Victoria Sandor, 77 år, fra Ungarn (bildet over) :

Snart 58 år er gått siden hun landet på Fornebu i en gruppe med 40 ungarske flyktninger.

Da de sovjetiske invasjonstroppene rykket inn i Ungarn i november 1956, for å slå ned oppstanden mot kommunistregimet, var Victoria en aktiv studentpolitiker i grensebyen Mako sørøst i landet.

Hun sitter i sin leilighet på Solsiden. Hun er pensjonist etter å ha jobbet mange år som rektor ved Blussuvoll ungdomsskole i Trondheim. Hun forteller om det som skjedde i 1956.

- Utover høsten kjente jeg at det begynte å brenne under beina. Flere venner var blitt arrestert, og jeg fryktet at det bare var spørsmål om tid før også jeg ble hentet inn.

Dro til fots

Tidlig i januar tok hun toget i retning Jugoslavia (i dag Serbia), og forlot hjemlandet til fots over en ubevoktet del av grensen. Deretter gikk turen til en flyktningleir utenfor Beograd, der tilfeldighetene skulle komme til å sende 19-åringen nordover til Norge.

- Én dag kom det en delegasjon fra Flyktninge-rådet for å håndplukke de som skulle tilbys opphold i Norge. Jeg hadde ikke så store forhåpninger. Jeg var redd for at jeg først og fremst skulle bli sett på som en utgiftspost, erindrer Victoria Sandor.

Det var Odd Nansen i egen person som satte seg ned med Victoria i flyktningleiren på senvinteren i 1957. Sønnen til Fridtjof Nansen var allerede blitt en institusjon gjennom sitt mangeårige engasjement i humanitært arbeid.

- Vi snakket tysk med hverandre, og han spurte hva jeg kunne tenke meg å gjøre med livet mitt. Jeg sa at jeg ville utdanne meg til lærer. Men hva med språket da, undret Nansen. Jeg hadde pågangsmot og var ganske offensiv, og svarte ham rett ut: «Det må det da vel gå an å lære seg ganske fort».

Riksmål hos kemneren

- Det jeg husker best fra 1. april 1957, den dagen jeg kom til Norge, er at vi ble servert, av alle mulige ting, fiskeboller i hvit saus. Siden den gang har jeg hatt et svært anstrengt forhold til akkurat den matretten, må jeg innrømme.

Men ellers gikk integreringen i et halsbrekkende tempo.

- Jeg ble plassert hos kemnerfamilien i Levanger for å bli akklimatisert. Familien besto av mor, far og en voksen datter, og alle tre snakket tysk. Men primært foregikk all samtale på norsk, mer og mer for hver uke og måned som gikk. De var veldig påpasselige med at det ikke lurte seg inn trønderske dialektord. Det var riksmål som gjaldt. Jeg stavet meg gjennom norske aviser og løste barnekryssord.

Victoria Sandor fullførte gymnaset og tok læreutdanningen sin i Levanger. Hun finansierte studiene og husleien med strøjobber i butikk, hvis hun ikke jobbet på apotek eller som stuepike på hotell. En sommer sto hun utenfor Levanger og dirigerte trafikken mens det ble lagt ny asfalt på E6.

Barneskolelærer etter fem år

Men viktigst av alt: Bare fem år etter flukten fra hjemlandet, underviste hun norske småunger.

- Jeg fikk jobbe 42 år i norsk skoleverk, og er takknemlig for hver eneste dag, sier Victoria Sandor.

Hun støter stadig på gamle elever fra Lademoen og Blussuvoll når hun er ute og handler på Solsiden.

Da Victoria Sandor gikk ombord på toget i Mako den januardagen i 1957, ante hun ikke hva som ventet henne. Da hun krysset grensen til Jugoslavia, visste hun heller ikke at hun aldri mer skulle komme til å sette sine bein på ungarsk jord.

- Det bare ble sånn. Etter hvert som årene gikk, fikk jeg mindre og mindre behov eller lyst til å reise tilbake, selv om jeg fortsatt har en bror og familie i Ungarn. Det er et for lengst avsluttet kapittel. Jeg føler meg ikke som ungarer. Jeg er norsk, sier Victoria Sandor.

De siste månedene har hun fulgt flyktningstrømmen oppover Europa, og sett det paradoksale i at hennes gamle hjemland – med nettopp sin historie – har gått i spissen for å gjøre flukten så vanskelig som mulig for tusener av mennesker.

- Det er et snodig faktum, sier Victoria, som mener at dagens flyktningsituasjon ikke kan sammenlignes med den hun selv var en del av.

- Vi som kom til Norge i 1956–57 var heldige. Det var ikke en verdensomspennende katastrofe, selv om den var alvorlig nok for oss. Vi var relativt få, også om vi teller med alle som flyktet fra Ungarn totalt (ca. 200 000 mennesker), sier hun.

Levanger perfekt

Ikke minst var den kalde krigen et bakteppe som gjorde ungarerne til «verdige» flyktninger sett med Vestens øyne.

- I tillegg var vi som kom til Norge invitert hit, og vi hadde fått varig oppholdstillatelse før vi i det hele tatt hadde sett det nye landet. Det var på alle måter en annen tid. Norge hadde ikke kommet inn i oljealderen ennå, men så ventet vi heller ikke gull og grønne skoger.

Victoria Sandors råd til dagens generasjon flyktninger er at de må bryte ut av isolasjonen og lære seg språket umiddelbart.

- Det er nøkkelen til alt. Det er dumt at alle tilsynelatende vil til storbyene også. Mellomstore norske samfunn er ideelt for integrering. Slik ble Levanger helt perfekt for meg, og slik tror jeg fortsatt at det er, sier Victoria Sandor.

- En dag gikk det opp for meg at jeg kjente Trondheim bedre enn hjembyen min, Valparaíso.

Luis Astudillo, 63 år, fra Chile:

Den nye selvinnsikten hadde han fått etter å ha startet i jobb som renholder i Trondheim Eiendom.

Østkantfolk: Luis, Isabel og sønnen Francisco i Gregus gate. Lademoen har vært ankerfestet til familien i Trondheim. Foto: Richard Sagen

- Jeg ble sendt rundt til forskjellige bydeler for å vaske, og jeg utviklet etter hvert en drosje-sjåførs hukommelse for byens små detaljer, forteller Luis.

Sammen med kona Isabel Gomez kom han til Norge i det som gjerne kalles den andre chilenske flyktningbølgen.

De første chilenerne hadde flyktet for livet i ukene og månedene etter at den folkevalgte presidenten Salvador Allende var blitt styrtet av general Augosto Pinochet i et – selv målt med søramerikanske øyne – særdeles brutalt og blodig kupp.

- I september 1973, da Pinochet tok makten, var jeg 21 år og jobbet i restauranten som min far drev hjemme i Valparaíso, forteller Luis Astudillo.

Han ble gradvis aktiv i politisk arbeid i årene som fulgte, og utover på 1980-tallet strammet militærregimet grepet og konfronterte oftere og oftere en stadig mer aktiv opposisjon. I 1987 følte Luis Astudillo og Isabel Gomez at tiden var overmoden til å forlate hjemlandet. De kom seg til Sao Paolo i Brasil, og spekulerte lenge på om de skulle dra til USA, Canada eller Australia, der de hadde venner og familie.

- I stedet ble det Norge. Vi kom til Trondheim 16. desember og lurte på hvor vi hadde havnet. Det var åtte dager til jul, snøen lavet ned, og etter klokka fem var det bekmørkt og alle butikkene var stengt, husker Luis.

De ble bosatt i Østersunds gate på Lademoen og bodde der frem til de flyttet inn i Gregus gate, like i nærheten, i 1994.

Hjertet banker for to land

- I dag er Buran og Lademoen ganske forandret fra da vi kom. Det yrer formelig av liv i bydelen sammenlignet med den gang, sier Luis.

Butikkene er døgnåpne, og det har poppet opp kafeer og restauranter oppover Innherredsveien og rundt Lademoparken.

Og hjemme hos ekteparet kan man fortsatt kjenne latinamerikanske vibrasjoner i tre-veggene.

- Vi føler oss norske, vi gjør jo det etter så mange år, men samtidig er vi fortsatt chilenske, sier Luis og Isabel.

At hjertet banker for to land og to kulturer, må være et av de minste problemene et menneske kan bli utsatt for, mener Luis Astudillo.

Etter at demokratiet ble gjeninnført i 1990, riktig nok med kuppmakeren Pinochet som forsvarssjef i flere år etterpå, vurderte Luis og Isabel å flytte tilbake.

- Mange chilenere dro hjem, og på et tidspunkt drømte også vi om å tilbringe alder-dommen i Chile. Men nå har vi slått fra oss det, sier de to.

De fikk sønnen Francisco i 1994. Han har vært med foreldrene på besøk til Chile, og føler som mor og far at han har et ben i begge land.

- Men jeg er jo først og fremst Buran-gutt, sier han.

- Livet ble slik det ble, og jeg er lykkelig her

Suong Ngoc Le, 63 år, fra Vietnam:

Nå er det lenge siden Suong Ngoc Le ga opp håpet om at hun og ektemannen Nguyen skal reise tilbake for godt til landet hun fortsatt kaller «hjem».

Båtflykningen: Suong Ngog Anh drømte lenge om å kunne flytte tilbake til Vietnam, men har slått seg til ro med at hun skal bli på Tiller. Foto: Richard Sagen

- Det var en positiv og optimistisk tid i Vietnam en stund, men nå har myndighetene strammet til igjen, sier Suong fra sofakroken i rekkehusleiligheten på Tiller. Nguyen har nettopp dratt av gårde til jobben som tanntekniker på motsatt side av byen.

- Men det er «hjem» dette også. Helt klart. Det er her jeg har tilbrakt mesteparten av livet, sier hun.

Suong var 28 år da hun, Nguyen og deres to år gamle sønn, Anh Vu, kom til Trondheim 10. desember 1980.

- Jeg hadde ingen anelse om hvor kaldt det kunne være, og hadde bare på meg en lang tynn kjole da vi landet på Værnes. Jeg ble pakket inn i varme ullpledd av dem som tok i mot oss, og så ble vi kjørt inn til byen, til Blindes hus.

Nå er hun 63 år, og har nettopp avsluttet en yrkeskarriere som morsmålslærer i Trondheim over tre tiår.

- Jeg føler meg litt norsk etter så mange år, men savnet vil være der for alltid. Familien. Landskapet. Det er et vondt savn, men det kompenseres ved at jeg har barna og barnebarna rundt meg her, sier Suong Ngoc Le.

Lyktes andre gang

Hun har tidligere fortalt om flukten fra Vietnam her i Adresseavisen. Først om det mislykkede forsøket på å unnslippe det kommunistiske regimet i 1978, da båten tok inn vann og de drev inn mot land. Suong og sønnen, som da var seks måneder, ble fengslet, mens ektemannen, som ville risikert å bli skutt, greide å unnslippe ved å svømme inn til ei øy.

To år senere lyktes flukten. Etter fem døgn ble de plukket opp av den norske oljetankeren «Kollbris» og brakt i sikkerhet.

De siste månedene har nyhetsbildene av båtflyktninger på vei over Middelhavet fått tankene tilbake.

- Det hender fortsatt at jeg har mareritt om flukten vår, og jeg kjenner konstant ubehag når jeg ser tv-bildene med dagens flyktninger. Jeg har ingen problemer med å identifisere meg med deres liv, desperasjon og drømmer, sier hun.

Hun føler seg som en velintegrert vietnameser i det norske samfunnet. Suong har masse norske venner, og kjenner samtidig de aller fleste vietnameserne i byen.

- Det er tett samhold og vi møtes ofte, sier hun.

Å lære seg språket fort er det viktigste rådet hun kan gi flyktningene som kommer hit nå.

- I tillegg er det viktig å skaffe seg norske venner som kan introdusere deg for alt som virker fremmed i starten.

Suong Ngoc Le ser ingen motsetning i det å lengte tilbake og det å være en del av en annen kultur.

- Jeg har sagt at mennesker er lykkelige i sitt eget land. Men du kan bli lykkelig i et annet land også. Livet ble slik det ble, og jeg er lykkelig her, forsikrer Suong.

- Trondheim er fantastisk. Jeg vil aldri flytte herfra.

Ishan Sariboga, 63 år, fra Tyrkia:

Den kurdiske restauranteieren vet at trønderne foretrekker italiensk mat ute på restaurant. Men norske kjøttkaker er hans personlige favoritt.

Arbeidsgiver: Kurdiske Ishan Sariboga (49) er eier og driver av Milano, den italienske restuaranten på Nardocenteret. Foto: Richard Sagen

- Helt sant. Hver uke drar jeg til kafeteriaen ved Obs! Lade for å spise kjøttkaker, de beste i byen, skratter 49-åringen, som er en kjent figur i Trondheims restaurantmiljø. De siste fem årene har han eid og drevet Milano, den

italienske restauranten ved Nardocenteret. I løpet av sine 29 år i byen har han vært involvert i flere spisesteder både på Møllenberg og i Midtbyen. Garnkafeen er trolig den mest kjente.

- I en periode prøvde jeg å tilby tyrkiske retter. Men det gikk ikke. Ute på byen vil trønderne helst spise italiensk. Vi er flere kurdere som har oppfattet det, sier Ishan blidt. Virksomheten på Nardo går over all forventning. Fullt nesten alltid. Og alle hans tre sønner er involvert i familieforetaket. Men kona jobber ved Royal Garden.

Nysgjerrige trøndere

Da Ishan bestemte seg for å forlate Tyrkia som 19-åring, dro han først til sine to eldre brødre i Danmark. Året etter reiste han videre til Trondheim.

- Jeg har aldri angret. Her opplevde jeg mye positiv nysgjerrighet fra starten. Mange stoppet meg og ville vite hvor jeg kom fra, og hva jeg gjorde. Slik er det ikke lenger. Holdningen til innvandrere og asylsøkere er mye mer negativ i dag. «Send dem hjem,» skriver mange på nettet. Men ingen reiser hjemmefra hvis de har det bra. På slutten av 1800-tallet dro også hundretusenvis av nordmenn til USA.

Som flere andre kurdere i Trondheim, kommer Ishan fra byen Konya, 13 mil fra hovedstaden Ankara. I hans barndom var sanksjonene mot kurdisk kultur mange og brutale. På skolene fikk ingen snakke kurdisk. Kurdisk musikk og litteratur var også forbudt.

- Flere av kompisene mine var så redde for straff at de glemte sitt eget morsmål, sier Ishan og samler fingertuppene på begge hender i to små rosetter.

- Slik måtte vi stå mens læreren slo mot fingertuppene våre med kjepp. Det skjedde når vi glemte oss og snakket kurdisk, eller når noen sladret på oss og påsto at vi hadde snakket kurdisk. Å nekte hjalp ikke. Den som sladret hadde alltid rett.

Ishan husker også at politiet ransaket barndomshjemmet en gang – på jakt etter forbudt materiale. De fant ikke noe. Tre av hans søsken bor fremdeles i Konya. Han og familien er på besøk minst en gang i året. De har sitt eget sommerhus.

- Kurderne i Konya, i Istanbul og Ankara har ingen problemer i dag. Men kurderne lengst i øst sliter. De kan ofte ikke bevege seg fritt ute.

«Muslim light»

Ishan hadde allerede kone og ett barn da han etablerte seg i Trondheim. De kom flyttende etter. Siden fikk familien to sønner til. Og nå er barnebarn nummer to på vei.

- Mine barn regner seg som trøndere og ville fort «hjem» når vi var i Tyrkia. Hjemme snakker vi både kurdisk og trøndersk. Sønnene mine går på ski, og oppfører seg som andre ungdommer på egen alder. Men konene sine har de funnet i

Tyrkia. Jeg har aldri blitt noen skiløper. Har aldri hatt tid. Flere av mine norske venner står klar til å gi meg opplæring den dagen jeg ber om det.

Ishan regner seg som muslim, men veldig sterk i troen er han ikke.

- Betegnelsen «muslim light» passer nok best på meg. Jeg ber ikke fem ganger om dagen, ikke faster jeg heller. Men svinekjøtt prøver jeg å unngå. Vi hører til i miljøet rundt Kurdisk kulturforening i Trondheim.

