Valgkamp Eldreomsorg

24 timer på hjemmet

Mange av oss skal havne der, men egentlig er vi livredde. Vi prøvde ut hva eldreomsorgen i Trondheim har å by på.

Byneset sykehjem: Martin Hjelseth (83) er en av beboerne på sykehjemmet.

Vi innrømmer det. Vi gruer oss til å bli gamle. Vi vil ikke havne på sykehjem. Nå skal vi være her et døgn. Vi vil ikke det, engang.

- Der er dere, jo!

Et bredt smil bak et stort, luftig skjerf ønsker oss velkommen.

Kari-Anita Johansen, sykehjemsbestyreren som setter sin ære i å etterleve Trondheim kommunes slagord «åpen, modig og kompetent», er ivrig.

Kari-Anita Johansen

Nå viser hun vei opp i andre etasje og inn på vaktrommet der tre ansatte planlegger dagen. Listen over pasienter tusjes med grønt og ansvar fordeles. Én får besøk av barnebarnet. Ett smerteplaster må skiftes.

Og så er det Livsgledeprosjektet. Hjemmets stolthet, det røde hjertet med de hvite bokstavene. I dag skal to ut på tur, vafler skal stekes til lunsj, en skal leses for.

- Det er utrolig artig å være med på Livsgledeprosjektet. Vi sier hele tiden at beboerne skal få individuell pleie. Men får de det? Dette prosjektet bidrar til å sikre dette. Nylig spurte en lokal dame de ansatte traff på Prixen om hva som har skjedd på sykehjemmet. Beboerne er ute støtt og stadig, i snø, sludd og vind? Vi har blitt kåret som norgesmestre i å være ute, smiler Kari-Anita Johansen.

LES OGSÅ (PLUSS): Ansatte i eldreomsorgen i Trondheim har varslet om 1781 alvorlige hendelser de siste to årene.

Morgenskiftet

08.35: I gangen henger tre duker til tørk etter søndagen. Da dekkes det alltid med hvite duker. Inne i dagligstua sitter Bergljot Westrum (91) med dagens første kaffe og avisen. Hun strekker seg mot vinduet og ser ned på den lille hagen utenfor.

- Når kommer dyrene?

I hele sommer skal smådyr fra Skjetlein landbruksskole hospitere i hagen på sykehjemmet, og i dag gjør elevene burene klare.

09.00: Lenger inn i gangen er Martin Hjelseth (83) en av de siste som venter på å komme opp. For tredve år siden fikk kranføreren fra Hustadvika beina knust i en arbeidsulykke, men humøret beholdt han. Sykepleier Anne Veronika Rosø strener inn, bort til Martin i senga, stryker han over kinnet.

Kranfører: Martin Hjelseth (83) fikk beina knust i en arbeidsulykke for tredve år siden. Nå bor han på Byneset sykehjem med kona Gerda litt lenger borte i gangen. Trine-Lise Aunmo og Anne Veronika Rosø er gode hjelpere i morgenstellet.

- Er du tørr i munnen, Martin? Vil du ha vann og kamferdrops?

Tennene er ikke på plass ennå, men det glimter til i øynene til 83-åringen.

- Jeg har ikke samlet opp nok løgn til Adressa ennå!

- Du får lyve dem fulle etter at du har spist, ler Rosø og henter kluter og vaskefat.

Omhyggelig og varsomt vasker, steller og tørker hun, mens kollega Trine-Lise Aunmo Wold hjelper til med å snu og løfte.

- Gerda har allerede stått opp, Martin. Vi får raske på.

- Er det fruen? lurer Adressa.

- Fruen? Det er kjerringa, gliser Martin og lurer på om vi kommer fra Se og Hør.

Så, møysommelig og forsiktig, brettes «seilet» rundt kroppen hans. Og der, som var han en trapesartist, henger han høyt i stolheisen, før han langsomt fires ned i rullestolen og får på seg flanellsskjorte og godlukten.

Frokost

09.30: Martin velger syltetøy, og setter seg sammen med kona Gerda (88) og de andre fire beboerne på denne siden av avdelingen. Pleier Trine-Lise forteller at i dag blir det vafler til lunsj, så da er det nok en ting å se fram til.

