Denne saken ble publisert første gang i desember 2015.
Martins historie. En liten gutt i Trondheim har ennå ikke opplevd sin første bursdag da foreldrene skiller lag. Martin blir med pappa, som jobber hardt for å få endene til å møtes. Men snart blir hverdagen for vanskelig for alenefaren, rusen blir et fristed han tyr til stadig oftere. Det blir enda vanskeligere å ta vare på en liten sønn. Etter noen år begynner en fremmed dame iblant å komme innom for å se hvordan det går med de to.
Og så – så blir verden en annen for Martin.
Oppbruddet
Martin Aleksander Mollan Langnes sitter i en skinnstol i ei stue på en gård på Tiller sammen med de som bor her på gården. Henrik og Eli Tiller er foreldrene hans, men han kjente dem ikke før han var nesten åtte. Og ikke de ham.
Martin var en av mange unge som har så vanskelige hjemmeforhold at de trenger et nytt hjem å vokse opp i. I dag har Bufetat 66 familiehjem i Midt-Norge. Av barna som er plassert i familiehjem er de aller fleste, 90 prosent, over tolv år.
Når Martin er fem år gammel, er farens rusproblemer blitt så store at han ikke klarer å ta seg av sønnen, og selv om farmor og farfar er til stor støtte for den lille familien, er ikke hverdagen trygg nok for en liten gutt. Denne helga har han vært på mamma-helg, og når helga er over, skal han ikke tilbake til pappa, men til en annen familie som han har vært på besøk hos én gang før.
– Vi kjørte den vanlige veien hjemover, men plutselig svingte mamma til venstre der vi skulle kjørt rett fram. Da skjønte jeg at det var noe som ikke stemte.
Han husker det tindrende klart, hvordan han ble satt av hos en fremmed familie, at mora dro, og han var igjen. Her. Ikke hos pappa.
– Det var jo ingen plass i verden jeg heller ville være enn hjemme hos pappa. Jeg så jo veldig opp til ham og hadde det jo bra, selv om han sleit.
Martin forteller med stødig stemme fra skinnstolen i stua på Tiller. En ressurssterk ung mann som har en trygghet med seg i livet. Men det er en trygghet som måtte bygges på nytt, helt fra bunnen av. Det tar lang tid å reparere en grunnleggende utrygghet hos et lite barn.
– Når du er fem år gammel, og dette plutselig skjer uten at du vet hvorfor … Det gikk veldig innpå meg. Det er ingen gode minner, sier Martin. Han forteller helt nøytralt om det å være en femåring med mange spørsmål og ingen svar. Hvordan han tenkte: «Nå skal jeg finne ut hvorfor det er sånn».
Han fant det ikke ut.
Martin bodde to år i fosterhjem, før han på nytt måtte flytte. Denne gangen til et beredskapshjem på Orkanger, midlertidig, mens de lette etter et nytt varig hjem til ham.
I Bufetat region Midt-Norge bor 59 ungdommer i dag i statlige familiehjem. Seks nye barn vil bli plassert i løpet av de kommende ukene. 38 prosent kommer fra institusjon og 36 prosent fra ordinære fosterhjem. De resterende er plassert uten noen forutgående tiltak eller tiltakene er fra lengre tid tilbake enn ett år.
Og så, en sensommerdag, kommer en bil opp bakken til gården.
– Jeg hadde gledet meg veldig mye, var jo spent, sånn som små unger er når noe stort skal skje, sier Martin. Han minnes godt denne dagen, hvor han hadde vært så spent at han hadde våknet altfor tidlig. Bilen som endelig kommer kjørende opp bakken.
– Det kom en Transporter, med en hel familie. Jeg fikk hilse på alle, Åshild og Lars Håvard, og disse to her, sier han og smiler over bordet til de to som sitter og hører på. De som skulle bli familien hans.
De to som sa til sjuåringen: Hos oss skal du bo helt til du blir voksen.
Og sjuåringen som tenkte: Ja.
13. august 2003 fikk Martin en ny familie.
En han kunne beholde. Og som ville beholde ham.
Tolv års kjærlighet
De har hverandre ennå. Selv om Lars Håvard og Åshild, sju og fem år eldre enn Martin, har flyttet ut i voksenlivet for flere år siden. Og selv om Martin selv er blitt en utflyttet 20-åring som dermed ikke lenger har status som fosterbarn, har de hverandre.
Les også: Stort behov for fosterhjem
Det er derfor vi sitter her i stua sammen med dem, for å høre Martins historie, deres felles historie, om hvordan en dårlig start på livet likevel kan få en lykkelig fortsettelse. Dersom forholdene ligger til rette for det. Og noen tar jobben. Martins nye hjem hos Eli og Henrik var ikke et kommunalt fosterhjem, men et statlig familiehjem.
I motsetning til i et fosterhjem har en voksen i et familiehjem foreldrerollen som en betalt jobb fordi barnet har behov for ekstra oppfølging. I 2014 var ungdommenes oppholdstid i familiehjemmene i snitt 2,5 år. Bufetat region Midt-Norge har årlig behov for 15-20 nye familiehjem.
Henrik og Eli tenkte lenge, i to år, før de bestemte seg. For selv om det kunne være en fin attåtnæring til gårdsdrifta, var det også et stort ansvar og en stor endring å få et nytt barn i huset. Et barn som ville bli husets minstegutt og lillebror til deres egne to barn.
– I barnevernet sa de at det var en fordel at fosterbarnet ikke var jevngammelt med ungene våre. Lars Håvard og Åshild var veldig positive til å få en ny gutt i huset, men vi fant ut at det var best å vente til de ble litt større, sier Henrik.
Det var Eli som bremset lengst. Hun var midt i en lærerutdanning og tenkte mye over ansvaret.
– Du får jo ikke bare en unge, du skal ha familien til ungen også. Og det er jo liksom ikke noe du bare kan angre på og ombestemme deg uten videre.
– Det er vel ikke akkurat seksti dagers åpent kjøp, nei, kommenterer Martin tørt fra andre siden av bordet. Det flires over kaffekoppene. Det ble langtfra seksti dager, det ble tolv år med oppturer og nedturer, krangel og kjærlighet.
Den usynlige gutten
13. august 2003 startet Martin sitt nye liv. Mens de andre ungene begynte på skolen etter sommerferien, var det ikke bare ny skole for Martin, men nytt hus, ny familie, alt var nytt. Og den nye gutten tilpasset seg omgivelsene, gled stille og rolig inn i familien, gjorde ikke noe utav seg. Ja, bortsett fra da han for første gang var med på en av familiens søndagsbilturer. Konseptet var å pakke med seg mat og kaffe og kjøre rundt på måfå, mens ungene i baksetet fikk velge om de skal svinge til høyre og venstre.
– Martin ble verre og verre i baksetet, og til slutt så raste han. Vi tenkte jo ikke tanken at dette skulle være farlig. Men en biltur uten å vite hvor han skulle, det var sikkert veldig utrygt, sier Eli og rister på hodet.
– Vi plumpet uti med alle fire beina!
Martin selv er usikker på om det var femåringens biltur vekk fra faren som kom fram i ham, men han husker hvor skeptisk han var da de nektet å si hvor de skulle hen. Hva ville de egentlig med det?
Men det gikk bra, de kom jo hjem til seg selv igjen.
Hjem til seg selv.
Kampene begynner
Et års tid var han en usynlig liten gutt som fulgte rutinene, protesterte aldri, gråt aldri, selv når han slo seg. Så begynte jobben.
Dette er Martin, åtte år: Martin går på skolen, han er lærenem, men har maur i rumpa. Mange urolige maur. Det er en kamp for å få ham til å gjøre lekser. Henrik må nærmest lenke ham fast til leksebordet.