Ishan Sariboga har reist mye omkring i verden, men han har aldri funnet noe bedre sted å bo.

- Trondheim er fantastisk. Jeg vil aldri flytte herfra, sier han.

- Begge barna våre fikk 6 i norsk

Beroz Omid, 51 år, fra Iran:

Allerede i 13-14-årsalderen engasjerte han seg i menneskerettighetsspørspørsmål. Men revolusjonen i 1979 førte ikke til demokratisering. Under Khomeinis styre ble alt mye, mye verre.

Bofast: Beroz Omid (51) og familien har bodd på Tiller i 17 år. Han savner Iran, men tør ikke reise tilbake. Foto: Richard Sagen

- Under sjahen var Iran et klassisk diktatur. Khomeini ga oss et middelaldersk fundamentalistisk religiøst diktatur med lover og regler for den minste lille ting. Studentene, som støttet revolusjonen, så fort at alt gikk i feil retning, sier Beroz, som har vært tannlege i Trondheim i 17 år.

Utdanningen fikk han i Göteborg etter å ha kommet med i et studentutvekslingsprogram som 19-åring. I en Khomeini-kritisk demonstrasjon i Stockholm møtte han Maryam Dashti, som han giftet seg med.

Demonstranter i livsfare

En av de første store demonstrasjonene mot mullaregimet skjedde ved universitetet i Beroz hjemby Ahwaz.

- Studentene samlet seg til en fredelig demonstrasjon. Jeg var bare 15 og en av de yngste. Regimetro milits kastet stein og slo med batonger for å spre oss. Først da de begynte å skyte, løp vi.

Demonstrantene gjemte seg i et sykehus, og med hjelp fra leger og pleiere barrikaderte de dører og vinduer, men revolusjonsgardistene brøt seg inn. Fem hundre demonstranter ble sperret inne i byens kommunehus.

- I tre dager holdt de oss fanget. Mat fikk vi ikke. Redde foreldre forhandlet fram en løsning for oss yngste. Men før noen slapp fri, begynte revolusjonsgardistene å skyte inn i mengden. Blodet fløt. Seks ble drept. 18 sterkt skadet.

Beroz tar en pause. Sterke minner strømmer på. Sønnen Parham (21) sitter stille og lytter. Han kjenner ikke farens historie til bunns. Noe av dette er helt nytt for ham.

Et par år senere fikk Beroz et nytt kort opphold i fengsel. Han delte celle med ti politiske fanger som fortalte om henrettelser og grov tortur. Han forsto at han måtte vekk. Han søkte seg til universitetet i Isfahan, og kom seg videre til Sverige.

Demokrati som religion

– Jeg har aldri angret at jeg valgte Skandinavia. Verdiene her med små sosiale forskjeller, med likestilling mellom kjønnene og demokrati, betyr mye for meg. Demokratiet er min religion, men jeg tror også på Gud, ler Beroz.

Som nyutdannet tannlege fikk han ikke jobb i Sverige, og søkte seg til Norge. Familien bodde først på Skjervøy, før de flyttet til Orkanger, og videre til Tiller. Maryam jobber som sykepleier.

Sønnen Parham ble født i Göteborg. Ekteparet tok også til seg fosterdatteren Ashraf (29). Foreldrene hennes var sentral i den iranske motstandsbevegelsen og ble henrettet. Ashraf har studert medisin i Bergen og jobber nå som forsker. Parham studerer medisin i Tromsø, og er hjemme på praksis.

- Vi ville at barna skulle lære norsk skikkelig, derfor fikk de ikke morsmålsundervisning på skolen. I stedet snakker vi bare persisk hjemme. Begge fikk 6 i norsk, sier Beroz stolt.

Han oppfordrer alle innvandrere til å lære seg norsk fort. Språket er helt nødvendig både i utdanning og jobb.

- Alle som vil bo i Norge bør også lære å leve i tråd med norske verdier. Likestilling er viktig. Fedre fra patriarkalske kulturer er sikkert frustrert i starten. Men alle må forstå at et samfunn med demokrati og likestilling er godt for alle, både menn, kvinner og barn.

De skandinaviske landene er blant de fredeligste i verden, understreker familiefaren. I hans hjemland har menn all makt. Rundt tusen henrettes hvert eneste år.

Men alt er ikke bedre i Skandinavia.

- Iran har mye bedre vær og mat. Maryam er en fantastisk kokk og lager deilige iranske retter. Iransk nyttår feirer vi også, i tillegg til jul.

Beroz savner Iran veldig, men har aldri tatt sjansen på å reise tilbake. Han følger nøye med på alt som skjer. Dessverre blir alt verre og verre. Foreldrene hans og andre slektninger har flyttet fra landet for lenge siden.

- Å leve et godt liv i Iran er ikke mulig mer, sukker den engasjerte tannlegen, og minner om at det meste av muslimsk terrorisme oppsto etter 1979, etter revolusjonen i Iran. Selv er han ikke i tvil om hvem som støtter selvmordsbomberne.

- For en frihet! Tenk å starte bilen utenfor hjemmet vårt hver morgen og bare kjøre av gårde.

Mariam Rasouli, 37 år, fra Afghanistan:

Hun takker alle nordmenn, fra kongefamilien og til de aller yngste, for at hun får lov til å bo her i landet. Kontrasten til oppveksten i Afghanistan kan ikke beskrives. Endelig kan hun puste fritt.

Takker Norge: Mariam Rasouli (37) takker Norge og alle nordmenn hver eneste dag for at hun får lov til å bo her. Foto: Richard Sagen

- Mange advarte oss. Sa det var kaldt og mørkt i Norge. Men her har jeg møtt mer varme enn noe annet sted. Varme mennesker. Varme hjerter. Varme hus. Smilende ansikter.

Jeg blir rørt når jeg går omkring i byen og ser gamle og unge par som holder hverandre i hendene. Som viser kjærlighet og glede. I Afghanistan går mennene alltid foran kvinnene som skjuler seg under hver sin burka. Selv med armene fulle av varer, får de ikke hjelp til å bære.

Sto brud som 12-åring

Mariam kom til Norge for tolv år siden, fra et brutalt og krigsherjet Afghanistan. Som 12-åring ble hun giftet bort til en mann hun så vidt kjente.

Etter hvert fikk hun en sønn. Men mannen ville skilles. Han tok sønnen med seg og forsvant. I dag aner ikke Mariam noe om sitt eldste barn. Hun savner ham hver dag.

- Jeg har vært redd for så mye. For vann. For mørke. For blyanter og penner. For høye lyse menn som kom til landet vårt for å krige. Og for å bli slått. Faren min var streng og voldelig. Han kunne slå hodet til oss barna mot veggen til vi blødde. Etterpå ble vi stengt inne i et mørkt rom.

I fem år fikk vesle Mariam gå på skole. Hun lærte å lese og skrive. Men hjemme hadde hun så mange plikter at hun sjelden rakk leksene. Hun visste hva straffen var. Læreren brukte linjal eller kjepp og slo de udugelige elevene tvers over håndflaten, eller de måtte stå på én fot i en hel liten evighet, for å bli mobbet av de andre elevene.

- Ofte hadde jeg så vondt at jeg ikke greide å holde blyanten. Å skrive var umulig, husker 37-åringen. Angsten for lærere og læring satt lenge i. Men takket være omsorgsfulle norske lærere har Mariam blitt venn med alle slags skriveredskaper. Lystig klikker hun i vei på en rød kulepenn for å demonstrere at angsten er borte. Hun skriver dikt, og drømmer om å få dem utgitt. I en omfangsrik perm har hun samlet tekster og bilder, egne og andres historier. Hun håper å få hjelp til å lage et dokument om livet sitt og alt hun har å takke for.

Traumatisk flukt

I dag bor Mariam på Kolstad. Hun er gift med mannen som hjalp henne å flykte. Sammen har de to barn, en gutt på 11 og ei jente på ett år og tre måneder.

- Flukten var forferdelig. I Iran tok vi oss fram gjennom dyp snø. Jeg frøs så fælt at en sko ble borte uten at jeg merket det. Møtet med havet var også et sjokk. Vi prøvde å komme oss fra Tyrkia og over til Hellas i en liten overfylt gummibåt, men ingen greide å styre båten. Vi drev tilbake gang på gang. Døde mennesker fløt rundt oss.

I Norge havnet Mariam og mannen hennes på et asylmottak i Ulsteinvik. De fikk et lite rom for seg selv, og hadde sine egne kopper og tallerkener.

- De blå koppene våre ble et bilde på håp. Jeg begynte å glede meg over livet, og ville så gjerne takke. Men jeg kunne ikke språket. Det var frustrerende i starten.

Må lære om norske verdier

I Trondheim kom livet i mer ordnende former. Mariam lærte norsk og fikk mange nye venner, både norske og utenlandske.

- Jeg er utdannet Securitas-vakt, men er nå miljøarbeider blant unge enslige asylsøkere. Sjefene mine synes jeg er flink til å komme i kontakt med ungdommene. I tillegg har jeg en liten jobb i Agape Brudesalong. Det er så fint å se norske bruder. De er så glade. I Afghanistan skal brudene helst gråte.

I Trondheim har også Mariam lært å bli glad i vann. Gode venninner overtalte henne til å bli med på svømmeopplæring i det vesle bassenget ved Byåsen skole.

- Jeg nektet i starten. Vannet jeg så som lita jente var skittent og fullt av ekle småkryp. Og forsøket på å krysse Adriaterhavet gjorde meg livredd. Men jeg overvant redselen. I bassenget spruter vi, ler og leker. Stramme muskler løser seg opp. Smerter forsvinner.

Mariam ser at sønnen trives på skolen, og hun håper at både han og datteren lærer å sette pris på norske verdier, på likestilling og omsorg.

- Alle er like mye verd uansett hudfarge, religion, nasjonalitet og kjønn. Det har jeg lært av menneskerettighetsforkjemper Bernt Hauge, og det håper jeg at alle de nye flyktningene som kommer til Norge også lærer. Om litt, når asylsøkerne begynner å skjønne litt norsk, kan det være lurt å gi dem et oppfriskningskurs. Å forstå hvordan det norske samfunnet fungerer, hvilke lover og regler som gjelder, er kjempeviktig. Ikke alle vet at det er forbudt å skade egne familiemedlemmer. I mange land i verden viser politiet liten interesse for kvinner og barn som blir truet og slått i egne hjem.

Mariam takker læreren som tok tårene hennes på alvor og overbeviste henne om å oppsøke psykolog. Psykologen åpnet opp for de vonde minnene, for krigstraumene og alt hun ikke hadde hatt lov til å nevne som barn og ung kvinne.

Bombesjokk

- Verst var det en gang lillesøsteren min og jeg gikk til nærmeste kjøpmann for å handle godteri. En bombe eksploderte rett utenfor. En bombesplint boret seg tvers gjennom pannen til kjøpmannen som døde foran øynene våre. Blodet fløt. Andre splinter rammet et bål omgitt av valnøtter. Nøttene traff søsteren min i fjeset. Hun hylte av skrekk, og var sikker på at hun skulle dø.