Gerda forteller om da hun møtte Martin på Hotell Bristol en gang for lenge siden. Hun var egentlig ikke så interessert i karer, men Martin ga seg ikke og inviterte henne ut. Første gang de skulle besøke foreldrene hennes på Svorkmo, leide Martin drosje til hele turen. Siden har det vært de to.

Frokost: Hver morgen møtes beboerne til ferdigsmurte brødskiver i fellesstua. Og dersom det er aktiviteter eller utflukter på gang, kan de melde seg på.

Det er ennå fint å være to.

- Men det er mye langsomhet her. Det er mange som er dårlige og ikke sier så mye. Selv har jeg blitt dårligere til å bli med på ting. Jeg har fått så vondt for å gå, forteller Gerda Hjelseth.

Men når aktivitøren kommer og tar imot billettbestillinger til torsdagens konsert, blir også Gerda med. Siden Martin skal.

- Det var en god nyhet!

Se forfra med lyd
Utsikten: Fra sin gylne sofaen i andre etasje, følger Hildbjørg Meland med på det som skjer utenfor det store vinduet. - Det er en mann som tar med kona si hit hver eneste morgen. Så henter han henne på kvelden og rusler hjem igjen med hendene bak ryggen. Det er så rørende å se, sier hun.

11.00: Noen trives best på eget rom. Bak ei dør i den ene gangen, ikke langt fra vinterstua med den gamle grammofonen, sitter Hildbjørg Meland (85) i en pen salong. En gang hadde hun byens vakreste hage, full av de nydeligste fuksia.

Nå trekker hun ut skuffen under stuebordet og henter fram den lille, svarte notatblokka si med alt hun ønsker å huske.

«De vakreste blomster du kan gi, de vokser ikke i jord, men i alt det du av hjertet kan gi av varme og gode ord», leser Hildbjørg og stråler.

- Er det ikke vakkert?

Om ikke mange timene får hun besøk av barnebarnet Eldbjørg, og hun klarer nesten ikke å vente. For lenge siden jobbet Hildbjørg som sykepleier på laboratoriet på Regionsykehuset. Hun husker ennå hvordan hun tegnet små hjerter på plastrene til barna som hadde tatt prøver.

- Vet du hva? I går kom to av småsjefene her og tok mål av meg. Jeg skal få min egen rullestol! Det var en god nyhet.

Etterlyser framsnakking

12.00: Sykepleier Anne Veronika Rosø har egentlig ikke tid til å snakke med oss. Hun må skrive ferdig noen rapporter før hun haster videre til en sommeravslutning med foredrag på Tiller sykehjem. I fem år har hun jobbet på Byneset sykehjem - etter flere år i eldreomsorgen i Oslo og på St. Olavs Hospital. Etter noen år på sykehus ønsket hun seg tilbake til sykehjem.

- Du er litt motstrøms?

- Så jeg en gammel dame ligge for seg selv på sykehuset, klarte jeg ikke la være å ta meg av henne. Nå jobber jeg på en enhet med tolv beboere. Det gir en helt annen oversikt og vi får en mer personlig relasjon til hver enkelt. Jeg skulle ønske de nyutdannede sykepleierne kom springende for å jobbe i eldreomsorgen, men de gjør jo dessverre ikke det, smiler Rosø.

Se forfra med lyd
Ønsker: Hør hvilke tre ting sykepleier Ann Veronika Rosø ønsker seg av politikerne.

Hun er lei av at det skrives så mye negativt.

- Vi skulle hatt mer framsnakking av eldreomsorgen. Vi gjør mye bra her også.

12.30: Vaffellukta sprer seg i andre etasje på Byneset sykehjem. Bruce Springsteen synger på radio om Streets of Philadelphia. Døra til solverandaen står åpen, der ute står store kurvstoler klare til bruk.

Bergljot setter seg i døråpningen og titter ned på burene i hagen. Hun gjesper. Gerda sier at hun pleide å hjelpe de ansatte med forskjellige gjøremål da hun flyttet dit for et par år siden, men hun klarer ikke helt å huske hva hun gjorde.