– Jeg har flira mye av det seinere, Henrik skulle nesten hatt premie for den jobben der, humrer Martin.
Også Eli og Henrik minnes at den lynskarpe guttungen gjorde alt han kunne for å slippe unna. Men Martin fikk en flink lærer som skjønte hva han trengte for å ta imot lærdom. Nemlig utrolig faste rammer. På skolen og hjemme.
Han slapp ikke unna. Heldigvis for Martin.
– Det kommer tydeligvis noe godt ut av diktatur, er Martins tørre kommentar.
Bufetat følger også opp skole og lærere, som er en veldig viktig faktor for å lykkes. – De som lykkes i skolen, er de som også lykkes i resten av livet. Skolen har vært en suksessfaktor for Martin, sier rådgiver i Bufetat, Bente Skaråsen, som har fulgt Martin de siste fem–seks årene.
Men Eli og Henrik minnes noe annet også fra de første årene, da Martin etterhvert ble mer husvarm.
– Da begynte det han sleit med å komme til overflata. Da begynte kampene, forteller Henrik.
Det var han som var den lønnede fosterforelderen av de to, og han som fikk ta støyten i tida som fulgte. Tida da Martin nærmest daglig la opp til krangel og ufred. Hadde uro i sinnet, uro i kroppen.
– Da det kom, var det på med joggesko, og så tok vi to oss en joggerunde.
– Kjempefrivillig, hver gang, kommenterer Martin tørt. Men han fikk løpt av seg uroen, og etterpå var han gjerne blid som en sol. Men denne perioden var det en heldøgnsjobb å være far.
– Martin kunne få føyker hvor hender og føtter gikk ukontrollert. Da var det bare å ta ham på fanget og holde ham fast til han ble rolig. Jeg husker en gang jeg satt og blåholdt ham i halvannen time. Da tenkte jeg «Hva i all verden er det jeg har gitt meg ut på!»
Men rådet fra Bufetat var klart, være konsekvent, stå løpet ut. Det var bare å holde ut.
Og etter hvert ble føykene færre og kortere, og til slutt gikk det helt over.
Fosterforeldre må gjennomgå et opplæringskurs i det å være fosterforelder (PRIDE) som skal hjelpe dem til å gi fosterbarnet en trygg base og handlekraft til å takle de utfordringene som måtte komme, blant annet i forhold til egne barn, familietilhørighet og samarbeid med barnets biologiske familie.
Familie for hverandre
Henrik og Eli anser seg som heldige, både i forhold til samarbeidet med Martins biologiske familie, og samholdet i egne rekker etter at yngstemann kom i hus. Martin minstemann.
– Åshild og Lars Håvard har alltid vært inkluderende og tatt seg av meg, sier Martin. – Men, hehe, jeg var jo god til å terge, og litt kom jo i retur. Åshild prøvde å få meg flau og Lars Håvard prøvde å få meg sint, forteller han.
Et søskenforhold akkurat som det skal være. Ferdig snakka.
Og så har han jo hatt sin biologiske familie. Far, mor, to sett besteforeldre. Særlig farmor og farfar har vært et ankerfeste i alle årene, både for Martin og faren hans.
– De tok seg av pappa også da han sleit. De stilte opp, hjalp ham å flytte, skaffa møbler, handla mat. Det har vært mange søndagsmiddager med farmor og farfar, pappa og oldemor. Vi har alltid hatt et veldig godt forhold og har det ennå.
Mora er det lenge siden Martin har hatt kontakt med, men faren var han nær helt til det siste.
Martin og pappa
– Pappa var en mann med stolthet. Jeg er ganske jålete, bruker mye tid på badet. Men ifølge farmor var pappa verre enn meg!
Martin fremstår ganske riktig som en ung mann som ikke overlater utseendet til tilfeldighetene, så kanskje har han det fra faren.
– Det skulle være ordentlig, det var han alltid nøye på. Selv om det jo er en vanskelig fasade å holde på når du er rusmisbruker. Vi dro aldri på billigplasser for å kjøpe skjorte til jul, minnes Martin.
