Det der med dronning er altså ingen spøk. Men det er heller ikke kampen for varaordførervervet i høstens valg. Hilde Opoku er ikke skuggeredd.
– Når en står øverst på lista og har ambisjoner om å bli tredje største parti i Trondheim, er det bare å brette opp ermene og ta konsekvensen av det, sier hun. Frontfigur og talsperson for Miljøpartiet De Grønne nasjonalt. Varaordførerkandidat lokalt. Norgesmester i langdistanseforhold. Avhopper fra SV. Dronning-emne i Afrika.
– Jeg tror nok ikke moren og faren min hadde sett for seg dette, sier Hilde.
Og da mener hun kandidaturet for varaordfører.
Grønn glede
Hun står med rumpa opp og grønne fingre langt nedi ugraset når vi har rotet oss forbi trikkestopp Vestmarka, videre helt opp haugen og inn på gårdsplassen til den grønnes hvite hus på Ugla. Dette er det egentlige livet, å dyrke urter, grave i jorda. Men det har blitt pent lite tid til det i år. I år har det vært å bygge opp et nasjonalt parti, nesten fra bunnen av. Det har vært pendling mellom bystyremøter i Trondheim og sentralstyremøter i Oslo. Og reiser til kommunale kriker og kroker over hele landet. I år har det vært politikken. Det ser ut til å svare seg, i hvert fall i Trondheim. 8,7 prosent på siste meningsmåling. Det lover godt for høsten.
Og håpet er jo lysegrønt.
– Trondheim er jo en by som på mange måter kan kalle seg grønn, men vi i MDG kan få til mer når vi blir mer synlige, sier hun. Og blir de store nok, setter hun seg gjerne i ordførerstolen når Rita er bortreist, skal hun fortelle etter at vi har gått inn i huset for å grave, ikke etter mer skvallerkål, men hennes egen historie.
For det var aldri innlysende. Selv om hun har vært opptatt av urettferdigheten i verden fra barnsben av. Hun var altfor stille. Altfor sjenert. Men likevel.
– Selv om jeg har vært den stille jenta, har jeg jo fått høre det: «Du skulle vært politiker, du!» Når de andre var ute og rutsja, så gikk jeg inn for å se Dagsrevyen. Så noe har nok vært der fra starten av. Jeg hadde Hanna Kvanmo som idol. Det er vel ikke helt vanlig for en unge i barneskolealder. Haha!
Hun flirer godt av lille Hildes noe usedvanlige idoldyrking. Men innrømmer i neste sekund at hun vurderte om hun likte lærerne eller ikke, ut fra hvor hun trodde de sto politisk. Ganske bevisst altså. Likevel tok det lang tid før hun ble aktivt politisk engasjert.
– Det var nok fordi det ikke var noen plass å gå med engasjementet. Og jeg var veldig sje-nert.
Barna i Bakkebygrenda
Bestemorhuset. Indianerskogen. Myra, som fikk overleve. Det var barndommen den gangen det nesten ikke var hus her, og en halvvoksen skog var full av indianere. Men ikke Hilde.
– Nei. Jeg var hun som så på, den stille jenta bakerst i klassen som ikke gjorde så mye ut av seg.
Det kommer nøytralt konstaterende der hun står i stuevinduet og ser utover barndommens rike. Med besteforeldrene, søskenbarn nedi bakken, tanter og onkler og kjente i hvert et hus.
– Vi sprang med lapper for de voksne. «Kjem på kaffe om en times tid.» Vi var budbærere av den tidens tekstmeldinger!
Hun smiler seg tilbake til sin egen Bakkebygrend, der mødrene sydde klær og bakte boller og ungene sprang ut og inn av dørene og fikk mat der det passet. Det er gode minner å hvile tankene i.
Det er nok av utfordringer som skal komme.
Ansvaret
Bakkebygrenda har vokst til et stort byggefelt, og den lille jenta er blitt voksen og ansvarsfull. Nå bor hun selv i huset til besteforeldrene.
