Vakker, reflektert, smart, veltalende. Man skulle tro hun var født til dette. Men la deg ikke lure. Hun er født et helt annet sted. Dessuten. Det e itjnå som kjæm tå sæ sjøl.

Skulle liksom et møte med Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik komme rekende på ei fjøl mens du er på dialogkonferanse med statsministeren? Skulle en invitasjon til Kronprinsens konferanse for unge ledertalenter tilfeldigvis dumpe ned i postkassa? Skulle det falle helt naturlig å tale selveste Hans Rotmo midt i mot, midt i Verdal, og sporenstreks havne på direktesendt Aktuelt?

Skulle hun være født til dette?

Nei. La gå at Fatima Almanea må ha fått utdelt et visst talent og et klokt hode fra Sjefen der oppe, om du vil kalle ham Gud eller Allah. Men man blir ikke født til slikt. Man jobber knallhardt. Man kan til og med kalles arbeidsnarkoman.

Verdalsveteran

– Velkommen til Verdal!

Ei ung jente med strålende smil og høstgul hijab har sittet med nesa langt nedi en notatbok i kafeen på Stiklestad. Nå kikker hun opp, lukker boka og spretter smilende opp. Dette er uten tvil vår kvinne. Hun viser effektivt vei forbi foajeens åpne peis til en komfortabel sofagruppe hvor hun de neste timene skal fortelle, gestikulere og le. Boble over av ung entusiasme. Og rett som det er fremstå som en klok kone full av gammel visdom.Fatima Almanea. Politiker. Samfunnsdebattant. Foredragsholder. Student.

Dager bøyd over jussbøkene, kvelder bøyd over kommunale sakspapirer. Helgefri? Joda, bortsett fra en deltidsjobb på biblioteket.

Ut fra en slik beskrivelse skulle man trodd hun nærmet seg, om ikke AFP-alder, så i hvert fall midtlivskrise.

I stedet møter vi en ungdommelig entusiasme nærmest hinsides normalitet. Ren energi, oppmagasinert gjennom 20 år.

Og hun bruker den godt. Vil så mye. Det er nok å ta tak i. Flyktningekatastrofer, kommunepolitikk, fremmedfrykt, terror. Selv i trivelige Trøndelag. Selv i Verdal.

Grå var min barndoms dal

Det var gode dager. Det var et helt annet sted i verden. Huset til bestefaren, der både morens og farens storfamilier en periode bodde og bestefaren dyrket sin grønnsakshobby på en liten jordlapp. En grønn oase i det skrinne ørkenlandskapet ved Basra, der til og med grønnfargen har sjatteringer av grått. Det var gode dager for faren, som var selvstendig næringsdrivende, for moren med jussutdanning. For fire små poder. Fatima størst, hadde skole, hadde venner.

Foto: Leif Arne Holme

Men det var ikke dette som skulle bli Fatimas liv. Det diktatorstyrte Irak ble stadig mer utrygt, og til slutt valgte far Hazzam å reise fra familien og legge ut på den farefulle ferden mot nord.

– Det var pappas offer, han ville finne ut av ting før vi kom etter, smiler Fatima trygt i sofaen i Verdal, der hun har selskap av en kjempestor pute som hun har lagt på fanget og stryker varsomt til minnene fra en arabisk barndom. Den gang hun, som barn flest, tilpasset seg situasjonen og slo seg til ro med at de med tiden ville møte pappa igjen. Ukene som gikk og som ble til to år, mens situasjonen gradvis ble verre. Hverdagen var fremdeles hverdag, men samtalene som ikke var ment for barneører, ble flere.

Og så blir alt forandret. En tidlig vintermorgen i mars 2003 blir Fatima og småsøsknene vekket av moren med beskjed om at bilen venter.

De må dra. Nå. Tre dager senere starter invasjonen av Irak.