En annen gang begynte bestemorens hus å brenne. Det var truffet av eksplosiver.

- Hennes hus hang sammen med vårt. Bestemor ble sterkt skadet, og hun levde med granatsplinter i kroppen helt til hun døde, flere år etterpå, husker Mariam.

I dag takker 37-åringen for livet, og for hver eneste dag hun får lov til å bo i Norge.

- Jeg er kommet fra helvetet til paradiset, sier kvinnen, som gjennom hele oppveksten trodde at hun var verdiløs, liten svak og udugelig.

- Psykologen insisterte på at jeg er sterk. Ellers hadde jeg ikke overlevd alt jeg har vært gjennom, sier hun og ler.

- De sa vi kom til å bli satt på et akebrett og dratt rundt av hunder.

Diamond Hussain Hagi, 48 år, fra Somalia:

- Vi ble veldig redde da vi hørte om Vadsø.

Morsmålslærer: I to og et halvt år var Diamond Hussain Hagi adskilt fra sine tre yngste barn. Gjensynsgleden var stor da de landet på Værnes i 31 gradere. Foto: Richard Sagen

Diamond Hussain Hagi har reist femten år tilbake, til juni 2000 da hun og eldstesønnen på ti år søkte asyl i Oslo.

De hadde flyktet fra Sør-Somalia. Fra borgerkrigen. De tre yngste barna ble igjen hos moren og onkelen i nærheten av Kenya.

Ingenmannsland

Skoledagen går mot slutten på Strindheim skole, hvor hun har undervist tospråklige elever denne dagen. I Somalia jobbet hun som tolk for World Food Programme. Med språkferdigheter innen engelsk, swahili, somali og noe arabisk ble veien til jobb kort i hennes nye land. Etter asylregistrering og et kort opphold i Oslo den gangen, ble de fløyet til et ordinært mottak. I Vadsø.

- Før vi reiste, advarte de andre asylsøkerne mot at det var mørkt og skummelt der. De snakket om mye snø, manglende transport og et vanskelig klima. De sa vi kom til å bli satt på et akebrett og dratt rundt av hunder, ler hun, og retter på det sorte sjalet.

Hun husker hvordan hun og sønnen tittet ut av flyvinduet, forskremt av synet der nede på bakken:

- Ingen hus. Ingen biler. Ingenting. Det var som om vi skulle bli sluppet ned på et øde fjell!

Sønnen Mohammed gråt. Diamond skjulte sin egen frykt foran sønnen:

- Jeg minnet ham på at vi selv hadde bestemt oss for å reise hit. Nå måtte vi prøve, og se.

Stemningen snudde da de landet. I velkomstkomiteen fra kommunen sto det et kjent fjes fra hjembyen:

- Diamond! ropte han.

- Jeg ble så lykkelig! Så lettet!

På asylmottaket engasjerte hun seg med én gang. Som frivillig på mottaket hjalp hun andre nyankomne og tolket for fortvilte foreldre når ambulansen hentet deres syke barn på natten. Hun stilte opp som leksehjelper, lærte seg

filetering på fiskefabrikk og trådte til som barnehageassistent. Finnmarkingene var hyggelige, de, men de snakket så mye om været! «Kaldt.» «Fint vær i dag.» «Det snør!»

- De feiret når det var sol! Da var det solboller, alle gikk ut i skolegården og de snakket om sol hele tiden. Haha! Jeg som har hatt sol hele livet mitt, jeg satte aldri pris på det. Nå er jeg blitt opptatt av været selv!

En periode jobbet hun som frivillig på syke-hjemmet om dagen og gikk på norskkurs om kvelden.

- 9. oktober 2000 fikk jeg jobb. I november fikk jeg min første lønn, som morsmålslærer i skole og barnehage, forteller hun stolt.

Én dag spurte sønnen: «Mamma, skal du ta på ryggsekken og gå sånn på skolen?»

- I Somalia går vi i fine, lange kjoler, vi har sandaler og pynter oss med smykker. Han syntes det var rart å se meg sånn, med stor jakke over kjolen, sekk og boots, sier hun.

Sorgen sitter fortsatt dypt i når hun snakker om eldstesønnen. Mohammed ble syk i fjor, og døde bare 27 år gammel.

Gjenforeningen

Livet som flyktning har vært hardt arbeid. Hun måtte sikre seg fast inntekt, for å kunne få familiegjenforening med sine tre yngste barn. Hun flyttet til Mo i Rana der hun jobbet som tospråklig lærer.

- Det var hardt å være uten alle barna mine. Hvis jeg spiste god mat, tenkte jeg på om de hadde god mat. En gang skadet min yngste sønn seg alvorlig, han var fire år og lekte Tarzan i trærne. Jeg satt her i Norge og gråt og gråt. Jeg ville reise tilbake, men moren min sa det gikk bra med ham og overtalte meg til å bli, sier hun.

To og et halvt år senere ble hun gjenforent med sine to døtre og yngstesønnen.

- Det var 31 varmegrader den dagen. De hadde altfor mye klær på seg, de trodde det skulle være så kaldt! Da vi kjørte hjemover, satt jeg foran og snakket med sjåføren. Sønnen min spurte: Mamma, hvilket språk snakker du?

