– Men det er ikke bare eldre som trenger hjelp, jeg får telefoner fra ungdom som sier de vil gå en tur i marka, men som ikke vet hvor de skal gå, selv om de er født og oppvokst her, eller som synes dørstokken er så høy. Andre trenger noen å gå på kino med.

Hva gjør du da?

– Da sjekker jeg om jeg har noen som kan matche dem, og som har lyst på en kinotur. Ikke verre enn det.

Så Hemne Frivilligsentral er en datingsentral, det også?

– Niks dating so far, hehe, men det er mange eldre damer som ringer og sier de har behov for en kar, og da må jeg spørre «til hva da?» Og som regel har vi en vi kan sende ut. Vi har 65 registrerte frivillige, og det er sjelden vi får nei når vi ber dem stille opp. Hvis noen trenger hjelp til å strikke ei lusekofte, vet vi alltid om noen som sier, «ja, vet du hva, nå har jeg akkurat gått tom for håndarbeid.» Eller eldre som trenger hjelp til å handle, noen å prate med, til å skifte dekk, eller en ivrig bokleser som ser så dårlig at hun trenger noen til å lese for seg. Eller da vi i sommer trengte hjelp for at de på helsesenteret skulle komme seg til Syden.

Hvor dro dere?

– Til Maldivene, nærmere bestemt Fua Mulaku. De eldre hadde ordnet seg med pass, det er alltid passkontroll til og fra Syden, og jeg hadde på meg trangt flyvertinneutstyr. Kjøkkenet på helsesenteret serverte Sangria med og uten, men de touchet ikke uten, de ville ha med, og så kom ungene fra barnehagen for å leke i Bamseklubben. Vi fylte fotbadekarene med hvit strøsand så de kunne sitte med føttene på stranda, og mange hadde ankommet Syden i sekstitall-utstyret sitt og det var store solbriller og tropehjelmer og blomster i håret og musikk og paraplydrinker. Og så lakkerte vi tåneglene.

Og der var dere i to uker?

– Ja, da var vi i Syden i to timer før vi reiste hjem igjen. Det var helt topp! I februar reiser vi på en sånn behandlingstur, og da ordner vi med massører og palmesus og setter yuccapalmene inntil massasjebenken. Skjønner du?

Ja!

– Artighet. Trivsel. Litt galskap. Det er ingen grunn til at eldre og sjuke ikke skal ha det artig, sjøl om det kan være grå dager.

Du er litt gal sjøl?

– Jeg har ikke papir på det, men jeg er gal, det er galskapen som holder meg gående. Å lede frivillighetssentralen er en litt merkelig jobb, men det er en herlig jobb.

Hva handler den om, sånn egentlig?

– Livsglede, om å se folk, og i denne jobben blir jeg kjent med de rause folka. Det er jo sånn at pengeboka bestemmer mye hvilke liv vi skal leve, men er det rettferdig?

Nei.

– Du skal ikke måtte betale for å snakke med folk, vettu, eller føle deg trygg. Jeg har hørt noen si at de ikke har andre enn frivillighetssentralen, og de spør om vi kan ta nøklene deres og komme innom når det passer. Det skal ikke være sånn at du ikke får den velferden du trenger hvis du ikke har råd til å betale for den!

Hvem er de frivillige?

– Det er mange pensjonister, men også unge. I fjor hadde Sodin skole for første gang «Innsats for alle» som valgfag, og vi hjalp sju elever med å kartlegge behovet for hjelp. I høst tok 55 ungdommer dette som valgfag. Det kommer en ny generasjon som har skjønt dette med frivillighet: Vil du ha mer kjærlighet, gi kjærlighet. Vil du ha mer godhet, vær god. Vil du ha mer raushet, vær raus. Den dagen jeg havner på demensavdelinga, er jeg sikker på at det kommer noen og snakker skit med meg.

Det bor et par hundre personer på asylmottaket her oppe, noen av dem kan vel også brukes til et eller annet?

– Å ja. Noen er bilmekanikere, andre historikere, det er så mange ressurssterke som gjerne vil bidra. Problemet er at de ikke får jobbe, men vi kan bruke dem som frivillige. Her om dagen ringte ei jente som trengte hjelp før matteeksamen, og da kontaktet jeg en syrer som er utdannet matematiker. En annen er sjakkmester, og ham bruker vi som sjakklærer.

Hva driver du med når du ikke organiserer de frivillige i Hemne kommune?

– Da er jeg veldig mamma til tre barn og bestemor til ett barnebarn. Og så pusler jeg mye med kultur. Jeg synger, eller, jeg sang. Popstjernetida er forbi.

Jasså, du var popstjerne?

– Hehe, wannebee, kanskje, det var jo en million band på 80- og 90-tallet. Bandet vårt het Europa, ikke Europe, og vi spilte listepop som Roxette og Journay. Det var skinnjakke og hullete dongeribukse.

Nå ble du våt i øynene, ser jeg?

– Ja, jeg blir det, jeg har drevet med musikk hele mitt liv. Nå hører jeg mest norsk, på sånne som Ingebjørg Bratland og Lars Vaular.

Du er glad og har glimt i øyet. Ikke noe som irriterer deg?

– Jo! Bygdedyret! Og det finnes her også! Hvis noen klager på noen, så sier jeg at det kan de bare drite i, det gidder jeg ikke høre på. Men du, du må få med at denne benken har vi fått av Røde Kors. Den heter Samtalebenken. Og den funker!