Og nå er pappa død. For to og et halvt år siden kom telefonen som han visste kunne komme, men som likevel var vanskelig å fatte.
Det er 17. mai 2013. Martin har feiret på forsamlingshuset på Tiller, besøkt farmor og farfar, og derfra dratt videre til besøkshjemmet hos Brynhild i Klæbu. Det er der han sitter på loftet og spiller gitar for seg sjøl når farmor ringer. Hun spør om han sitter godt. Og så forteller hun det. At faren hans er død. Overdose. Point of no return.
– Da raste det sammen. Det er jo faren din som plutselig har gått bort.
Det tok en times tid før han fikk samlet seg. Kjent på egen sorg. Sorgen til farmor og farfar. Men så må man mobilisere. Komme seg gjennom begravelsen, hvor han holdt en tale til faren sin. Og så. Verden går videre.
Martin, 20 år, er blitt voksen.
Fosterfar Henrik er ikke lenger statlig «ansatt som far», de to siste årene med kommunalt ettervern var over da Martin nylig hadde sin runddag.
Martin i dag. Går på skole, førsteåret på it-støttet bedriftsutvikling på Hist. Jobber hver dag etter skolen, i Mojob, hvor han nå er blitt prosjektleder. En ambisiøs ung mann.
– Jeg er ambisiøs i forhold til hva jeg ønsker videre. Jeg har lyst til å prøve å få til noe og tror at jeg kan nå langt, hvis jeg vil. Jeg drømmer ikke om jetset-livet, men noe jeg brenner for, gjerne gründervirksomhet. Starte en plass og jobbe meg oppover, og det føler jeg at jeg allerede har begynt med i Mojob.
Men i helgene har han fri. Han må jo ha tid til kjæresten også. Vilde, som han har vært sammen med et år allerede.
– Vilde betyr ubeskrivelig mye for meg. Svært gode venner betyr også veldig mye, sier Martin.
For øyeblikket har studier, militæret og jobb spredt vennekretsen, men de holder fortsatt sammen som de alltid har gjort, noe Martin er takknemlig for.
Martin i dag trener. Holder seg i form. Har flytta for seg sjøl. Men.
– Det er fortsatt heimen min dette, sier Martin.
– Du har jo bred erfaring med det å være sønn, men har du tenkt på det med å være far?
– Veldig, veldig, veldig mye. Jeg bestemte meg veldig tidlig, sikkert allerede i seksårsalderen, for at jeg skal bli verdens beste far. Jeg vet hvordan det er når foreldrene ikke klarer å stille opp, og jeg ønsker ikke at mine unger skal gå gjennom det samme. Det skal aldri skje. Familie er noe som er veldig viktig for meg. Den dagen jeg får en sønn eller datter, vil jeg vie livet mitt til ungen, det er det ingen tvil om heller.
– Da er det din tur til å lenke sønnen fast i leksepulten ...?
– Ja, får jeg en sønn som er lik meg sjøl, da vet jeg akkurat hva jeg skal gjøre! Følge bruksanvisningen til Henrik!
– Hehe, du kan alle triksene nå, sier Henrik godmodig, og legger til: – Martin har vært her i over tolv år, så han er jo en av familien, om vi vil eller ikke, smiler han.
Og snart er det jul, med sølvtøy, finservise, egenprodusert ribbe og alt som hører med. For alle sammen.
– Jeg skal ha unger sjøl, før jeg slutter å feire julaften her med dere!
Tolv år er lang tid i et ungt liv.
– Det er nok ingen som kjenner meg så godt som dere gjør, sier Martin.
En voksen kar som sitter i sofaen med en kopp kaffe som er blitt kald. På veggen bak ham henger bryllupsbildet. Eli og Henrik. Konfirmasjonsbildene. Lars Håvard. Åshild. Martin.
En familiehistorie.
hilde.ostmoe@adresseavisen.no