Tidlig tirsdag morgen 19. november 1940: Over åsene mot øst gråner det svakt av dag. Men grantrærne i lia ned mot Riksvei 50 og jernbanelinja står ennå i mørke. Ved sagbruket på Hell er arbeidsdagen såvidt i gang. Eldste sønn i familien Hoås har parkert sykkelen og er på vei til sine faste oppgaver da noen stopper ham for å fortelle om jernbaneulykken i Hommelvik.

Se filmen om ulykken

Lokaltoget fra Meråker har nettopp kollidert med et arbeidstog fra Trondheim til Værnes.

Stresset av tyskere

– Faren og broren min var med i toget. Var noen av dem skadet? Jeg kastet meg på sykkelen. Jeg måtte ha svar.

Sterke minner: Ivar Hoås (95) er tilbake på ulykkesstedet 75 år etterpå. 19. november 1940 syklet han fra Hell til Hommelvik, men fant han verken faren eller broren.

Ivar Hoås husker ikke lenger hvor lang tid turen tok, men våt snø gjorde bakken oppover Gevingåsen ekstra tung. Synet som møtte 20-åringen på ulykkesstedet overgikk hans villeste fantasier.

– Det var som en slagmark, sier han.

Ennå husker 95-åringen fortvilelsen, uvirkelighetsfølelsen og stillheten mens han trasket rundt og lette utenfor og inni de smadrede jernbanevognene.

Ingen stoppet ham. Ingen spurte hva han gjorde. Han visste bare at faren og broren hadde tatt toget fra Hell stasjon tidlig samme morgen. Hva hadde skjedd?

Da Ivar kom fram til kollisjonsstedet, var alle skadde fraktet vekk. Stille gikk han omkring og lette. Under en presenning fant han flere døde, men ingen han dro kjensel på. Mellom jernskrap og blodflekker så han også sporene etter andre reisende: strikketøy, barnesko og henslengte klesplagg. Samt brorens ene skisko, tilgriset og fæl.

Katastrofeområde: Slik så det ut da Ivar Hoås kom fram for å lete etter faren Anton og broren Per. Dette bildet er et av de første som ble tatt etter kollisjonen mellom lokaltoget fra Kopperå og et arbeidstog fra Trondeheim. Foto: Schrøder

– Brått begynte jeg å tenke på mor. Hva skulle jeg si til henne? Da kom tårene, forteller Ivar.

Arbeidstoget fra Trondheim skulle ha ventet ved Hommelvik stasjon til toget nordfra passerte, men en serie uhell og misforståelser førte til at det tunge damplokomotivet med ti vogner på slep startet for tidlig. Mørke skyer og snøslaps gjorde sikten minimal. Lyset fra bygninger og tog var blendet. Trolig var også den unge trafikkavvikleren på stasjonen sterkt stresset av hissige tyske soldater som forlangte å få toget med 500 anleggsarbeidere fortest mulig av gårde til Værnes.

Kollisjonen var uunngåelig. Kl. 8.04, i svingen like nord for stasjonen, smalt det.

Det tunge lokomotivet braste rett gjennom motorvogna fra Meråker og stoppet først langt inne i neste vogn. 90 meter av skinnegangen ble revet opp.

Ambulanser og helsepersonell ble raskt rekvirert. Flere av de skadde ble først tatt inn i husene i nabolaget før de ble kjørt til sykehusene i Trondheim.

Far og bror levde

Ivar Hoås møter oss i huset sitt, like ved barndomshjemmet Haugtrøa på Hell, sammen med kona Halldis, to brødre og en nevø. Praten om togdramaet novembermorgenen for 75 år siden er lavmælt, uten store ord og fakter. Familien har aldri snakket noe særlig om ulykken. Men at ventetida var vond, særlig for moren, husker både Ivar og lillebror Jan. Som i ørske gikk hun omkring mens tårene trillet.