– Både bestemor og bestefar har formet meg mye, han var akademisk av seg og politisk engasjert, og hun var praktiker og kreativ. Det var et eventyr å være med bestemor. Hun tok med ungene på alt, dyrking i hagen, matlaging, snekring og håndarbeid –hun fikset det utroligste! Hun var bestemor for hele grenda!
Man høster som man sår. Bestemor Reidun også. Da hun fikk et kraftig hjerneslag som førte til at hun mistet språket, tok Hilde et valg. Tidlig i 20-årene flyttet hun fra midtby og studentliv og tok trikken tilbake til Ugla.
– Det var ikke et enkelt valg. Men hun var i slutten av 60-årene da hun fikk slag. Bestefar hadde amputert begge beina og fikk ikke hjulpet til som han ville. Det var vanskelig for meg å se henne på institusjon, forteller Hilde. Da hun giftet seg og fikk familie, valgte de å kjøpe huset og laget en sokkelleilighet så bestemoren kunne bo hjemme.
Det ble starten på et langt samboerskap mellom flere generasjoner.
– Vi bodde sammen i ti år. Ungene mine har vokst opp i fanget på en oldemor som ikke snakket. Men som de selv sier, hun var den personen som skjønte dem best.
Det sier noe om nærvær. Og det var fine år. Men tøffe.
– Jeg har gjort noen valg som de fleste ikke gjør. Og jeg skulle gjerne ha sett at flere kunne gjøre det uten å slite seg helt ut. Vi trenger mer fleksible omsorgsløsninger. For å ha to små unger som skal leveres på trening og følges opp og samtidig være den sosiale kontakten til en som sitter og venter på deg hele dagen. Det er ikke bra for noen.
– Ble du utslitt?
– Jeg fikk et barn med ekstra omsorgsbehov. Så til sammen ble det nok. Men i dag går det fint, sier Hilde og viser fram bilder av to nydelige jenter som nå har rukket å bli 18 og 15 år.
Om noen lurer på om Hilde var alene med ansvaret for disse to små ungene i denne perioden, så tar de feil. Og har helt rett.
For visst er fru Opoku godt gift og har vært det i snart 20 år, men mannen bor temmelig langt unna. Så langt unna at hun møter ham fire–seks ganger i året.
Hilde og Paul
Kanskje var bestefarens internasjonale engasjement en medvirkende årsak til at Hilde fant seg en mann fra fjernere himmelstrøk. Bestefar var fange nummer to på Falstad under krigen og hjalp mange krigsfanger fra Jugoslavia med å rømme. Etter krigen opprettholdt han både sitt sosiale engasjement og samarbeidet med Jugoslavia.
– Det var et veldig internasjonalt hjem. Mamma ordnet det praktiske, og bestefar ba hjem busslaster med folk som kom og ville se hvor hvor slektningene deres kom fra. I flere perioder hadde vi stipendiater boende hjemme hos oss som utvekslingselever, forteller Hilde. Så kanskje var det ikke så merkelig at hun fant seg en kjæreste med røtter langt unna indianerskogen på Ugla.
– Jeg synes det er interessant med andre perspektiver og andre kulturer. Så vi fant sammen, giftet oss og så ble det barn, forteller Hilde.
Riktig så fort gikk det dog ikke. De møttes på statsvitenskap på Dragvoll. Paul var på utveksling fra et universitet i Ghana. Han var undervisningsassistent i ei gruppe hvor det var en student som kverulerte veldig. Såpass at han la merke til det.
– Jeg hadde en del kritiske spørsmål. Og det likte han. Ha ha!
Og så giftet de seg.
– Kanskje jeg skal finne albumet. Vent litt ...
Det tar ikke mer enn et par minutter før hun er tilbake med en ryddig bunke album.
– Har du et sånt system på …
– Hele livet mitt! Ja!
