Det er 20 år siden Elden så dagens lys, handlingen er fra den store nordiske krigen på 1700-tallet, men i de sterkeste øyeblikkene i årets oppsetning handler det virkelig om her og nå. Unge gutter skrives ut til en meningsløs krig og kan se frem til måneder og år med utarmende lidelser. De lider selv, og utsetter andre for for lidelser. Om de overlever, kan de likevel aldri bli de samme.
Hur kan jag leva
när jag har tvättat mine hender med blod?
Parallelt med at Armfeldts soldater rykker fremover mot Trondheim, følger vi dagliglivet i Bergstaden. Kristine (Evy Kasseth Røsten) beklager seg over at hun må sage hull i isen før hun kan vaske sengetøyet. Det er en dobbelt fjern problemstilling i tropevarmen sommeren 2014. Men ikke alt har forandret seg på 300 år, når det klages på veistandarden mellom Røros og Trondheim nikkes det iherdig langs publikumsradene.
I andre akt konfronteres Rørosbefolkningen konkret med krigens lidelser – før kong Karl dør, de svenske styrkene kalles tilbake – og tar sitt fatale valg å ta retretten via Tydalsfjellene.
Elden er en mektig forestilling. Den monumentale utnyttelsen av spillplassen på Slegghaugan skaper bilder som holder seg på netthinnen lenge. Scener som rett og slett er estetisk sett vakre, og scener som synliggjør krigens redsler. Det er rart å si det, men da scenebildet er på sitt mest spektakulære, i kveldsmørket og den forsiktige lyssettingen, helt på slutten er vi så utmattet og mett av inntrykk at vi nesten ikke klarer å ta det helt til oss. Men da veteransoldat Per Åke Lind (Arnfinn Strømmevold) synger den hjerteskjærende «Det brenner en eld – kan jag se» til slutt er det umulig å ikke bli berørt.
Vi har fått et vell av dyktig koreograferte massescener, der hver detalj er nøye avstemt, både i fargebruk, posisjoner og bevegelser. Vi har fått tette dialogscener der krigens omkostninger for enkeltpersoner blir synliggjort. Vi har fått en rekke strålende musikk- og sanginnslag. Musikken er en av Eldens sterkeste sider, i år står den del av musikken som har fått nordisk folkrock-drakt seg enda bedre enn den mer typiske amerikanske rocken. Bandet, vokalinnslagene og den tekniske kvaliteten står seg gjennom hele forestillingen. Lyden er imponerende.
To kjærlighetspar står sentralt. Kalle (Snorre Ryen Tøndel) må si farvel til sin elskede Ellen (Hanne Løkberg Riege) da han blir utkommandert i krigen. Ellen er med ham i tankene, og med regelmessige mellomrom fysisk i scenebildet gjennom forestillingen. De to står for flere av forestillingens sangmessige høydepunkter.
Mer stjålent er begjæret mellom Niklas (Jon Lockert Rohde) og Kristine (Røsten). Det fine samspillet mellom dem skaper en annen nerve og en annen nærhet enn de store slagscenene. Men noe banal kan jo denne kjærlighetsintrigen fortone sett i lys av de aktuelle assosiasjonene enkelte andre scener skaper.
Elden blir mer kompleks for hver oppsetning, det skaper dybde – men også utfordringer. Konflikten mellom generalene Armfeldt (Joakim Nätterqvist) og de la Barre (Paul Ottar Haga) tilfører dybde og kompleksitet, i tillegg er de flotte og sterke når de er i scenebildet. Begge gjennomfører rollene sine på hesteryggen. Det er flott nok, men vi skulle gjerne sett mer av dem. Spesielt Nätterqvist får lite å finspille på.
Det er mye som skal forklares, mange konflikter som skal etableres, på kort tid i Elden. Det fører til at en del overtydelige innslag, og også noen statisk gjentagende scenebilder. For eksempel starter samtlige scener som involverer barneskuespillerne med at de kommer stormende og ropende i samlet flokk inn i scenebildet.
Litt for tettpakket, og litt for lang kan en innvende at Elden er i 2014-utgave, men den er spektakulært flott, rytmisk og tempomessig imponerende – og musikalsk en sammenhengende glede. Selv i en periode der verdens alvor er intenst nærværende, både i og utenfor scenebildet.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL