Den gang som nå var dette havneløpet innenfor Brattøra lukket av bruer både i øst og vest og mot fjorden. Båtene kom seg likevel smidig ut og inn gjennom Ravnkloløpet, der jernbanen tidlig i 1880-årene var lagt over ei svingbru, som ga åpent løp for båtene når det trengtes.
Først da den bredsporete Dovrebanen kom i 1921, ble det fast bru over denne åpningen mot fjorden. I stedet ble ut- og innseiling lagt til Skansenløpet, der vippebrua sto ferdig i 1919.
Masteskog
På bildet fra 1906 er det mastefartøyene som dominerer, men midt i masteskogen ryker det fra en dampbåt. Det er D/S «Farmand» som i disse årene hadde sin faste kaiplass ved Nordre gates allmenning. «Farmand» var bygd ved Trondhjems Mek. Værksted (TMV) for Steinkjer Dampskibsselskab og gikk mellom Steinkjer og Trondheim fra 1905 til 1909, før den ble solgt sørpå og trafikkerte Oslofjorden under navnet «Svelvik» og «Juno» i mange år, siden i Nord-Norge under nye navn frem til 1961.
Den lyse brygga nærmest i bryggerekka tilhørte lenge kolonialgrossisten Holm & Co., mens den bortenfor var sild- og fiskelager for Edv. Wahl & Co., og den neste, mot allmenningen, var TMVs brygge med lager og utsalg av ulike produkter i støpejern.
Dampskip
Store dampskip og jekter til tross, et hovedmotiv på det gamle bildet er likevel robåten i forgrunnen. Dette var en av byens fløttmenn, som fast rodde sin lille skyssbåt frem og tilbake over Kanalen mellom Ravnkloa og Brattøra. Tradisjonen hadde oppstått under oppmudringen av Brattøra fra slutten av 1870-tallet. I de første årene var det helst arbeidere på anlegget som trengte skyss.
Men så snart Meråkerbanen åpnet i 1882, var det mest reisende med toget som ble fraktet til og fra. Ved å bruke fløttmannsbåten sparte man seg turen om bruene som var bygd over til Meråkerbanens og Rørosbanens stasjoner, henholdsvis Jernbanebrua (Meraakerbroen) og St. Olavs bro. Den siste var i 1882 bygd i forlengelsen av St. Olavs gate.
Med rivingen av denne brua i 1920, økte behovet for sjøverts atkomst til de vestre delene av Brattøra, og etterspørselen etter fløttmannen økte.
Fløttmenn som Anton Hansen, kalt «Ræk-Hansen» og Olaf Jensen eide flere robåter. En tredje kjent fløttmann var Martin «Liket», mens Odin Sødahl var en av de siste som drev denne transporten, som opphørte midt på 1960-tallet – før tradisjonen er ført videre av Kystlaget Trondhjem sommers tid fra tidlig i 1990-årene.