Lokalet er like kupert som da Choco Boco prydet skiltene utenfor, brune skinnmøbler har kommet inn og en årgangs-spillemaskin av typen Nintendo NES 8-bit står klar til bruk i baren.
Det er nye tider på hjørnet av Solsiden. Alle krefter settes inn for å servere hamburgere. Kun det. Fem forskjellige burgervarianter, med storfe eller kylling, mens vegetarianere kan velge rødbeter. Som ekstra tilbehør finnes bacon, coleslaw, potetgull og/eller tomatsalat.
– Når de spesialiserer seg slik, bør det være veldig bra, sier anmelderkollega Mats mens vi finner et bord på uteserveringa.
Selvbetjening
Konseptet har tydeligvis slått an. Kun uker etter åpning er det full fres ved baren. Langhårede, beskjeggete menn og tatoverte damer står klare til å ta ordre. Og anbefaler gjerne øl til maten! En mengde mer og mindre obskure flaskevarianter fyller kjøleskapene.
– Dåkk må prøv Chuck Norris, insisterer servitøren, som hevder tøffere øl knapt finnes.
Så får vi en liten svart brikke som rister og hyler når maten er klar til henting – selvbetjening på alle nivå. Etter 15 minutter sitter vi med øl og hver vår burger, ved et påfallende skittent bord ingen har tatt seg bryet med å vaske.
Kullgrill i toppform
En burger er selvsagt ikke en burger. Du kan kjøpe en cheeseburger for ti kroner på en internasjonal kjede, eller reise til New York og betale 4000 kroner for en variant med Wagyu-kjøtt og gåselever, hummer og kaviar-topping med sjampis-skum og saus basert på kaffebønner som har passert fordøyelsessystemet til et asiatisk kattelignende dyr. Hjemme kan du grille en ferdigburger fra en lavpriskjede, eller gjøre som matorakel Heston Blumenthal i «Masterchef Australia»: Kverne kjøtt fra fire forskjellige dyredeler, noe grovkvernet, noe finkvernet, og servere med «tripple cooked» chips.
På Sot gjør de det enkelt, men med et essensielt ess i ermet – kullgrillen Josper, som lett kan kjøres kontinuerlig i 350 grader celsius.
Burgerne treffer blink
Burgerne kommer i brunt matpapir, er slett ikke store (100 gram? kan bestilles dobbel) og har minimalt tilbehør: Salatblad, tomatskive, cheddarost og dressing på min «Sot»-burger, salatblad, syltet grønn chili, gruyereost og dressing på Mats sin «Amper»-burger. Begge med storfe-kjøtt. Både burger og surdeigsbrød har spor av svidd overflate og er nokså tykke, uten at det blir for voldsomt. Burgerne tygges fint uten kniv og gaffel. De er saftige og luftige, ingen harde «hockeypucker» her. De er akkurat passe salte, smaker skikkelig kjøtt og løftes av en frisk dressing med hint av chili. Osten gir fylde til smaken, brødet er perfekt, slett ikke deigete og bløtt, men sprøtt og saftig.
– Byens beste burger, spør Mats etter at maten er fortært. Jeg er fristet til å svare ja. Størrelsen på burgerne gjør at man umiddelbart får lyst på en til. Før det går noen minutter, maten synker og det var da egentlig nok til å bli passe mett. Vi hiver oss likevel over en kyllingburger, også den med enkelt tilbehør og saftig kjøtt. Utmerket. Og Chuck Norris-pilsen, fra det italienske bryggeriet Brewfist, overbeviser med sitrus og stråsmak. Faktisk en god match til maten.
Svak vegetarrett
Hva er mindre bra? Det klusses litt med bestillingene. Rødbetburgeren kommer som storfeburger. Det kan skyldes klassiske innkjøringsproblemer. Men rødbetburgeren, når den kommer: Et tynt lag raspet rødbet kan neppe gå som hamburger. Brødet er fremdeles godt, men dette blir for tynt. Vi kjenner knapt jordsmaken fra rødbeten. Og så er alt veldig enkelt. Den forsåvidt velsmakende coleslawen serveres i hvitt pappbeger.
– Litt for enkelt, mener Mats, som gjerne skulle sett større variasjon i menyen; flere, sprekere burgervarianter. Den enkle menyen kan fort utløse et elsk/hat-forhold til stedet, mange mener pommes frites er et selvsagt tilbehør til burgeren. Selv er jeg storfornøyd, sett bort fra rødbet-fadesen. Servitørene er stadig innom, interesserte i om Chuck Norris-ølet falt i smak, ølengasjementet virker genuint, selv om vi gjerne så enda større interesse for kombinasjonen vaskeklut og utebord.
– Snart får vi Duck Hunt, opplyser en servitør når vi viser interesse for Nintendo-maskina, det er snakk om å vise stumfilmer i lokalet også.
Alt i alt er dette et supert tilskudd til utelivstrondheim. Og at trendy burgerkonsept som tar kvalitet på alvor har livets rett, kan vi se fra eksempelvis Døgnvill, Illegal Burger og Munchies i Oslo, som har vunnet både folk og restaurantanmelderes begeistring.
– Og så er det respektabelt at burgerne ikke koster mer enn hundrelappen, sier Mats.
Med en skikkelig renovering av rødbet-variantene kan vi med god samvittighet også ta med våre vegetarvenner neste gang vi vender tilbake. For det gjør vi.
Total – 5: Vit hva du går til: en ekstremt enkel meny uten bordservering. Samtidig lykkes de nesten fullt ut med prisvennlige burgere på høyt nivå.
Mat og drikke – 5: Rikt og morsomt ølutvalg fra fjernt og nært, supre burgere med surdeigsbrød, men må trekkes for rødbetene.
Service – 3: Etter en noe tam og usikker start (et «hei» er velkomment) tar det seg veldig opp med oppmerksomme, joviale og lidenskapelige servitører. Men mye selvbetjening!
Atmosfære - 4: Trendy på en litt sliten måte, rock n’ roll på behagelig volum, imøtekommende omgivelser, men litt skittent ute.
Pris – 5: Alle burgerne koster under hundrelappen, sjeldent å se med slik kvalitet.