Det var ikke så dramatisk som det høres ut, forsikrer hun. –Det ville vært helt annerledes dersom ikke pappa hadde vært der i andre enden. Vi skulle til noe, vi følte ikke at vi dro fra alt, sier Fatima og legger til: –Men det slo jo inn senere…

Åtte år, eldst i søskenflokken. Etter noen dager gikk det opp for Fatima at hun hadde reist fra ganske mye.

Sinnaungen

Noen forandringer er vanskeligere enn andre, noen kontraster større. De dro fra et grått ørkenlandskap i Basra til en liten grønn oase ved Trøndelagskysten. Rørvik, der alle snakket norsk og ungene hadde matpakke med seg på skolen. –Ingen forsto meg! Jeg hadde det kjempefælt den første tida, sier Fatima, før hun skynder seg å legge til at alt løsnet da det etter en måneds tid ble satt inn tolk. Men da hadde lille Fatima allerede rukket å bli Vikna barneskoles sinteste tredjeklassing.

Den første snøvinteren i Norge. - En spent gjeng tar på seg det de har av vintertøy og springer ut i snøen. Det var vanskelig å få oss inn igjen! Fra venstre: Fajer, Jassim, Fatima og Abdullah. Lille Omar har ennå ikke rukket å bli født.

Det er vanskelig å se for seg at denne spinkle unge kvinnen med det strålende smilet har slamret med dører, kastet ting i veggen og gått løs på andre barn.

Men sånn var det.

– Jeg var kjempefrustrert, ler Fatima. –Jeg forsto ikke leiken, og de andre ungene trodde jeg ikke ville være med.

Men så kom heldigvis sommerferien, og ungene tok seg av integreringen på ungers vis, med gjemsel og sisten og paradis i gata.

– Som vi levde den sommeren! Alle ungene var ute hele tida, og det var ingen tilrettelagte og organiserte ting som nå. Det var en veldig sunn oppvekst.

Igjen får hun dette anstrøket av klok gammel kone. En som forteller om en barndom på bygda fra en helt annen tid. Men en vakker tid, skal en tro smilet hennes. Og smilet til Fatima er lett å tro på.

– Å, vi levde vanvittig mye den sommeren!

Men nå er det høst. Og mens de store bjørkene på Stiklestad har sluppet sine knallgule blad til bakken og står nakne tilbake etter høstvindens herjinger, har Fatima tatt med seg høstfargen inn.

Hodet fullt av farger

– Du gjør jo en skikkelig «entrance» når du kommer i et rom med en fargerik hijab!

Fatima ler høyt. Hun har valgt det selv, hun er lei av å understreke det, men det er like fullt så viktig at hun poengterer det igjen: Hun har selv valgt å bære hijab. En dag i åttende på Verdalsøra ungdomsskole kom hun hjem fra skolen med følgende beskjed til foreldrene: «Vet dere hva, i morgen skal jeg begynne med hijab!»

Det ble ikke spesielt godt mottatt i heimen. Mor Soad syntes datteren ennå var for ung for en slik beslutning og forsøkte å snakke henne fra det. Men Fatima hadde bestemt seg.

– De trodde nok at jeg skulle gi meg på det etter hvert. Men jeg har holdt fast på valget, sier Fatima fornøyd i sin høstgule hijab. Én av mange altså. Moren husker med et lite hjertesukk tiden da alle datterens antrekk skulle kompletteres med matchende hodeplagg. For er man ung og fresh muslimsk kvinne med sans for estetikk, kan man fort ha et brukbart utvalg i skapet.

– Hm… det er mange. Kan det være 50, da? Jo, jeg tror det må være over 50!

Samt et mariusmønstret pannebånd hun trer utenpå om det skulle bli for kaldt på ørene.

Som regel går det imidlertid snarere ei kule varmt enn kaldt for Fatima. Dagene er travle, og de blir stadig travlere. Foredragene flere, henvendelsene mer mangfoldige, hun blir spurt om så mangt.