Først dagen etter ulykken fikk familien vite at faren var i live, men skadet og på sykehus i Trondheim. Broren, Per, visste ingen noe om. Ennå tre dager gikk før gladmeldingen kom om at også han levde. 15-åringen hadde havnet på tyskernes eget lasarett, i øverste etasje ved Røde Kors-sykehuset. Han hadde store bruddskader, men var under kyndig behandling.

– Da mor forsto at også Per levde, gråt hun av glede, forteller Ivar. Selv måtte han tilbake på jobb rett etter opplevelsene på ulykkesstedet. Ingen snakket om krisepsykiatri den gangen.

Husker tilbake: Ivar og Per Hoås har nesten ikke pratet om den dramatiske togulykken som nær kostet Per og faren Anton livet. – Ingen har spurt oss, derfor har vi heller ikke snakket så mye om det som skjedde, sier Per som var bare 15 år.

Per Hoås (90), hopptalentet i familien, hadde lenge gledet seg til de nye hoppskiene. Allerede i tiårsalderen strakk han seg ned mot 50-metersmerket i hoppbakken i Julåsen i Lånke. Ekspertene mente at han fortjente bedre hoppski.

Per husker ennå starten på togturen. Han satt i den fremste vogna, på en benk på skrå foran faren som hadde fått plass sammen med en gammel kjenning fra Meråker.

– Konduktøren sjekket billettene våre like etter Muruvik. Kort etter at han hadde gått inn til togføreren, glimtet det brått i et sterkt lys på begge sider av døra. Så er alt av minner borte.

Det neste Per husker er fra et hus. Han ligger på et gulv. Distriktslegen snakker til ham og spør om han har vondt.

– Jeg greide ikke å svare, men nikket ned mot venstre hofte. Jeg hadde forferdelige smerter.

Syketransport på lastebil

Trolig virket Per mer død enn levende da han ble båret inn i et av husene ved ulykkesstedet. Men legen oppdaget at han hadde puls. To tyske soldater fikk beskjed om å frakte gutten fortest mulig til sykehus i Trondheim. Transporten foregikk på et lasteplan.

– Jeg våknet til i hver hump og kjente smertene, men var nok mest i svime. Da jeg omsider våknet for alvor, lignet jeg en blekksprut, med fota og hender hengt opp i et underlig stativ. Flere kroppsdeler var gipset. Hofta var knust. En arm og noen ribbein var brukket. Indre blødninger var også oppdaget, forteller Per.

Familiebilde: Pauline og Anton Hoås og deres fem sønner hos fotografen et par år etter jernbaneulykken som nær kostet to av dem livet. Bak fra venstre: Per, Ivar, Arne og Ragnar. Mellom foreldrene: lillebroren Jan. Foto: Privat

Nokså snart begynte 15-åringen å etterlyse faren, men ingen kunne svare. Etter noen dager kom en NSB-ansatt, som kjente familien, på besøk. Slik fikk han vite at også faren levde. Andre besøk hadde han ikke. Det tyske lasarettet var stengt for vanlige folk. Men unggutten fra Hell klaget ikke. Først på julaften, fem uker etter ulykken, møtte han familien sin igjen. Da ble han sendt hjem med en stokk å støtte seg til.

– På lasarettet behandlet de meg som maskot. Alle var veldig snille, sier han.

– Og som avskjedsgave fikk du to esker med juletrekuler i forskjellige farger. Noen var formet som hunder, husker lillebror Jan. Han har jobbet mye med minnestoffet fra jernbaneulykken i 1940. Blant annet som lokalhistoriker for Lånke.

Avisstoff: Togtragadien i Hommelvik preget Adresseavisens førstesider i flere dager. Tallet på antall drepte økte i løpet av dagene som fulgte. I samtiden merket mange seg at at avisen fremhevet at ingen på arbeidstoget fra Trondheim til Værnes var drept.

Ifølge offisielle tall omkom 22 sivile i togsammenstøtet 19. november 1940, men Jan Hoås mener at det riktige tallet er 24. I tillegg ble ca 45 andre påført større og mindre skader. NSB hadde ikke vært utsatt for verre ulykker så langt i historien. Minst to tyske soldater omkom trolig også, men noen tall på tyske døde er aldri oppgitt.

Alle drepte satt i toget fra Meråker. Passasjerene i motorvogna ble ekstra hardt rammet. Bare to overlevde, det var far og sønn, Anton og Per Hoås fra Hell. At noen i denne vogna i det hele tatt kom fra kollisjonen med livet i behold, betegnes som litt av et mirakel. Bildene fra ulykkesstedet viser at motorvogna er fullstendig smadret under det kompakte damplokomotivet.

Rakk akkurat toget

Iver Aamo fra Meråker satt også i den første vogna, ved siden av Anton Hoås fra Hell. De var gamle kjente og begynte straks å prate. Iver var snekker i NSB og tok nesten daglig første tog fra Kopperå. Denne morgenen hadde han forsovet seg og måtte løpe for å rekke toget.

– Flere hadde sett at han hoppet på i fart, forteller barna, Arne Aamo (87) og Alma Løveng (86), fra hver sin side av Arnes kjøkkenbord i Meråker.

Husker mye: Ulykkesdagen for 75 år siden tilbrakte søsknene Arne Aamo og Alma Løveng store deler av dagen på venterommet ved Meråker stasjon, mens moren ventet inne på kontoret. Langt på dag fikk de vite at faren Iver Aamo var blant de døde. Moren ville se ham, men det var visst ikke noe å se. Bildet er tatt hjemme hos Arne i Meråker.

Da moren vekket dem litt senere samme morgen, var hun ennå litt bekymret for om faren nådde toget i tide.

– Vi vet ikke hvordan mamma fikk vite om ulykken. Kanskje hørte hun om kollisjonen på radio eller via telefon, sier Alma.

Verken hun eller broren, som da var 11 og 12 år gamle, gikk til skolen denne dagen. I stedet fulgte de moren til jernbanestasjonen. Der ble barna sittende på venterommet, mens moren var inne på kontoret. Timene gikk, og først langt på dag kom meldingen om at faren var blant de døde.

Hedersplass: Bildet av faren Iver Aamo i jernbaneuniform har hedersplassen i stua til Arne Aamo i Meråker. Han var 12 og søsteren Alma 11 år da han døde.

– Mamma spurte om hun fikk se ham, men det var visst ingenting å se, forteller Alma.

Hjemme ble de tre tatt imot av en omsorgsfull nabo som også var varslet om ulykken.

– Omsorgen i lokalmiljøet i dagene og ukene som fulgte var enestående. Gjennom hele oppveksten ble vi godt ivaretatt av alle i bygda, understreker de to søsknene.

De mistet også en onkel i ulykken. En annen onkel og et søskenbarn overlevde med mindre skader.

Stor fellesbegravelse

Flere andre familier i Meråker mistet sine kjære i togkollisjonen. En stor fellesbegravelse for ni av de omkomne foregikk fra en fullsatt Meråker kirke 27. november 1940. Senere ble to andre, som døde under og etter ulykken, gravlagt samme sted.

Mange sørgende: Svært mange møtte fram til den store fellesbegravelsen i Meråker kirke for ni av de omkomne fra jernbaneulykken i Hommelvik. Ikke alle fikk plass i krken. Dette motivet, som er satt sammen av tre bilder, er fra kirkegården. Foto: Schrøder/Meråker historielag

Søsknene husker ikke stort fra begravelsen. Men Arne har ett sterkt minne:

– Da vi kom ut av kirken, sto et æreskompani av tyske soldater med hevede geværer langs veien til gravplassen. Også tyskerne ville hedre de døde, sier han.

Ivar, lillebroren til Arne og Alma, fylte fem år få dager etter farens død. Det viste seg at faren hadde sørget for bursdagspresanger til minstebarnet i god tid: To hvitmalte trehester og en blå kjerre, som faren selv hadde laget, ble overrakt til femåringen. Faren hadde også kjøpt en lekebil.

