beveger seg i så vel teologiske som juridiske kretser. Som alltid byr Mehlum på sterke møter med enkeltpersoner. Språket flyter lett og godt, sidene flyr av gårde. Noen skrev en gang at «Mehlum befordrer leseglede». Det er noe der.
Bøkene hans har en tendens til å være best i starten. Før drapsgåten(e) løses av noen tilfeldigheter, må Foyn gjøre noen husinnbrudd og dra på en eksotisk utenlandstur før alt faller på plass. Når morderen avsløres, har vi gjerne mistet interessen. Sånn er det ikke denne gangen. Mehlum står løpet ut.
Foyn er ikke den aller skarpeste kniven i etterforskerskuffen, og mistanken rettes ensidig mot en prestekollega av jentas far som har svin på skogen fra før. Men forfatteren har sine ess i ermet og evner å overraske leseren opptil flere ganger gjennom den godt fortalte historien.
På baksideteksten henvises det til «kjærlighet og hat, svik og begjær», men historien er ikke så klisjéfull som dette antyder. Det hevdes også at Foyn havner i «sin vanskeligste sak noensinne». Jeg vet ikke helt det, men intrigen er absolutt intrikat – og Mehlum er hele veien tett på sitt persongalleri.