Pilegrimsreisen

En gang skal Fatima, som alle troende muslimer, ta pilegrimsreisen til Mekka. Men enn så lenge får det holde med turen til nærmeste moské i Levanger for å feire høytidene og få «godfølelsen». Når hun gjør alvor av å vende nesen mot Mekka, må hun være klar. Foreløpig får det være bra med pilegrimsleden fra svenskegrensa til Nidaros. Sju dager gikk hun leden, sammen med blant andre levangerprest Kjartan Bergsli og den svenske næringslivstoppen Anna Laurin. Og et filmteam. For det skal bli en dokumentar. Muligens er den allerede solgt til NRK.

Pilegrimstur: -Gjengen forserte 170 km til fots og 50 km med seilbåt til havs. En maraton og virkelig test på både den pykiske og fysiske utholdenheten. Veldig tøft!!! Fra venstre: Bjørn Ola Ramfjord Johansen, Marte Hallem, Fatima Almanea, Anna Laurin, Kjartan Bergslid.

– Det var utrolig artig! Ulikt noe jeg har gjort før. Vi gikk, syklet og seilte siste stykket inn fjorden til Trondheim. For og traska gjennom storm, for den nest siste dagen slo «Roar» inn!

Hun sitter her, i hjertet av norsk religionshistorie, på Stiklestad, eller «Stekstad», som hun kaller det, og forteller om pilegrimsreisen til Nidaros. Norges nasjonalhelligdom. Forteller på kav verdaling om sitt liv og sin arv. Fra Basra, Rørvik og mest av alt fra Verdal, hvor hun har bodd siden hun var 13. Forteller at hun virkelig trodde hun var helt integrert norsk-iraker og alt i orden.

Helt til Hans Rotmo fortalte en helt annen historie. Og hun ble jenta som tok til motmæle.

Egentlig er hun forferdelig lei av å snakke om sangtekster som beskriver folk som lopper og lus. Men hun skjønner at også det er blitt en del av hennes historie. Blogginnlegget som gjorde henne til en nasjonal debattant over natta.

«Jeg er en norsk muslim. Jeg er loppa du snakker om, jeg er lusa.… Jeg er nasjonen innen nasjonen, jeg er byllen du ønsker å fjerne».

– Jeg ble jo såret. Jeg har fått sånt tidligere også, men dette var jo fra en person som jeg ser opp til og som har vært veldig flink til å sparke oppover. Er du fra Verdal, så har du et forhold til Rotmo. Jeg kjente musikken hans, og jeg hører fremdeles på musikken hans. Det er jo kunst, og du skal ikke forakte kunsten. Musikken til Rotmo er like god, den sjø. Det e itjnå som kjæm tå sæ sjøl, veit du! Hehe.

Hun humrer litt, fornøyd med kommentaren. – Og musikken hans er jo en del av arven til Verdal, til Vømmøl.

– Føler du fremdeles at den er en del av din arv også, etter det som skjedde?

– Hm, det er jo en rift der. Jeg ser ikke like mye opp til ham som jeg gjorde.

Hun tygger litt på det, veier sine ord.

– Jeg er glad hans utspill ikke fikk stå uimotsagt. At jeg fikk nyansert det han hadde sagt og tydeliggjort det prinsipielle. At du snakker ikke om folk sånn, uavhengig av hvem det er. Det er dét jeg håper står igjen, at folk reagerer.

En hel nasjon reagerte. Mens hun trodde at oppmerksomheten ville begrense seg til Trønder-Avisa, tok det av nasjonalt, og plutselig satt hun hos Ole Torps Aktuelt, på direkten i beste sendetid.

Troll som truer

– Det skjedde så mye stort, så fort. Jeg var jo fortsatt lei meg, og samtidig skulle jeg håndtere alt dette. Og så var jeg jo usikker på meg sjøl, hvordan skal jeg klare det, hva er riktig å si. For det må jo ligge en tanke bak.

Det ligger alltid en tanke bak hos Fatima. Nettrollene er ikke like nøye på det. Det var noen av dem. Én var såpass konkret i truslene at hun valgte å anmelde.