Hun slipper ut en liten latter, som om hun er litt flau over sin egen orden. Men sannelig har hun mye å holde orden på. Her er det bryllup. Både her og der. Familier. Både her og der. Og hvilken familie hun har giftet seg inn i. Sannelig kunne Hilde fra Ugla endt opp som en konges make i Ghana. Dersom Paul hadde villet. Og hun hadde villet. Dersom ting hadde vært annerledes.
Malariamyggens forbannelse
1996. Hilde og Paul er nygifte og lykkelige. Bryllupsreisen går selvsagt til Ghana. Alle malariamedisiner og vaksiner er tatt. Men det er én ting de ikke vet. Hilde er gravid. Og malariamedisin virker ikke på gravide.
– Jeg ble skikkelig dårlig. Jeg husker det nesten som en film, jeg lå på sykehuset der nede med høy feber da de kom inn og ga meg en sprøyte. Og jeg så den var ferdig opptrukket, og jeg visste at det ikke var greit, men var så dårlig at jeg ikke klarte å si fra.
Det skulle vise seg å bli fatalt. Hilde hadde maks uflaks. Hun ble smittet av hepatitt b, men visste det ikke. Ennå. Da hun fant det ut, var det på det mest dramatiske vis.
Seks måneder gikk det før hun ble akutt syk. Så syk at det bar rett til St. Olavs, med hele familien ringside ved sykesenga i tilfelle hun ikke skulle våkne igjen. Det gikk bra. Men datteren ble tatt med keisersnitt, tre måneder for tidlig. Det ble starten på en lang kamp og mye trening for å kompensere for utfordringene. Det gikk mange år før legene anerkjente realiteten.
– Jeg kjenner baksiden av medaljen i velferdsstaten, og der er det mye nyttig for en politiker. Derfor har jeg også klart å hjelpe mange i systemet, konstaterer Hilde helt nøytralt. Men hun må medgi at det har vært noen tunge år.
– Det har vært heftig. Det har preget oss. Men sånn er vel livet.
Det er langt mellom Ugla og Accra
Og selv om foreldrene og broren har stilt som barnevakt på de mange politikerkveldene, har hun stort sett vært alene om det. Bestemoren, døtrene, kampen, oppdragelsen.
Så hva skjedde med Paul? Paul tok doktor-avhandling, underviste en stund på Dragvoll, var familiefar. Ektemann. Men valgte så å vende hjem.
– Han var særdeles flink til det han holdt på med, men det var likevel vanskelig å få seg fast jobb. Han kom til Norge for å lære, fordi han ønsket å gjøre en innsats for landet sitt. Da han fikk en god jobb der nede og fikk gjøre det han drømte om, var det bedre for alle. I dag er han en viktig premissleverandør for samfunnsutviklingen i Ghana.
– Men dere er fremdeles gift?
– Ja, vi er det. Haha! Det hadde sikkert gått an å organisere seg på andre måter enn det vi har gjort. Men vi har jo et utrolig spennende liv!
Et ganske uvanlig familieliv, det må hun medgi. Det er langt mellom Ugla og Accra. Nesten 850 mil. Men, som hun sier, de har funnet en form på det. Oppdratt to unger i to kulturer. Og når dette leses, er både Hilde og jentene i Ghana. Det er yngstejentas tur til å konfirmeres.
– Konfirmasjonen skal være i Accra, der Paul bor og jobber. Han er jo en del av en global middelklasse, som lever omtrent som i en hvilken som helst annen by. Men familien hans fra familielandsbyen, 35 mil unna, holder fremdeles tradisjonelle ritualer i hevd
når noe viktig skal skje. Det er ganske spektakulært.
Hun finner fram et nytt album i bunken.
– Her ser du danserne. Selv om de fleste i Pauls etniske gruppe akan er kristne, holder de på kulturen sin. De som kommer fra palasset som familien tilhører, bringer trommer og dans fra sin tradisjonelle religion når et sentralt klanmedlem skal innvies i et viktig rituale, som en konfirmasjon. Målet er å vise omverdenen at hun er en av oss – ashanti-prinsessen – og at de står opp for deg.
Kongsemnet
– Eh … Prinsessen? Palasset?!