– Pappa var veldig snill. Han fulgte oss alltid til sengs om kvelden og passet på at vi ba kveldsbønn, sier Arne.

Senere giftet moren seg på nytt, og barna fikk en stefar som de ble svært glad i. Etter flere år fikk de også en halvsøster.

Sterkt minnesmerke: Gravstøttene til elleve av de omkomne fra jernbaneulykken i Hommelvik står på en lang rekke på kirkegården i Meråker. Nærmest sees gravstøtten til brødrene Bjarne Ingolf og Peder Konrad Trøan, som begge mistet livet i ulykken.

I Meråker regnes jernbaneulykken 19. november 1940 som en sentral hendelse i bygdas historie. 11 gravsteiner på en lang rekke på kirkegården er et tydelig minnesmerke i seg selv. Hoås-familien på Hell har ikke inntrykk av at minnet om tragedien er like godt bevart lenger nedover i dalen, på Hell og i Hommelvik. Gravene er spredd på flere kirkegårder.

Glemt tragedie

– Det virker nesten som om ulykken er glemt. Kanskje tragedien ble overskygget av andre hendelser i krigsårene som fulgte. Først i 2012, etter initiativ fra en lokal ildsjel, kom det omsider opp en minneplakett på ulykkesstedet der så mange mistet livet, forteller Per Hoås.

Lappet sammen: Per Hoås fotografert på snøføre vinteren etter togulykken. Han prøvde seg i hoppbakken igjen, men ble aldri noen storhopper. Skadene og smertene i kroppen var for store. Foto: Privat

Selv ble han merket for livet. Store arr er ennå synlige flere steder på kroppen. Da barna hans var små, kikket de på arrene og fikk vite litt om togkollisjonen som kunne ha drept både faren og bestefaren. Men Pers egne barnebarn har først i det siste fått høre om dramaet for 75 år siden.

– Ingen har spurt noe særlig, derfor har vi heller ikke snakket om ulykken, sier Per, som måtte vente på nye hoppski. Pengene som faren hadde med på Trondheims-turen forsvant i kaoset etter sammenstøtet.

Etterpå ble det snakket om at flere av de døde og skadde ble ranet for verdier like etter kollisjonen.

Etter at knuste bein vokste sammen, kom Per seg opp i hoppbakken igjen, men noen storhopper ble han ikke. Smertene satt lenge i kroppen og har vel egentlig aldri helt forsvunnet. Noe grodde også feil sammen. Derfor måtte han gjennom nye operasjoner.

På tampen av krigen dro Per til Sverige og tok videreutdanning i bilmekanikerfag. Han hadde startet som lærling i et bilverksted før ulykken rammet. Tilbake på Hell startet han egen virksomhet som utviklet seg til selskapet Hoåsbuss AS Hell. Storebror Ivar jobbet også i selskapet og ble etter hvert en svært populær skolebussjåfør.

Faren deres, Anton, ble verst skadet i ansiktet, men også han ble lappet sammen og kom seg i jobb på jernbanen, som ble arbeidsplassen hans livet ut.

Liker ikke togreiser

Verken Per eller Ivar kan huske at de har hatt psykiske plager etter ulykken. Ingen traumer. Ingen mareritt. Ingen søvnløse netter. Alle i familien var opptatt av å komme seg fort videre i livene sine. Men Per er ærlig på at han ikke liker å reise med tog. Mange togturer er det heller ikke blitt.

– En gang tok jeg toget til Trondheim. Straks jeg entret kupeen, kjente jeg et sterkt ubehag.

Merket for livet: Per Hoås (90) var 15 år og på vei til Trondheim for å kjøpe nye hoppski da toget han satt i kollidete med et annet tog i Hommelvik 19. 11. 1940. Faren var også med. Både far og sønn overlevde, sannsynligvis som de eneste i sin vogn.

Ennå har Per Hoås togbilletten fra den fatale togturen 19. november 1940 i behold, den lå godt beskyttet i innerlomma på jakken han hadde på.

Returdelen er aldri benyttet.

Per har ikke hatt lyst på flere togreiser.