Nei, nei, nei, roper journalistens toåring på spørsmål om hun vil ha kaviar eller leverpostei på brødskiva. Hun peker bort på de knuste restene av et svært pepperkakehjerte, som ligger spredt utover golvet etter at det falt i bakken for et par dager siden.
Mens hun sitter på golvet og dytter i seg det søte, seige bakverket med ruskete melis til frokost, finner jeg en pakke ferdigskjært hvitost og slenger ei skive på et stykke loff. På pakningen lyser det opp en vakker blond, tilsynelatende kjernesunn, kvinne med et bredt Colgate-smil. Synnøve Finden-logoen er krympet og plassert nede i hjørnet. Det er ei ny dame «in town»!
Berit Nordstrand.
Som siste tilskudd i en serie av sunne hverdagsprodukter fra kostholdseksperten har også osten som er rik på D-vitaminer og kalsium funnet veien inn i kjøleskapet til en livsstilslubben journalist.
- Ingen skjult agenda
Tre timer senere sitter hun foran meg. Ved spisebordet i en hvit enebolig på Nedre Sings aker. En liten chihuahua tasser rundt på golvet, og Nordstrand forklarer at den er en vakthund. Hun drikker grønn te, for nei, det var ikke bare en farsott, det er fremdeles sunt.
- Jeg kan bli lei meg hvis folk skriver negativt om meg, men det skjer ikke ofte. Jeg trøster meg med at jeg selv vet hvorfor jeg gjør alt dette og ikke har noen skjult agenda.
- Jeg vet jeg har noe å bidra med, og derfor blir jeg faktisk såret når noen klandrer meg for å profilere meg selv og drive kremmervirksomhet.
For nettroll har mesket seg i sukkerspinn, karbohydrater og mettet fett, klasket dvaske lanker over tastaturet og fyrt løs mot «besserwisseren» som vil ha alle oss andre til å leve et liv etter hennes perfekte oppskrift. Nå senest tok hun opp krigen mot det raffinerte hvite sukkeret, gluten i butikkbrød og superstivelse i ferdigprodukter i barneboken «Sukkerkok i hodet».
- Har du tatt litt hardt i med det sukkeret, slik enkelte ernæringsfysiologer hevder?
- Jeg må tåle kritiske røster når jeg stikker hodet frem. Jeg er rørt over all støtten jeg opp lever fra legekollegaer og motiveres til å stå på videre av alle de menneskene jeg møter på min vei som har fått et bedre liv på grunn av mine bøker og foredrag. For å kunne kommunisere faget på en lettfattelig måte som motiverer, benytter jeg morsomme historier og metaforer som gjør at både små og store skjønner det. Det viktigste for meg er at folk forstår budskapet, som i all hovedsak er i tråd med Helsedirektoratets og Legeforeningens retningslinjer. Samtidig mener jeg at de ikke er tydelige nok på flere punkter, sier hun med en tydelig mine og et skarpt blikk.
- Hva er budskapet?
- Jeg ønsker at folk skal få kunnskap om sammenhengen mellom mat og helse på en måte som inspirerer dem til å kose seg mer og til å velge matvarer som gjør at de kan nyte den beste utgaven av seg selv.
- Som jeg pleier å si det: Vi mennesker er som ulike blomster. En rododendron trenger sur jord for å vokse seg vakker, mens en løvetann trives og vokser seg gjennom asfalt uanfektet av hvilket jordsmonn. Stress og dårlig jordsmonn, altså næringsfattig mat, kan blekne alle blomster.
- Jeg ønsker at folk skal oppdage at sunnhet og nytelse ikke er motsetninger. Vi kan lage kosemat, kaker og kjeks av næringsrike råvarer, stresse ned, og nyte effekten og senke kravene vi har til oss selv. Fokusere på hva som er godt nok. Alt trenger ikke å være så perfekt hele tiden. For mange lever i en glanset katalog i dag, bak en fasade. Vi lever i altfor stor grad for å tilfredsstille andre, eller idealet, og på veien mister vi oss selv.
- Men hva med alle oss som ikke klarer å følge alle disse gode rådene? For alle kan vel ikke klare det du gjør ...
- Jo, det er nettopp det. Alle kan klare dette, og det jeg erfarer er at selv den mest umotiverte kan klare det når man tar små skritt, som over tid blir store steg.
- Ja, men sånt tar jo tid og krefter. Har ikke du en au-pair og vaskehjelp, forresten?