Frihet til å velge

Familien flyttet videre til Trondheim, der Diamond utdannet seg til adjunkt. I sin nye by markerte hun seg raskt i somalisk forening, som hun også har ledet. Nå sitter hun i Mangfoldsrådet i kommunen. For henne handler integrering om å tilpasse seg. Men også å bevare sin egen kultur og egne tradisjoner. Hjemme har hun én datter som velger å gå til- dekket, og en annen som ikke ønsker å bære hijab.

- Hun var liten da vi kom til Norge, og den eneste fra Somalia i klassen sin. Jeg ville ikke at hun skulle skille seg ut, sier Diamond Hussain Hagi, som nå har voksne barn og et barnebarn på fem år.

- Jeg liker rakfisk, men synet av lutefisk frister ikke

Admir Fazlic, 41 år, fra Bosnia:

Han regner seg som godt integrert er stolt over sine bosniske røtter. Hvert år er familien på besøk i Ljubuski, Admirs opprinnelige hjemby.

Godt integrert: Admir Fazlic angrer at han ikk hundre prosent inn for norskopplæringen i starten. Planen var å dra tilbake til Bosnia. Foto: Richard Sagen

- Men det er i Norge jeg har hatt mitt livs største og viktigste opplevelser. Her har jeg blitt far. Her har jeg kjøpt mitt første hus, sier tobarnsfaren, som er utdannet kjøreskolelærer.

I dag jobber han som sensor ved Statens vegvesen, for håpefulle ungdommer, og noen eldre, som prøver å ta førerprøven.

Bestialsk krig

Året var 1993. Kroatiske soldater invaderte Admirs hjemby i Bosnia-Hercegovina. De verste og mest blodige kamphandlingene mellom serbere, bosniere og bosniske kroater hadde allerede pågått i et par år i andre områder av landet og ellers på Balkan.

Krigen i Bosnia-Hercegovina er i ettertid beskrevet som uvanlig bestialsk. Tusener ble massakrert og voldtatt. Hovedstaden Sarajevo ble også utsatt for årelang beskytning og

beleiring.

- Vi som bodde i Ljubuski hadde lite befatning med krigen, men i 1993 trodde kroatene at Bosnia kom til å revne helt. Derfor ville de sikre seg sin del, forklarer Admir.

Den gang bodde han sammen med foreldrene sine, en eldre bror og kjæresten Jasminka. En dag fikk alle fem beskjed om å forlate hjemmet sitt. En konsentrasjonsleir ble deres nye bosted for noen dager. Admir husker oppholdet med ubehag, men ingen i familien ble utsatt for konkrete overgrep selv om hele situasjonen føltes krenkende.

Kroatene ville ha dem ut av landet, og ga familien busstransport til Zagreb. Der måtte de finne et nytt land å flykte til.

- Vi ville helst til Tyskland, men grensene var stengt. Valget sto mellom Tyrkia og Norge. Etter anbefalinger fra en bosnisk embetsmann bestemte vi oss for Norge.

Familien kjøpte flybillettene sine selv etter å ha lånt penger fra bekjente. I Norge var de innom et par mottak på Østlandet, før alle fem fortsatte til Evenes. På et asylmottak i Sjøvegan i Troms skulle de bo.

- Vi kom i slutten av oktober. Langs veien fra flyplassen så vi bare is, snø, fjell og sjø. Kvinnene gråt. Heldigvis ble vi møtt av mye menneskelig varme. De ansatte ved asylmottaket viste stor omsorg, husker Admir.

I ett år hadde familien Sjøvegan som postadresse. De prøvde å lære litt norsk. Fisketurer og skiopplæring inngikk også i aktivitetstilbudet, men ellers var det lite å holde på med.

- Vi ønsket alle å flytte tilbake til Bosnia bare forholdene bedret seg. Derfor gikk vi ikke helhjertet inn for norskopplæringen i starten. Det var et feilgrep.

Å reise tilbake til Bosnia viste seg å bli vanskelig. I stedet fikk familien bolig i Melhus hvor de har hatt hjemmene sine siden.

Admir og Jasminka giftet seg før de kom til Norge. Sønnen Ibrahim og datteren Emina er i dag 21 og 20 år gamle. Ibrahim vil bli skuespiller og studerer ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Emina er utdannet frisør. Moren deres,

Jasminka, har jobbet i barnehage i flere år, men har nå et utdanningsavbrekk for å skaffe seg studiekompetanse.

Muslimsk familie

Admir synes at familien har funnet seg godt til rette på hver sine arbeidsplasser og i hver sine nabolag. Men han er litt i tvil om alle i foreldrenes og hans generasjon bosniere er så involvert i det norske samfunnet som de burde vært.

- Kanskje storsamfunnet burde stilt større krav til oss, undrer han.

Hjemme i huset på Melhus serveres det både bosniske og norske retter, og annen mat av mer internasjonalt merke som i de fleste andre norske hjem.

- Selvfølgelig har vi tatt med oss noen av mattradisjonene hjemmefra, fylt paprika blant annet.

Som de fleste andre bosniere regner Admir og hans familie seg som muslimer. Men noen moské for bosniske muslimer finnes ikke i Midt-Norge. Religiøse høytider blir først og fremst markert i hjemmene.

- Mange nordmenn sier mye stygt om muslimer. Jeg fordømmer selvsagt også IS og attentatene i Paris. Men jeg er åpen om min tro der jeg ferdes. Fredelige muslimer er tross alt i flertall, både i Norge og ellers i verden, sier Admir Fazlic.

- Stillheten overrasket meg. Den var vanskelig å venne seg til.