– Hvordan oppleves det å bli truet på livet?

– Surrealistisk! Men det føltes ganske fjernt. En der nede i Oslo satt og skreiv, her i Verdal var det helt fredfullt. Men det bør jo ikke skje, derfor er det viktig å reagere. Kommentarfeltene er blitt et demokratisk problem.

– Opplever du mye av det nå som du er blitt en offentlig person?

– Veldig lite. Jeg kan reise til Oslo og være en offentlig figur der, men når jeg er her på Verdal, så er jeg Fatima og ikke noe annet. Hun ler en nesten litt beskjemmet latter. – Offentlig figur….. ka e no DET for noen ting?!

Shooting star

Ja, ka e no det… Det er ingen tvil om at hun er «up and coming» som det heter. Et politisk talent som vil gjøre det skarpt i Arbeiderpartiet. Politisk aktiv helt siden ungdomsskolen og dermed allerede veteran i AUF-sammenheng. Selv om hun ikke har ledet lokallaget, for som hun sier: –Det er helt bevisst, det er greit å gi andre muligheten til å kjenne på et ansvar og forvalte et ansvar. Og så kan jeg være med å være litt støttehjul og hjelpe til.

AUF-familien: - Dette er min politiske familie! Foto: Privat

– Du snakker som en gammel veteran?

– Nei, nja…. Kanskje i AUF-sammenheng, for jeg har jo vært med fra starten. Og etter noen år må du slippe til anna folk.

I stedet kumulerte altså verdalingene henne rett inn i «voksenpolitikken» i kommunestyret. Og det mumles om store forventninger. Selv påstår hun at hun har et veldig avslappet forhold til politisk karriere. Jusstudiet er nettopp påbegynt, og hun føler slett ikke at hun har «giftet seg med politikken» for all framtid.

– Jeg kan kanskje gjøre det godt i politikken, men samtidig kan jeg kanskje gjøre det enda bedre en annen plass. Jeg har jo lyst til å praktisere yrket mitt utenfor landets grenser etter hvert. Folkeretten synes jeg er veldig triggende.

– Strasbourg?

– Ja! Det hadde vært kjempeartig!

Men alt til sin tid. Ennå har hun slett ikke lyst til å flytte fra sitt kjære Verdal, ikke for studiene heller, det fikk bli fjernuniversitet.

– Jeg gjør jo så mye spennende her på Verdal! Jeg får lov til å sitte i kommunestyret, får lov til å lære så mye. Å skulle reise fra alt dette gjorde litt for vondt til at det kunne skje!

Dessuten er hun hjemmeboende og hjemmekjær, med tette bånd både til foreldrene og de fire søsknene.

Fatima og mamma. Mamma Soad er Fatimas store ledestjerne. Her på uteksamineringsfest ved Verdal vgs. - En stolt og fin kveld! Foto: Privat

– Men jeg kan jo fortsatt finne ut at jeg vil dra om noen år, om det blir for vanskelig å gjøre dette herfra.

– Og nå er hverdagen juss, politikk og bibliotek?

– Ja… Hehe, jeg er nok langt kjedeligere enn hva du hadde trodd!

– Nei, men veldig voksen!

– Ja, jeg har alltid vært veslevoksen, sjø, likte bedre å diskutere med mamma og pappa enn med de andre ungene.

– Hvordan tror du moren din vil beskrive deg?

– Hun ville vel sikkert sagt at jeg er flink. Men også at jeg er rotete og spontan og impulsiv. Og at jeg har et voldsomt temperament. Det tror jeg mamma ville sagt.

– Har du vært ordentlig sint etter perioden i tredje klasse?

– Ikke på den måten, det tror jeg aldri jeg vil oppleve igjen. Det var en veldig spesiell tilstand, det å ikke bli forstått. Jeg kan ofte bli sint, men misforstått blir jeg ikke lenger.

hilde.ostmoe@adresseavisen.no