Med konserter annenhver dag har Dokkhuset vært en stor suksess for jazz- og kammermusikkmiljøet siden åpningen i 2006.

Med romslig restaurantlokale samt uteservering både på gateplan og takterrasse, er vi spente på om kokkene er like kvalitetsbevisste som konsertbookerne.

Gode blåskjell

De fire siste årene er det Bare Blåbær AS som har driftet restauranten, under navnet Bar Passiar. Vi finner plass på den luftige og behagelige takterrassen, som gir full utsikt mot Solsidens serveringssteder. Menyen er effektiv og bistroaktig, med få, delikate retter. Vi åpner med fiskesuppe og dampet blåskjell, som rimelig kjapt leveres av en hyggelig servitør.

Veldig gode og friske blåskjell, stråler anmelderkollega Mats. Det skal ikke så mye til for å få vellykkede skjell, så lenge de er ferske. Likevel opplever vi ofte å få labre blåskjell servert i byen. Ikke her.

Hele retten er fint balansert med sitron, og skjellene er store og gode, fortsetter Mats begeistret. Også fiskesuppa jeg har fått sitter. Den er kremet, med dyp havsmak. Ikke perfekt, gulrotbitene er ihjelkokt, men de hvite fiskebitene har fin konsistens og selve suppa er super; full av sjøsmak, fri for snarveier.

Hvor er saltet?

Som hovedrett går jeg for fish n’ chips, mens Mats får langtidsstekt svinenakke. De friterte torskebitene ser helt nydelige ut, med tynne, boblete frityrlag utenpå. Sprøheten på utsiden og saftigheten i midten – fisken virker optimal. Men – det smaker ingenting!

Kokken har helt glemt av saltet. Ikke et eneste saltkorn er påspandert, utbryter jeg forferdet. Mats tar en smak og ser like skuffet ut. Saltbøssa glimrer med sitt fravær på bordet, det samme gjør servitøren som stadig sjeldnere tar turen ut på takterrassen. Maten blir kaldere, uten salt i sikte.

En så god rett, spolert av en så dum ting. Chipsen er for så vidt ikke på topp heller. Store deler av dem er lagt under fisken, og dermed blitt slappe og glatte.

Tørre saker

Heller ikke svinenakken skaper jubelbrus. Porsjonen er raus, store kjøttskiver med brun saus ligger over potetmos og rotgrønnsaker.

– Kjøttet er mørt og godt, men altfor tørt. Hele retten er generelt veldig tørr, med veldig lite saus, beklager Mats.

For å virkelig bli stappmette, lurer vi inn en klippfiskburger på tampen. Fisken er blandet med potetbiter, som en slags flat «brandade», og plassert mellom burgerbrød. Et artig tilbud, men her er kokken igjen uvenn med saltet.

– Klippfisk er en av mine yndlingsråvarer, men her blir jeg dessverre skuffet. Alt virker igjen tørt, og retten er altfor salt, sier Mats.

Gå for musikken

Desserten blir heldigvis en liten opptur. Panna Cotta med bringebæris til meg, som er fyldig og smaksrik, perfekt skjelvende i konsistensen, lurt frisket opp av bærene. Mats får sjokoladefondant som har en flytende, syndig sjokoladekjerne. Alt pyntet opp med bær og urter.

– Men totalt sett er jeg likevel litt skuffet, sier Mats, og jeg er enig. Potensialet for å levere god bistromat er der, men det slurves for mye. Servitørene har ikke vært veldig tilstedeværende den siste timen, vi føler vi maser når vi vil bestille noe. Atmosfæren og lokalet er derimot upåklagelig. Det samme er det musikalske tilbudet. Beliggenheten er midt i smørøyet. Det er mange gode grunner til å besøke Dokkhuset, men akkurat nå er ikke maten en av dem.

Total; terningkast 3

Ujevnt i et hus som virker å være bedre på musikk enn kokkelering.

Mat og drikke; terningkast 3. Åpnet bra med blåskjell og suppe, men falt fort i fisk med mye slurv og avglemt salt.

Service; terningskast 3. Hyggelig betjening, som etter hvert er sjelden å se, og glemmer å presentere vinen.

Miljø; terningkast 4. Luftig og flott takterrasse som er skjermet, samtidig som den gir utsikt. Stor valgfrihet i sittemiljø, inne og ute.

Pris; terningkast 4. Med rause hovedretter fra 140 til 220 kr, er dette bedre enn snittet.