- Jeg har hatt au-pair tidligere, da jeg hadde seks barn hjemme, og vi begge jobbet fulltid som leger. Da valgte vi au-pair til de minste i stedet for barnehage og SFO. På den måten kunne de sove litt utpå på morgenen og være mer oppe på kvelden, så vi fikk mer tid sammen. I dag har jeg vaskehjelp annenhver helg for å få det til å gå rundt. Jeg tar i bruk egne metoder til husarbeid jeg misliker. Slapper av med musikk på øret, et kubbelys og en god kopp med te når jeg må vaske og stryke klær.
Ektefølt lidenskap
Man merker at hun har holdt denne forsvarstalen før. Den kommer på inn- og utpust.
Men hun lar kritikerne holde på. Den genuine troen på eget virke og behovet for å spre viktig kunnskap virker å danne en grobunn for en ektefølt lidenskap som overskygger kritikken. Det er sjelden hun tar til motmæle.
- Det er bevisst, fordi jeg vet at jeg har bredt belegg for det jeg skriver. De gangene jeg opplever at jeg tar feil, så snur jeg. Som da man tidligere trodde at alt mettet fett var farlig, noe som er feil i dag. Nå vet vi bedre.
De siste årene har bøker om mat, helse, kosthold, mosjon og mentale øvelser kommet tett fra Nordstrands penn. Den snart 50 år gamle kvinnen, som ikke ser en dag eldre ut enn 35, lyser opp på forsidene. Tre av bøkene har tronet øverst på bestselgerlistene, og nå skal hun utgis i både Australia og USA. Flere kjendiser og toppidrettsutøvere står på kundelista.
- Mitt budskap handler om nytelse og rene råvarer. Jeg kommuniserer ingen trendy slankedietter. Å holde seg oppdatert er krevende i et fag hvor forskningen stadig dokumenterer nye sammenhenger. Jeg følger flere fagtidsskrifter innen ernæring, leser fagbøker og kommuniserer med matforskere. I 25 år har jeg bygget opp denne kompetansen. I løpet av seks år på medisinstudiene hadde vi bare to timer ernæring. Det er utrolig at disse to fagfeltene ikke lærer mer av hverandre, sier Nordstrand.
Ukentlig legger hun ut nye sunne oppskrifter på sin egen blogg. Colakaker og Berits havrekjeks troner for øyeblikket på toppen. Suksessen har vært så stor at hun nå har ansatt en egen medarbeider som hjelper til med forretningen.
Trang fødsel
Men hun kom ikke til dekket bord.
- Da jeg sendte manuset på den første boken rundt til forlagene, fikk jeg avslag etter avslag. De ville enten ha en bok med gode oppskrifter på sunn mat eller en som fokuserte på et teoretisk helseaspekt. Hele mitt oppdrag følte jeg var å slå de to sammen, men ingen var interessert i å gi ut noe slikt.
Ti år etter at hun først tenkte tanken om å gi ut en bok, ble løsningen å gi den ut på eget forlag, og etter kun to utgivelser banket Gyldendal på døra.
Nå har hun tømt avtaleboken frem til mars for å sette seg bak skrivepulten og forfatte sin syvende bok. Tema? Mat, helse, mosjon og mental helse, så klart! En livsstilsbibel.
For snart ett år siden avsluttet hun jobben som lege og satset fullt og helt på forfatterskapet. Samtidig farter hun land og strand rundt og holder foredrag. Noe som begynte som en hobby blant venners venner og skoleklasser på 90-tallet. I dag trekker hun fulle hus overalt hvor hun drar. Nylig kom hun hjem fra en konferanse hvor hun delte scene med kjente sterke kvinnelige personligheter som Christine Koht, Cecilie Skog og Wenche Myhre.
Det var nok ikke det hun hadde sett for seg da hun lå på knær, tok seg til magen og hylte av smerte under siste og avgjørende kirurgieksamen på legestudiet i 1991. Det var tre uker til termin, men eksaminator avsluttet utspørringen og sa det som måtte sies.
- Jeg tror du skal føde!
Tre timer senere ble Petter født. Dessverre skulle den lille tassen få en hard start på livet, med en langvarig virusinfeksjon som herjet i den lille kroppen.
- Det var inn og ut av sykehus hele det første året. Fortvilelsen var stor og gode råd dyre. Men de fikk vi av gammeltante Ingrid på Inderøya, som sa at bare gutten får ordentlig mat, så reparerer kroppen seg selv.
- Vi fikk beskjed om å begynne med en skvett med fløte. Der og da startet nok min livslange interesse for mat og kosthold. Det tok ikke lang tid før han var på bedringens vei.
De svakeste
Hun fikk tatt sin siste eksamen og begynte som turnuslege ved St. Olavs åtte måneder etter fødselen. I en dis av amming, nattskift og fastlegeansvar fant hun ut at hun ville lære mer om effekten av medisiner og rusmidler. I løpet av de fem neste årene tok hun derfor spesialistutdanning innen klinisk farmakologi. Nordstrand var med på å starte opp det som ble LAR (Legemiddelassistert rehabilitering for rusmisbrukere).