– Ja. «The palace» er egentlig et kongesystem, med en konge på toppen og et hierarki helt ned til landsbyen. Pauls familie har innflytelse på et område omtrent på størrelse med osloregionen. De er på det andre nivået i det rojale hierarkiet, forklarer hun.
Og så kommer det.
– Paul ble spurt om å ta over som konge, men han valgte å si nei.
– Kongsemne! Du har gjort et kupp!
– Haha! Jeg er ikke så sikker på det.
Selvfølgelig. Hun tar dette like nøktern som alt annet.
– Paul dro tilbake for å bruke utdannelsen sin. Han er leder for Ghana Institute of Linguistics and Languages i dag, i et land med 65 språk..
Ingen konge til ektemann altså. De valgte annerledes begge to. Og i disse dager er de samlet der nede, hele den afrikanske storfamilien. Og her dukker det opp en liten akilleshæl i den miljøbevisste Hilde Opokus liv. For mens hun i siste årets pendlertilværelse mellom Trondheim og Oslo tar toget så mye hun bare kan, bidrar fire årlige flyturer til Ghana til en stygg forurensning av hennes personlige miljøregnskap. Hun forsvarer det med at hun ellers har et ekstremt lavt forbruk, ingen bil. Og med prosjektet hun har utviklet sammen med familien og Byåsen skole fra tiden da døtrene gikk der: et grønt samarbeid med en skole i Ghana.
– Nå er grønt flagg innført på flere skoler, og vi har fått konsesjon til å drive eco-schools som det heter, som et nasjonalt prosjekt, sier Hilde, som dermed kan «gjøre bot» for sine mange flyreiser.
Og hun klarer jo uansett ikke å sitte rolig på en stol.
– Jeg er aldri i Ghana uten at vi tar et skritt videre i prosjektet. Jeg har hatt noen disku-sjoner med meg selv og andre om disse reisene –men ender alltid opp med at jentene må få lov å kjenne familien sin. Men jeg har et veldig bevisst forhold til det, ungene mine har for eksempel aldri vært i Syden, forsvarer hun seg.
Tråden i det hele
Har det vært en rød tråd gjennom Hildes liv, bortsett fra hennes utallige strikkeprosjekt, så er det friluftsliv, miljøengasjement og internasjonal solidaritet.
– Omsorg har vel også vært en rød tråd?
– Grønn!
Hun humrer, klarer ikke dy seg. Sånn har det slett ikke alltid vært. Det var ikke før hun ble student at Hilde åpnet munnen i diskusjoner. Men da var hun i gang. Aktiv i miljøbevegelsen. Framtiden i våre hender. Studentlivet for øvrig.
Og så, i 2003, ville SV ha henne inn på lista. Hun gikk med på en plass langt nede, på femtendeplass som vara. Det året kom SV inn med 15 stykker i bystyret.
– Jeg er nok en «late bloomer» …!
Siden har hun vært i politikken, selv om hun har skiftet parti. «SV-topp tar bittert oppgjør», var én av flere overskrifter i Adresseavisen i 2010. Uenighet innen oppvekstfeltet var en sterkt medvirkende årsak til at hun meldte overgang til De Grønne.
– Jeg har alltid vært opptatt av miljø, oppvekst og skole, og SV var det tydeligste partiet da. Senere har både partiet og jeg forandret oss. Særlig institusjonaliseringen av oppveksten og omsorgen ble vanskelig å forsvare, er alt hun vil si om saken i dag.
Og så ble det De Grønne. Og nå er det i ferd med å ta av. Det har vært temmelig travelt. Siste frihelg påstås å ha vært i april. Men nå er pendleråret tilbakelagt. Det er på tide å ta en titt på framtida.
Et liv som dronning er helt klart uaktuelt. Og selv om tanken om å flytte til Ghana ikke er lagt helt død, er den ikke nærliggende. Nå er det utvilsomt et liv som grønn heltidspolitiker i Trondheim som gjelder. Miljødronningen kan innta plassen.
Hvis velgerne vil.