- Du la sammen klær, sier mannen Martin.

13.15: I dagligstua sitter Marie Stene med en innholdsrik toalettveske på fanget og finner fram hårruller. Pleier Trine Lise lurer på om luggen skal krølles framover.

- Nei, den skal til siden! Rull den slik, forklarer Marie og viser med hånda.

- Jeg kunne ikke vært på et bedre sted

- Vi har det så realt her. Vi får hjelp både natt og dag og går til dekket bord. Jeg kunne ikke vært på et bedre sted, fastslår hun og inviterer avisa inn på rommet sitt.

Se forfra med lyd
Byneset: Marie Stene har bodd hele sitt voksne liv på et gårdsbruk på Byneset. I yngre år jobbet hun som stenograf, og etter krigen møtte hun Henry Rinnan. Hør henne fortelle om møtet som fremdeles gir henne frysninger.

Der forteller hun om da hun traff mannen sin, Ole Stene, i et selskap i Trondheim. Og at hun ikke lenge etter flyttet til Byneset og ble gårdskjerring. Hun var turner også, da hun var yngre, og på hjørnebordet ligger det en gul vektmanual.

Den griper hun og løfter opp og ned to ganger.

- Det er dårlig med trening nå. Jeg blir snart 96.

Men avisen leser hun hver dag. Hun er ikke så opptatt av ordfører Rita Ottervik, men hun var begeistret for Kåre Willoch.

Avisen: Papiravisen har gode kår på sykehjemmet. Mange liker å starte dagen med å lese om stort og smått som har skjedd det siste døgnet. Gode hjelpemidler mangler heller ikke.

Kveldsskiftet

Klokka 15.00: Yttedøra smeller igjen bak oss og går i lås. Opp en trapp og inn en dør. Det er vaktskifte på Byneset. Dagvakta av, og kveldsvakta på.

Se forfra med lyd
Råd: Hør Hege Gaustad Reppes oppfordring til politikerne for å skape en bedre eldreomsorg.

Sykepleier Hege Gaustad Reppe skal lede avdelingen gjennom kvelden. Først må hun høre hva dagvakten har å gi av beskjeder.

Kveldsskiftet består av sykepleier Hege Gaustad Reppe og hjelpepleier Pia Langørgen. I tillegg er Tonje Liset Rødsjø på opplæringsvakt. Hun skal kanskje begynne å jobbe på sykehjemmet dersom hun ikke heller velger å ta en master ved NTNU innen faget.

- Ok, da har vi oversikten. La oss sørge for middag til folket, sier Hege.

Klokka 15.30: De aller fleste spiser middag i fellesrommene. De sitter ved bordene og venter på mat, det er svært få som snakker sammen. De fleste sitter der bare - venter.

Etter et kvarter serveres pleierne maten. Storfiskball, flesk og poteter kommer i store kasseroller fra kommunens storkjøkken.

- De får mye mat her på sykehjemmet. Faktisk så mange måltider at mange legger på seg for mye. Enkelte må gå på fettredusert mat, forteller Hege.

Måltid: Det er tid for middag på Byneset sykehjem.

Noen spiser selv, andre må ha en pleier ved siden av seg, eller noen som kutter opp maten i små biter sånn at de kan spise selv. Pleierne dekker på, henter vann og saft, serverer og rydder, tørker opp og setter vekk.

«To søte damer»

Klokka 17.00: Det er ettermiddag og rolige tider. Noen beboere sitter i stolene sine på dagligstua. De prater ikke så mye med hverandre. Noen sover en liten lur.

Sonde: Jan Reitan bor i omsorgsleilighet. Her får han hjelp av Tonje Liset Rødsjø (til venstre) og Hege Gaustad Reppe til å sette inn en sonde med næring i magen.

Inne i omsorgsleiligheten treffer vi Jan Reitan, som skryter at den hjelpa han får fra sykepleierne. Reitan venter på nok en operasjon ved St. Olavs Hospital, og må i ventetiden få næring på denne måten. Selv om det er slitsomt og vanskelig nå, tenker han positivt og er tilfreds med at «to søte damer» kommer innom for å stelle han.

Det tar en liten halvtime å gjøre klart posen med næring, og nok en halvtime å få montert og justert pumpen som skal fordele næringen over de neste 16 timene.

18.00: Vi er tilbake på avdelingen.

Bergljot er ikke opptatt av dyrene lenger. Hun føler seg ikke så frisk denne ettermiddagen, er fortvilet fordi hun glemmer ting og blir så lett forvirret. Hege kjører rullestolen hennes inn på rommet, serverer et glass rødvin og forsøker å muntre opp så godt hun kan.

På rommet: - Noen ganger blir jeg fortvilet fordi jeg glemmer så mye. Bergljot Westrum (91) har trukket seg tilbake på rommet sitt denne ettermiddagen.

- Vi har det fint her på Byneset, det er greie folk å være sammen med. Men man kan bli litt lei av hverandre innimellom. Da er det ok å sitte litt på rommet. Men jeg liker det ikke når jeg begynner å tulle som i dag. Jeg blir så fortvilet over å bli forvirret og ikke huske ting, sier hun.

Kveldsmat

Det er tid for kveldsmat. Pleierne finner frem brødskiver, melk juice og kaffe. Mye av de ansattes arbeidstid går med på å administrere måltider, finne frem kopper, bestikk og mat og rydde dette tilbake igjen. Oppi alle de praktiske gjøremål blir det mindre tid til å utøve sykepleierfaget - gi omsorg, behandling og samtaler.

Mens pasientene spiser mat inne på de to dagligstuene finner Hege Gaustad Reppe frem medisinene. 12 pasienter - 12 doseringsbrett og en haug med tabletter.

Medisinene sjekkes og journalene fylles ut før koppene med tabletter bæres ut til hver enkelt.

Tabletter: Store mengder medisiner og store mengder mat deles ut gjennom ett døgn på sykehjemmet.

19.00: Kveldsmaten er ferdig, beboerne blir sittende rundt bordet etter at maten er ryddet vekk. Noen prater litt sammen, men det er nokså stilt. TVen skrus ikke på før etter maten er ferdig. Ingen av beboerne her ser på nyhetene.

- Det er ikke tilfeldig at vi ikke har på Dagsrevyen. For mange demente kan nyheter forvirre. Nyheter om krig og katastrofer kan opprøre mange, og få dem til å tro at dette hender med dem. Mange har problemer med å skille mellom det de ser på TV og det de opplever her på sykehjemmet, sier Tonje Liset Rødsjø.

Rom ved siden av hverandre

20.00: Ved Byneset sykehjem er det ingen faste leggetider. Pleierne forsøker å ta hensyn til pasientens ønsker. Likevel begynner de første å tusle mot rommet like etter klokka 20.00. Nå når ting er i ferd med å falle til ro blir det tid for de ansatte til å ta seg en matbit, en kopp kaffe og mulighet til å sette seg ned på kjøkkenet midt mellom de to daglistuene.

- På andre sykehjem er det slik at pleierne vurderer mer behovet for å legge seg. Vi prøver å ha det mest mulig fleksibelt. Vi spør dem om de vil legge seg, og da er det opp til dem selv. Likevel står de ofte utenfor rommene sine etter klokka 20, sier Pia Langørgen.

Gerda og ektemannen Martin er nettopp ferdig med kveldsmaten.

- Martin kom hit først, og jeg var mye her sammen med han. Så ble det etter hvert min tur til å flytte på sykehjem. Jeg var heldig, fikk plass på samme sted som Martin. Til og med rom rett ved siden av. Det synes jeg er fint, forteller Gerda.

Utenfor rommet sitt sitter Synnøve Brå. Hun venter på at noen skal komme å hjelpe, slik at hun får lagt seg for kvelden. Sykepleier Tonje kommer for å hjelp til med stell og nødvendige forberedelser. Inne fra rommet sier hun god natt og takk for hjelpa før døren lukkes og kvelden senker seg.

- Stell av beboerne er en viktig del av jobben vår, forteller Tonje.

Takknemlig: Synnøve Brå er klar for natta. Hun er takknemlig for den hjelp og omsorg hun får på sykehjemmet.

- Det er under stell at vi får best tid til å prate litt og kjenne på hvordan de har det, hva problemene består av og hva vi kan gjøre for å rette på det. Jeg er glad for at man her ved Byneset sykehjem har sykepleiere som jobber aktivt i pleien. Ved andre sykehjem er sykepleierne overordnet, har ansvaret for det administrative, medisiner og prosedyrene. Jeg tror det er viktig at sykepleierne er nær pasientene, og bruker mye av tiden sammen med dem, sier Tonje Liset Rødsjø.

21.00: De andre beboerne har tatt kveld. Men Marie Stene og Lillan Johansen bruker å sitte oppe litt lenger.

Lesestund: De andre beboerne har tatt kvelden, men Marie Stene (til venstre) og Lillan Johansen liker å bruke kveldene til litt lesing og dagligstua.

- Vi sitter ofte oppe til nattsøsteren kommer. Vi ser mest på NRK 1, egentlig alt mulig av det som går der, sier Marie.

22.00: Vaktskifte på avdelingen. Sykepleier Hege skriver loggen for skiftet mens de andre rydder vekk poser med skiftetøy og andre ting. Dørene inn til rommene er lukket, beboerne er i seng. Rundt halsen har de alarmknapper, og med dem kan de tilkalle hjelp. I lomma til Hege Gaustad Reppe ligger kommunikasjonsenheten som registrerer om noen trykker på knappen.

Nattvakta er straks på plass, og kveldsskiftet pakker sammen for i kveld.

Nattskiftet

Hjelpepleier Kine Almås overleverer til nattevakta og forteller om nye møbler, tisseuhell og illeluktende urin. Ansvarlig sykepleier, Anne Cathrine Holten, kalt Anne Cat, sitter med papirene, konsentrert, litt streng, brillene på nesa. Hun skal ha hovedansvaret i natt. For avdelingen i første etasje, pluss skjermet avdeling. Der de mest utfordrende pasientene er.

Se forfra med lyd
Skjermet avdeling: Psykiatrisk vernepleier Ann Elin Grande forteller hvorfor hun valgte å jobbe på skjermet avdeling, der de mest utfordrende pasientene holder til.

Psykiatrisk vernepleier Ann Elin Grande, som sier hun hører hjemme på skjermet avdeling - hos de som er litt rare, forteller hvordan ettermiddagen og kvelden har vært.

- Kan noen på skjermet avdeling være onde?

- De er ikke onde. Det fins nesten ikke. Det er redsel, frykt i bunnen, ofte. De som er her egner seg dårlig på en vanlig sykehjemsavdeling. De greier ikke rutiner, som man må ha på store avdelinger, forklarer Grande.

22.30: Kveldsskiftet går, det er klart for første tilsynsrunde. Første dør på runden står åpen. Rudolf er syk, Anne Cat vil følge litt ekstra med han gjennom hele natta. Omsorgsstemmen hennes høres ut i gangen.

- Hvordan går det med deg? Er du litt slappesen, stakkar?

Hun kommer ut av rommet, smiler litt stolt og flau.

- Han er nok favoritten min og nå har han vært dårlig en stund. Han er en koselig mann, en god kar. Men - sånn er det på et sykehjem, det tar slutt en dag.

Lovord: - Gjengen innpå der er også noen supersjarmiser, samme hvor brautende de også kan være, forteller Anne Cat om pasientene på skjermet avdeling.

Det er såvidt beboerne synes under dynene her i første etasje. Sengene virker som litt store reir for fugleungene som ligger der.

22.45: Vi er tilbake fra første tilsynsrunde.

Inne i stua sitter en skikkelse i godstolen. Hvem er det? Hans.

- Nå er klokka kvart på elleve, Hans.

- Å? Det var bra du sa. Takk skal du ha, reiser seg og går tilbake på rommet sitt.

Barrikaderte seg på vaktrommet

Vi sitter i stua og Anne Cat forteller om noen av de litt ekstra utfordrende beboerne som har vært på sykehjemmet i hennes tid her.

Om Petter som ble funnet i et busskur i byen, veldig forvirret. Om Albert som har utøvd en del vold, blant annet mot medpasienter. Om forfatteren som hoppet fra andreetasje, landet på en tilhenger og fikk knust kneskålene. Den natta han gjorde det, satt hele bemanningen på sykehjemmet barrikadert på vaktrommet fordi han var så voldelig. Fem politimenn hentet han.

Andre beboere hun forteller om er redde. Sier de skal dø. Én klarte å rasere hele leiligheten. Brukte bordben og knuste alt som lot seg knuse. Vegger, lysarmatur, toalett. Tre politimenn og én ambulanse kom. Avdelingen måtte totaloppusses.

- Et vanligere problem er at de er uttisset, men ikke ønsker å bli tørr. Og da har de rett til det. Men blir de veldig kalde og fryser, bør vi hjelpe dem, og da kan de bli voldelige, slå og sparke. De fleste gjør det fordi de er redde og engstelige. Men jeg merker når noen har erfaring med vold fra før. Du merker det på hvordan de treffer med slagene og sparkene, sier Anne Cat.

Hun går inn til en kvinne på 95 år. De to andre på vakt, Aase Ekremsæther og Silje Klomstad Tillerli tar en liten pause i stua.

Sjekk: - Vi får se da, om det lille nurket her sover. Ja, det gjør hun. Anne Kat smiler trygt.

23.10: - Hvem er det som krever mest?

- Det er vandrerne. De som er sinte. De som skal hjem til kaill'n. De som er redde. De som slår, store menn som slår hardt, svarer Silje.

- Har du blitt slått?

- Nei. Spør Anne Kat, hun vet litt om det.

- Etter hvert kjenner man dem. Vi vet når de slår, vi vet når vi må trekke oss vekk, forklarer Aase Ekremsæther.

- Hva er det beste her?

- Det er å få lov å hjelpe, å se at de er takknemlige, sier Ekremsæter.

- Er de takknemlige?

- Mange er det. Over halvparten, vil jeg anslå, sier Ekremsæter og føyer til:

- Andre føler seg innesperret og skjønner ikke noe.

23.34: En lyd høres.

Anne Cat spretter opp. Det er Rudolf hun er bekymret for. Det går fint med han.

- De andre sa vi skulle spørre deg om du har blitt slått?

- Jeg har fått juling, ja. Jeg har følt meg alene av og til. Hvis det er sykdom på vaktlaget, og det bare er assistenter jeg har sammen med meg. Som er redde.

- Kan du fortelle om en slik natt?

- Det er en stund siden. Da kom han. Flere av oss fikk juling. Han vred tommelen bak på en kollega. Han forsøkte alltid å få inn et spark, prøvde å skalle.

Vold: - Det er en stund siden nå. Flere av oss fikk juling. Han vred tommelen bak på en kollega. Det er tøft når det står på, minnes sykepleier Anne Cathrine Holten.

23.40: Telefonen ringer. Vi må snakke mer om voldsmannen senere.

En beboer bestiller vekking.

23.45: Hans står i døra med rullatoren.

- Klokka er kvart på 12, Hans. Du skal opp halv sju.

- Halv sju, ja, fint takk skal du ha, svarer Hans og går tilbake.

23.55: Nurket er våken og hun må få medisiner. Hun tygger tablettene, ingen svelges hele.

- Nå Madame, skal jeg hjelpe deg, sier Anne Cat og tar tak i beina og hjelper henne til sengs.

- Har jeg kjøpt billett?

Forfatteren er oppe.

- Nå må du legge deg og sove, klokka er 12, sier Anne Cat.

- Så du er den eneste som er fornuftig?

- Nei, du er fornuftig du også, sier hun.

- Har jeg kjøpt billett? lurer forfatteren.

- Nei, det blir ingen reising nå i natt. Når reisedagen kommer, skal alt være ordnet, forsikrer Anne Cat.

Medisin: - Det er veldig få som får sovemedisin. Det er lite medisinering generelt, forteller sykepleier på vakt, Anne Cathrine Holten.

- De er mye oppe. Jeg trodde de fikk sovemedisin?

- Det er veldig få som får sovemedisin. Det er lite medisinering generelt. Vi har en veldig dyktig tilsynslege. Hun er veldig bevisst, og trapper ned i stedet for opp.