- De svake gruppene som barn, syke, eldre og narkomane ligger mitt hjerte nærmest. Jeg er opptatt av verdien i hvert enkelt menneske, og at systemet må være der 100 prosent for de narkomane, uansett hvor mange ganger de har feilet før. Litt av tankegangen om denne gradvise endringen i kosthold og livsstil er den samme som jeg har benyttet i mine metoder for å hjelpe en narkoman på beina.
I løpet av disse årene tårnet det seg også opp med barn hjemme. En naturlig fødemaskin, sier venninnene. Det var bare å sprette opp knappene på snekkerbuksa hun var så kjent for, så datt det ut en unge. Med 18-20 måneders mellomrom kom døtrene Ingrid, Live, Anna og Karoline til verden.
- Er det noe jeg elsker over alt på jord, så er det bare å ligge på golvet og leke med barna mine.
Sin egen oppvekst på Stjørdal beskriver hun som god, og den vevre blonde jenta som alltid satt fremst i klassen uansett klasserom, var så klart blant de flinkeste av dem alle. Hun som ikke hadde tid til å ha så mange venninner fordi hun stort sett var hjemme og gjorde lekser.
I klemma
I dag er hun kjent som tidsklemmas frelser, men det var nettopp tidsklemma som våren 2000 bidro til å ta knekken på ekteskapet med faren til hennes fem første barn. Begge jobbet fulltid som overleger, og hjemme strakk aldri tiden til.
- Vi utviklet oss i forskjellige retninger og fikk forskjellige prioriteringer i familielivet.
Paret ble skilt, og Berit møtte etter hvert en ny mann, som hun og barna flyttet sammen med. Han hadde på sin kant fire barn, så det ble en folksom affære. De første årene hadde storfamilien det fint. Men samboerskapet ble etter hvert trøblete, og etter fem år flyttet hun og barna ut.
- Jeg ordnet oss et rekkehus på Angelltrøa og brukte opp alle pengene mine på å innrede barnas nye rom i løpet av fire uker. Jeg ville at barna skulle føle at de var kommet til «en trygg havn».
Men vanskelige opplevelser i forbindelse med det siste samlivsbruddet ga henne også en real trøkk mentalt. Det ble vanskeligere å konsentrere seg i jobben. Nå fikk kognitivterapeuten selv behov for kognitiv terapi.
- Jeg gikk rundt meg selv og forstod at jeg trengte hjelp. Ifølge psykiateren satt jeg som et aspeløv under vårt første møte og bare snakket om barna. Ingenting om meg selv. Samtidig skulle jeg paradoksalt nok inspirere og motivere andre gjennom jobben min. Heldigvis fikk jeg hull på den byllen. En livserfaring jeg i dag har god nytte av i møte med mennesker med ulik ballast.
Fartsbot for Berit
Med nyfunnet sjelero satt hun en sen sommerkveld i 2006 på jobb, litt rastløs og med en papirbunke med arbeid på pulten. Ingenting å dra hjem til. Barna var hos faren og den varme brisen måtte utnyttes. Venninnene var opptatte med sitt, så en kollega, lege Arnfinn Nordstrand, som hun nettopp hadde hatt en samtale med om en felles pasient, fikk en litt overraskende sms:
«Tar gjerne et glass øl i kveld? PS: Ingen baktanker!»
For var det noe hun ikke var på utkikk etter, så var det en ny mann.
«Øl uten baktanker gidder jeg ikke!» tikket det inn på mobilen etter kort tid. Det Arnfinn ikke sa, var at han nettopp hadde ankommet hytta på Ytterøya sammen med en kompis. Her snudde han i døra, hev seg i bilen og kjørte på seg fartsbot for å rekke avtalen i byen klokka 21. For dette var en sjanse han ikke kunne la gå fra seg!
- Det sa pang, det! Vi ble stupforelsket den kvelden, sier hun og lyser opp.
Én måned senere var hun gravid, og et halvt år senere var de gift.
Som alle fem barna før henne, kom Mathea til verden tre uker for tidlig. I dag har de eldste barna flyttet ut, og en liten kjernefamilie på fire er igjen i huset, som ektemannen har pusset opp så å si fra bunnen av.
Grunnmuren er igjen intakt, om enn med litt sparkel og maling. For alt er ikke perfekt.
- Det er ikke jeg som har puttet en glorie over hodet mitt, det er det andre som har gjort. Jeg er glad i hybelkaninene mine, jeg.
ukeadressa@adresseavisen.no