Samson Afewerki, 32 år, fra Eritrea:

Han har akkurat landet på en stol på restaurant Tulla Fischer i Trondheim, etter nok et avsluttet tolkeoppdrag for Trondheim kommune.

Min by: Samson Afewerki bor i Trondheim med kjæresten og en ettåring. - Jeg vil vise at Trondheim er min by, sier han og stiller seg opp i Nordre gate. Foto: Richard Sagen

Det er bare seks år siden novembermorgenen i 2009, da han rullet inn til Bussterminalen i Oslo mens tvilen snek seg innpå.

Så mørkt det var! Og stille.

- Det er ingen som velger å flykte fra landet sitt frivillig. Omstendighetene tvang meg til det, sier Samson Afewerki lavmælt, nesten så det er vanskelig å høre i larmen fra de andre gjestene.

Blikket er fast, viljestyrken likeså. For allerede fra starten hadde Samson Afewerki en plan for å trives i sitt nye land.

Startet på scratch

I hovedstaden Asmara jobbet han med strategisk samfunnsplanlegging i departementet for nasjonal utvikling, før han som så mange andre flyktet fra det autoritære regimet. Den største andelen asylsøkere i Norge i 2014 kom fra Eritrea, 2900 søkere.

- Som ung føler du at du kan forandre verden, at du kan endre alt! Men når du kommer til et nytt land må du begynne helt på scratch. Lære språket, forstå samfunnet og holdningene her. Du må forstå, for å kunne bli en ressurs.

Etter å ha lagt igjen fingeravtrykk og gjennomført et førstegangsintervju hos Politiets utlendingsenhet i Oslo, bar det videre til det nå nedlagte transittmottaket på Persaunet i Trondheim. Tre uker senere satt han på et asylmottak i Molde, for så å bli overført tilbake til Trondheim igjen. To år på ulike mottak. To år i ingenmannsland. To år med grubling og venting.

- Å bo på mottak gjør noe med engasjementet. Med livsgleden og motivasjonen. Du vil jo bare komme i gang! Det er som å bli satt i fengsel, du blir passivisert.

Siden har han gjort det han kan for å ta igjen disse to årene.

Et organisert land

Allerede som asylsøker begynte Afewerki sin integreringsprosess. Helt bevisst oppsøkte han frikirken en søndag sammen med en annen beboer på mottaket. For første gang ble han invitert inn i et norsk miljø. De drakk kaffe, sang og spilte spill hjemme hos noen i menigheten etter gudstjenestene og feiret 17. mai sammen. Nordmennene var vennlige og imøtekommende, til tider så interesserte at han følte at han nærmest var på et intervju der han stadig redegjorde for hvor han kom fra og hva han gjorde før. Men det var greit, forteller han.

Han følte seg verdsatt.

- Når du bor på asylmottak, mister du all din verdighet. Du føler deg ikke viktig, du blir sett på som en del av en gruppe mennesker som anses som en byrde. Det var godt å møte nordmenn som ville bli kjent med oss, sier han.

For i Norge er det ikke bare å gå ut på gata og sikre seg en venn for livet, erfarte han raskt.

- Alt er organisert her. Du må oppsøke de stedene der det skjer ting. Frivillige organisasjoner, kirken, språkkafeer eller studentorganisasjoner. Jeg og familien har norske venner i dag, men man må ta initiativet selv for å bli en del av samfunnet. Det handler om trivsel.

- Føler du deg godt integrert?

- Hva er integrering, spør han, og svarer selv:

- Hvis du snakker om språk, kan jeg gjøre meg forstått, og jeg jobber. Jeg har fortsatt en lang vei å gå. Men jeg har skapt meg et godt utgangspunkt for å lykkes.

Det var ikke tilfeldig. Planen var der fra starten:

- Jeg hadde en strategi for å få det bra her: Jeg skulle fortsette på utdanningen min, finne meg jobb og bli en ressurs, sier han.

Harry Hole

Han kastet seg med på ukentlige fotballtre-ninger, satt bøyd over bøkene på introduksjonsprogrammet, og ble språkpraktikant på Dialogsenteret i Trondheim. Kveldene gikk ofte med til å lese norske barnebøker, og bøker som Sofies verden, Jo Nesbøs Harry Hole-bøker - og Ayn Rand. Det hjalp å lese norske versjoner av bøker han tidligere hadde lest på engelsk.

For to år siden, rett etter at han var ferdig med introduksjonsprogrammet for nyankomne, begynte han å ta tolkeoppdrag. Nå leter han etter mer relevante jobber, etter at han i vår leverte mastergraden i Entreprenørskap, innovasjon og samfunn ved NTNU. Her så han nærmere på suksessfaktorene for innvandrere som lyktes med bedriftene sine.

- Og hva var de?

- Integrering, ler han. - Det innebærer at du har kjennskap til samfunnet, systemet og hvordan nordmenn, altså deres potensielle kunder, tenker. Og så må man forstå at man er en ressurs.

Stillheten

Det har bare gått fem år, men han trives, selv om det ikke alltid er like lett å forstå seg på sine nye landsmenn.

- Det kan være vanskelig å forstå hva nordmenn tenker eller føler om ulike ting, sier han, retter opp ryggen og drar en flatstrakt høyrehånd ned foran ansiktet, som for å illustrere et pokerfjes.

- Vi eritreere kan være temperamentsfulle og fremstå «varmere». Mens her... Stillheten overrasket meg. Den var vanskelig å venne seg til. Jeg er vant til et samfunn med mye lyd. Men med tiden blir man vant til det også, det merker jeg når jeg er i utlandet, forteller han.

- Da savner jeg stillheten.