- Skaper ikke det mer arbeid for dere?

- Hvis folk får sovemedisin øker fallfaren. De blir raskt fotlaus, det er mye verre enn at de er oppe om natta. Smertelindring derimot, er viktig at de får. Jeg synes det er rett at man prøver smertelindring før antipsykotiske medisiner, også på skjermet avdeling. Ofte er det rett og slett smerter som gjør at de utagerer, forklarer Anne Cat.

Hun tar en siste kikk på en av pasientene, og går tilbake til stuen.

Krevende pårørende

- Noen pårørende er krevende. Jeg tenker at de kanskje skulle blitt bedre informert på forhånd om hva de kan forvente, sier Anne Cat.

- Har du et eksempel på forventninger som ikke innfris?

- Dusjing er ett eksempel. Noen vil ikke dusje, eller vaske seg, eller rulle opp håret som de gjorde før. Da kan vi ikke tvinge dem. Det forstår ikke pårørende alltid. De som vil dusje, får dusje.

Anne Kat er på vakt. Uten at noen andre hører noe, så er hun inne hos Rudolf og sjekker igjen. Hun hørte en lyd.

- Du var i gang med å fortelle om voldsmannen som var her for en tid siden.

Det blir stille, ansiktet lukker seg.

- Avføring må jo fjernes. Dette var en jobb for to. Vi måtte ha ryggen mot døra, slik at vi kunne rømme ut, før slaget kom. Nei, men Hans, er du oppe igjen? Natta, nå, klokka er bare kvart over tolv. Du skal opp halv sju, ja.

Hans går, men Rudolf er våken.

- God natt, skatt!

Supersjarmiser

- Det er noen man knytter sterkere bånd til enn andre. Hun nikker mot skjermet avdeling.

- Gjengen innpå der er også noen supersjarmiser, samme hvor brautende de også kan være. Som én sa da jeg sa «god natt da, knuppen»: Ikke kall meg det, kall meg «elsklingen».

- Egentlig skulle alle hatt sånne små avdelinger som er skjermet. Jeg går en ny runde, sier Anne Cat.

Silje Klomstad Tillerli, som har jobbet på Byneset i 13 år, forteller:

- Noen av dem som bor i leilighetene her har heldøgns omsorg, og bor i sin egen leilighet. Det kan fungere veldig bra for mange. For andre kan det bli litt utrygt - det er ikke så veldig trygt med trygghetsalarm når de ikke skjønner hvordan de skal bruke den. Jeg ville ikke anbefalt mine besteforeldre å gjøre det.

00.45: Anne Cat står på vaskerommet og bretter tørre klær. Hun smiler.

- Da var tellekantene ordnet.

Ny runde: Anne Cathrine Holten er i gang med runde tre. Og så bretter hun det rene tøyet.

Anne Cat har jobbet på Byneset siden 2006. Hun jobber 100 prosent natt, det betyr 3,5 netter i uka i snitt. Hun sover et par timer før hun går på jobb klokka 22. Så sover hun nå hun kommer hjem, og står opp 12.

Siste fase av livet

- Jeg ble frarådet å begynne på sykehjem da jeg tok utdanningen. De sa det var for mye ansvar.

- Er det det?

- Du må ta mange avgjørelser selv. Det er mye som foregår. Vi har dem i siste fase av livet. De som kommer hit, blir sjelden bedre. Vi må gjøre det beste ut av de siste dagene. Det er mye komisk, og du må ha et godt lag med dem. Du merker godt hvis ansatte ikke har lag med brukerne. Da blir det uro og aggresjon.

- Alle er ikke like godt egnet?

- Nei.

01.10: - Nei, men hei, Hans! Klokka er bare ett. Du skal opp halv sju, ja. God natt!

Forfatteren er oppe. Han har lyst å drikke seg full.

Reprise: Hans er oppe. Igjen. - Natta, Hans. Vi skal vekke deg halv sju.

- Kom til senga, så snakker vi litt sammen, sier Anne Cat.

- Jeg synes det er så tragisk alt sammen. Det er så mye skit som selges, som ikke har noen verdi. Den veska for eksempel.

- Nå ligger du og er søvnløs på grunn av en dårlig veske, minner Anne Cat om.

- Men jeg har greie på vesker. Det er faen i helvete ikke så lett. Jeg har forstand på sånne ting. Du orker ikke hører på meg, lell.

01.30: - Hans har vært oppe. Han skal opp halv sju, smiler Silje.

01.50: Hans er oppe.

- Sitter dere ofte hos folk som skal dø?

- Ja. En periode var det dødsleie hver arbeidshelg, sier Silje Klomstad Tillerli.

- Hva gjør dere når de er døde?

- Vi lar dem ligge i to timer. Steller dem. Rydder rommet. Tenner lys, forteller Aase Ekremsæter.

- Hvordan er det å sitte med folk som skal dø?

- Det er rart og helt spesielt når de slokner. Når de er urolige, er det ubehagelig.

- Hvorfor er de urolige?

- Dødsangst. Du ser det på dem. Andre er helt rolige, da er det greit, sier Ekremsæter.

02.05: Hans er oppe igjen.

- Klokka er bare to, Hans! Du skal opp halv sju. Fint, vi skal sørge for det.

02.30: Anne Cat går på ny runde. Skjermet avdeling først.

- Se deg for, det er tiss på golvet der, advarer Anne Cat.

Hun ser beboeren som har vært ute og tisset, skyller, skifter bleie og hjelper vedkommende til sengs.

Beroligende: - Bare vent litt, så skal jeg hjelpe deg, sier Anne Cat med myk stemme. Ett minutt senere er alt i orden.

- God natt da, vennen!

Så henter hun bøtta og tua og vasker opp.

- Vaskerne skal ikke vaske urin, så det gjør vi. Avføring og blod, er også vårt område, sier sykepleieren.

02.55: - Hei Hans. Klokka er tre om natta. Da sier vi halv sju, vi da?

03.05: Anne Cat intervjues på video av Adressa om tre tips til en bedre eldreomsorg.

Se forfra med lyd
Klare råd: Mister jeg jobben, vet dere hvorfor, smiler Anne Cat til sine kolleger etter denne videoen, hvor hun gir sine tre råd for en bedre eldreomsorg i Trondheim.

Når hun er ferdig ser hun på kollegaene og ler:

- Mister jeg jobben, vet dere hvorfor.

03.40: Hans kommer til dørstokken og spør: Ka e klokka?

- Jeg tenker at jeg ikke har lyst å bli mye over 80, sier Anne Cat.

- Noen ganger spør jeg meg om vi forlenger livet, eller dødsleiet, legger hun til.

- Madame, jeg skal skifte på deg

04.45: Ny runde. En av beboerne er våken, og blaut. Hun vil opp og hun vil ikke bli skiftet på. Men roes ned av Anne Cats godsnakk og tiltaleform.

- Madame, jeg skal skifte på deg.

Favorittpålegg: Silje Klomstad Tillerli smører brødskiver. På kjøleskapet står det hvem som liker hvilket pålegg.

Forfatteren er oppe. Silje smører brødskiver. De er ferdig oppskåret.

Anne Cat kommer og henter rislunsj og saft for å gi Madame. 05.30 er hun ferdig, hun er fornøyd, Madame spiste nesten halvparten.

05.45: Hans kommer inn i stua.

- Gå på badet, du, så skal jeg stelle deg, sier Anne Cat, og det er ennå tre kvarter til klokka er halv sju.

Våkenatt: - Rudolf er en koselig kar. En god mann, fastslår Anne Cat. Natta er over og Rudolf har ikke sovet stort.

Nede har Rudolf stått opp. Han har fått to halve brødskiver med syltetøy og et glass jus og kaffe. Hendene dirrer, men han spiser selv, og har et lyst og humoristisk blikk.

- Du ser no korsen æ leve, med pledd, smiler han ned mot pleddet han har over de tynne lårene sine.

07.15: I hver sin stol sitter Rudolf og Hans og sover. Natta er over. Det er tid for å slappe av.

- Vi kaller det høydesyken. Når de kommer opp av senga, sovner de tvert, smiler Anne Cat.